Jugendschutzlager Uckermark

Rekonstruksjon av Uckermark leiren av Matthias Antkowiak basert på planer laget av SS i 1943. Fra boken “The Ravensbrück Women’s Concentration Camp”, Alyn Beßman – Insa Eschebach. Metropol Forlag 2013
Kart over Jugendschutzlager Uckermark basert på SS planer, utgravinger samt vitnemål.

I 1942 etablerte Reichskriminalpolizeiamt – RKPA (Rikskriminalpolitiet) en leir i området Uckermark. Jugendschutzlager Uckermark (“Beskyttende varetekt for mindreårige”) var beregnet på mindreårige jenter fra 16-19 (senere økt til 21 år). Dette kom etter press fra SS som ønsket en leir tilsvarende Moringen Jugendschutzlager som ble etablert i august 1940 for unge gutter. Det fantes også en tilsvarende leir i Polen, Polen-Jugendwehrlager Litzmannstadt.

Kriminalpolizei – KRIPO (Kriminalpolitiet) styrte leiren, men slavearbeidet var underlagt Inspektion der Konzentrationslager – IKL (Inspektoratet for konsentrasjonleirene)

Fanger fra Männerlager (Manneleiren) i KZ Ravensbrück ble tvunget til å bygge leiren. SS skaffet seg tilgang på området, og leiren fikk navnet etter området det lå i, Uckermark. Leiren var under konstant konstruksjon fra 1942-44. Når de første fangene kom dit eksisterte kun blokkene (brakker). Kommandanten rapportere når en ny blokk var ferdig til RKPA, som da organiserte overføringen av nye unge jenter. Når leiren ble frigjort i 1945 var 17 blokker bygd. Mannskapene bodde i egne brakker på utsiden av leiren.

Rundt 1200 jenter ble holdt i såkalt “forebyggende politivaretekt”. Mange ble overført til Uckermark fra statlige institusjoner, hvor de var plassert grunnet sin abnormale eller opprørske oppførsel i forhold til det nazistiske synet på hvordan ungdom skulle oppføre seg. I det statlige systemet var de ansett for å være utenfor mulighet til forbedring.

Elever

Som i Moringen ble fangene i Uckermark kalt Zöglinge (elever). De ble klassifisert som kriminelle grunnet seksuell umoral, var medlemmer i Swingjugend (følgere av jazzmusikk), forhold med krigsfanger eller ikke ariere, jobbnekt i krigsindustrien eller politisk opposisjon. Noen av fangene var i kategorien rasemessig underlegne, slik som jøder og sigøynere (Roma og Sinti).

De unge fangene i leiren ble observert for såkalt kriminell karakter. Militære driller, slavearbeid og mishandling var de daglige rutinene i leiren. Tidligere fanger vitnet om flere dødsfall.

Uckermark var administrativt underlagt SS hovedkvarteret i Ravensbrück. Leirens kommandant var CID inspektøren Lotte Toberentz.

Nyankomne mindreårige ble først sendt til KZ Ravensbrück. Der måtte de gjennomgå en nedverdigende mottaksprosedyre. Fratatt alle personlige eiendeler, måtte de kle seg nakne og fikk håret fjernet. Etter en iskald dusj ble de undersøkt av SS doktorer, fingeravtrykkene ble tatt, de ble fotografert, fikk utdelt fangeklær og ble gitt innføring i leirprosedyrer. Noen få dager etter introduksjonen, ble de overført til Uckermark.

Som i Moringen, var inntakskriteriene basert på de obskure kriminalbiologiske teoriene til Dr. Robert Ritter og hans assistent, Dr. Eva Justin. Begge drev sitt virke i Kriminalbiologische Institute – KBI (Kriminalbiologisk Institutt). KBI spesialiserte seg på rasehygiene, og var særskilt interessert i forskning på sigøynere (Roma og Sinti). Dr. Ritter er kreditert å ha vært arkitekten bak alle eksperimentene som Roma og Sinti ble utsatt for. Fangene i Moringen og Uckermark ble observert for å klassifisere de unge fangenes “kriminelle tilbøyeligheter og arvelige underordnethet”. Etter 6 måneders observasjon ble de plassert i en blokk etter hvor sannsynlig det var for at de kunne reformeres. I Uckermark var det tre spesialblokker, hver med sine korresponderende “pedagogiske”metode.

Blokk 1 var for de håpløse, de som ble vurdert å aldri kunne reformeres, herunder særdeles jøder, Roma og Sinti. Blokk 2 var for de tvilsomt reformerbare, og hadde flest fanger. Relativt få endte i Blokk 3 som var de reformerbare fangene. En egen blokk ble satt opp for Gestapo fanger og barn av partisaner.

Kommandant Toberentz mente at en vesentlig årsak til den differensierte behandlingen av “kvinnelig yngel” var deres påståtte interesse for seksuell promiskuitet (fra fransk språk, av latin promiscuus , “blandet”, “uten orden”, løssluppen seksuell adferd). Denne vurderingen av de “asosiale kvinnenes natur”, gjenspeilte holdninger fra keisertidens Tyskland. Da sendte man kvinner til arbeidshus for usømmelig oppførsel. Dette kunne da fra myndighetens ståsted, kureres med tvangsarbeide, som da ville være “grunnleggende lærerikt”.

dagliglivet

Konstant seigpining og hardt arbeide var dagliglivet. Dagen startet kl 0500. Etter en iskald dusj måtte fangene kun iført undertøy og barbent møte til “sport” (militær eksersis). Dette skjedde uansett årstid eller vær. Etter sport kledde de på seg og måtte ordne sengene. Sengene bestod av stråmadrasser og enkle tepper. De måtte være perfekte. De kvinnelige blokklederne og kommandant Toberentz inspiserte sengene, og straffet de som ikke fikk godkjent. Deretter fulgte en enkel frokost og oppstilling for telling på apellplassen.

Etter oppstillingen møtte de enkelte til sin respektive arbeidskommando. Under konstant SS tilsyn arbeidet jentene normalt mellom 10 til 12 timer. Det var forbudt å snakke under arbeidet. Dersom de kollapset eller ikke nådde den daglige arbeidskvoten, ble de straffet for sabotasje av arbeidet. En av arbeidskommandoene var en såkalt moorkommando (myrkommando). De jobbet med å kultivere myrer, et ekstremt hardt arbeid som resulterte i fysisk og psykisk utmattelse. Mange fanger deltok i arbeid med myrer og innhøstning på nabogårder.

Andre arbeidet for Siemens og Halsker, som hadde opprettet filial i KZ Ravensbrück og Uckermark. Uckermark hadde skredderverksted og søm. Verkstedet laget blant annet dukker til barn av falne SS-soldater. En av de verste kommandoene var Holzmachen (vedhogst) hvor 16 år gamle jenter felte trær som ble slept til leiren og der delt i mindre biter.

Alle fanger ble ført tilbake til leiren for kveldsoppstillingen med telling. Kveldsmaten bestod av et stykke brød med smørbar ost. To ganger i uken ble det servert pølse eller suppe. Suppen var et tykt brygg med kål eller rødbeter, men sjelden med kjøtt. Maten var langt under det en voksende ungdom trengte, og det tok ikke lang tid før de visnet bort.

Etter maten var det tid for en times sport. Deretter var det rengjøring eller en ny oppstilling. Fullstendig utmattet kunne fangene nå dusje eller gå til sengs. Natten var ingen frisone. Kommandant Toberentz foretok nattlige inspeksjoner og blokkene ble kollektivt avstraffet for den minste forseelse eller feil.

strafferegimet

De normale straffene var advarsler, berøvelse av mat, arrestasjon og isolasjon, postforbud og tap av privilegier. De unge fangene ble også tvunget til timelange militærøvelser. Reichsführer SS Heinrich Himmler hadde utstedt ordre om at det var forbudt å slå kvinner, men SS-vaktmannskaper og Aufseherinnen (kvinnelige overseere) slo allikevel kvinnene ved enhver anledning. Flere forteller om at i dusjen kunne de se gule og blå merker på kroppen til medfanger.

De unge jentene forteller at noe av det verste var det absolutte taleforbudet. Det ble strengt straffet ved brudd. Fangene fikk ikke lov til å snakke når de spiste, arbeidet eller om natten. De som forsøkte å flykte og ble tatt, ble straffet særdeles hardt. Tidligere fanger forteller om spesialtrente vakthunder ble benyttet i søket. En fange fikk revet opp låret, en annen fikk nesen revet i filler.

Den dårlige maten, hardt arbeid og mangelfulle klær forårsaket alvorlige sykdommer. Om vinteren fikk fangene kun et skjerf til beskyttelse, ingen gensere eller hansker. De dårlige treskoene ødela føttene til mange. Syke og skadde ble i starten sendt til revier (sykestuen) i KZ Ravensbrück. Den hadde en politidoktor og to sykepleiere. Deres eneste oppgave var å sørge for at fangene snarest var arbeidsdyktige. Tilgangen på medisiner var minimal. Mot slutten av 1943 fikk Uckermark sitt eget revier, med en sykepleier. De medisinske forholdene var elendige der også. Det er ingen tekniske beviser for at dette skjedde, men det er rimelig å anta at tvangssterilisering også skjedde i Uckermark da det ble gjort i Moringen.

Bare fordi jeg protesterte…

En av jentene var en sengevæter. Dette var ikke overraskende grunnet det mentale presset. Hun ble tvunget til å stå foran alle i sin våte nattskjorte. “Dette er galskap!” skrek jeg. Vakten kommanderte meg bort til henne. Så ble jeg […] først slått på begge sidene av ansiktet. Deretter fikk jeg 6 måneders karantene mot å skrive brev hjem, og måtte gå uten middag i åtte dager. Bare fordi jeg protesterte.

Fortalt av Käthe Anders, 1983

Dr. Ritter og Justin var ansvarlige for seleksjoner som resulterte i at noen fanger ble sendt til konsentrasjonsleire som Auschwitz-Birkenau, Dachau, Sachsenhausen, Buchenwald og Ravensbrück og myrdet der. Andre ble sendt til sanatoriene som var en del av Aktion 14f13, og ble myrdet som et ledd i fange euthenasia programmet. Dr. Ritter og Justin ble aldri stilt for retten for sine handlinger, og fikk jobbe som leger i Vest-Tyskland etter krigen.

Vernichtungsort Uckermark

Juni 1944 startet Uckermark å gå i oppløsning med åpningen av transportsleiren Dallgow-Doberitz. Grupper av fanger ble sendt til andre leire, noen arbeidet i lokale husholdninger i nærheten av leiren. 22 jenter ble betegnet som “patologisk degenererte” og sendt til santorier, og ytterligere 71 overført til KZ Ravensbrück.

Mellom juni og desember 1944 kom det mer enn 52 000 kvinnelige fanger til KZ Ravensbrück når leirene i øst ble evakuert. Det fantes ikke sengeplass eller mat for så mange, og leiren ble et arnested for sult, sykdom og død. Det fryktelige teltet ble reist august 1944 i Neues Lager. Blokk 25 som var et 15×40 meter stort telt hvor opptil 4000 kvinner ble stuet sammen under forferdelige forhold. Tidlig i 1945 startet SS å selektere “ubrukelige fanger”, de som ikke kunne arbeide eller marsjere, til å drepes. De ble myrdet ved skyting eller gassing i det midlertidge gasskammeret som var bygget ved krematoriet i KZ Ravensbrück.

I januar 1945 kom ordren om å tømme Uckermark. SS trengte brakkene for evakuerte fanger fra øst. 4 brakker ble adskilt fra resten av leiren, og huset ca 60 minderårige jenter. Uckermark skulle nå bli et samlested for syke og døende fanger, og de som var blitt selektert til å myrdes. Uckermark endret seg nå fra å være Jugendschutzlager til Vernichtungsort (Utryddelsested). Antallet fanger er estimert til å være mellom 6-8000. Kun 1 500 overlevde leiren og ble ført tilbake til KZ Ravensbrück under evakueringen av leirene i midten av april 1945.

I dette inngjerdede området myrdet SS fanger ved å nekte de hjelp eller mat. Kvinnene ble trykket sammen i 7 blokker uten varme eller mat. De måtte gi fra seg sine tepper og frakker, og måtte stå i grunnstilling på oppstillingsplassen i timesvis i det iskalde vinterværet hver dag. Hundrevis frøs eller sultet ihjel. I sykebrakken myrdet SS fanger med dødelige injeksjoner av gift (stryknin) eller overdoser med sovepiller.

Leger fra SS gjennomførte gjentatte seleksjoner blant fangene i Uckermark og disse ble sendt til gassing i KZ Ravensbrück. Drapene i hovedleiren eskalerte også i dette tidsrommet.

Sonderkommando Moll

Evakuert fra Auschwitz ll-Birkenau til KZ Sachsenhausen kom nå Sonderkommando Moll (Spesialkommando Moll) til KZ Ravensbrück. Dette var en gruppe med 8 SS-menn, ledet av Otto Moll. Alle var massdrapseksperter fra Auschwitz ll-Birkenau. De satte umiddelbart igang massedrapene i KZ Ravensbrück.

Grupper på inntil 50 kvinner ble skutt med nakkeskudd på plattingen ved krematoriet av gangen. Fraktet på lastebiler ble grupper på 150-200 kvinner tvunget til å kle av seg og ble gasset. Mot slutten av mars 1945, var rundt 5000 fanger myrdet i gasskammeret, inkludert mer enn 100 menn fra Männerlager (Manneleiren). Gasskammeret var i bruk frem til tidlig i april 1945.

Evakueringen

I april 1945 skjedde ting svært raskt i KZ Ravensbrück. Tusenvis av fanger ble tvunget ut på dødsmarsjer mot nordvest. Samtidig kommer nye fanger inn i leiren. minst 6000 menn blir plassert i Uckermark, KZ Ravensbrück og Siemenswerke. Sult, sykdom og død raste gjennom leiren.

De Hvite Bussene fra Røde Kors rullet frem foran portene, men selv da selekterte og myrdet SS fanger ved skyting og dødelige injeksjoner. For å skjule sine forbrytelser, brant SS opp mesteparten av arkivene før de flyktet fra leiren.

Mellom 24-28 april forlot de siste fangene leirene på dødsmarsjer drevet frem av SS og Aufseherinnen. Mange fanger falt døde om av utmattelse, og det er også rapportert om henrettelser av fanger som ikke kunne marsjere. Dette ble senere kjent som Ravensbrück dødsmarsjen.

frigjøringen

30. april frigjorde den Røde Arme KZ Ravensbruck og Uckermark. På grunn av fortsatte kamper ved Fürstenberg måtte fangene i leirene vente i ytterligere to dager før de fikk medisinsk hjelp. Når de sovjetiske soldatene kom inn i leiren, brant det fortsatt i krematorieovnene, og likstabler lå flere steder i leirene. Som i så mange andre frigjorte leire døde fanger etter frigjøringen grunnet behandlingen de fikk i leirene.

Det var få som ble straffet for overgrepene i Uckermark eller i KZ Ravensbrück. Kommandant Tobrenz ble frikjent grunnet manglende bevis. Dette er ganske utrolig da hun i perioden desember 1944 til april 1945 var Lagerführerin (Leirleder) for KZ Ravensbrück i perioden tusenvis ble myrdet nettopp der. Oberaufseherin Ruth Neudeck ble i den såkalte Uckermark rettssaken dømt til døden og hengt.

I Vest-Tyskland ble ikke Jugendschutzlager ansett for å være en nazi-forbrytelse.

minnessted

De sovjetiske okkupasjonstyrkene brukte området til militære formål etter krigen. Rundt 30 000 sovjetiske soldater var stasjonert ved Fürstenberg.

KZ Ravensbruck ble minneområde i 1948. Området for det tidligere Siemenswerke og Uckermark ble brukt til øvingsområde og ganske ødelagt. Nye bygg ble satt opp, de gamle ombygd eller revet, og store betongplattinger støpt for tunge kjøretøy over de gamle strukturene. Det ble senere brukt av Øst-Tyskland og var militært område fra 1945-1993.

Begge stedene er i privat eie i dag, og er betegnet som skogsområder og ikke minnesmerker. Siemens har betalt for informasjonsplaketter som er satt opp i området.

Uckermark har siden 1997 blitt holdt i hevd av frivillige grupper, og det er i dag et område som er markert. I 1997 og 2001 ble det gjennomført arkeologiske utgravinger som blant annet førte til funn av personlige gjenstander, fundamenter og andre bygningsrester.

Kilder
  • “The Ravensbrück Women’s Concentration Camp”, Alyn Beßman – Insa Eschebach. Metropol Forlag 2013
  • Mahn und Gedenkstätte Ravensbrück
  • United States Holocaust Memorial and Museum USHMM

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.