Jugendschutzlager Uckermark

Rekonstruksjon av Uckermark leiren av Matthias Antkowiak basert på planer laget av SS i 1943. Fra boken “The Ravensbrück Women’s Concentration Camp”, Alyn Beßman – Insa Eschebach. Metropol Forlag 2013
Kart over Jugendschutzlager Uckermark basert på SS planer, utgravinger samt vitnemål.

I 1942 etablerte Reichskriminalpolizeiamt – RKPA (Rikskriminalpolitiet) en leir i området Uckermark. Jugendschutzlager Uckermark (“Beskyttende varetekt for mindreårige”) var beregnet på mindreårige jenter fra 16-19 (senere økt til 21 år). Dette kom etter press fra SS som ønsket en leir tilsvarende Moringen Jugendschutzlager som ble etablert i august 1940 for unge gutter. Det fantes også en tilsvarende leir i Polen, Polen-Jugendwehrlager Litzmannstadt.

Kriminalpolizei – KRIPO (Kriminalpolitiet) styrte leiren, men slavearbeidet var underlagt Inspektion der Konzentrationslager – IKL (Inspektoratet for konsentrasjonleirene)

Fanger fra Männerlager (Manneleiren) i KZ Ravensbrück ble tvunget til å bygge leiren. SS skaffet seg tilgang på området, og leiren fikk navnet etter området det lå i, Uckermark. Leiren var under konstant konstruksjon fra 1942-44. Når de første fangene kom dit eksisterte kun blokkene (brakker). Kommandanten rapportere når en ny blokk var ferdig til RKPA, som da organiserte overføringen av nye unge jenter. Når leiren ble frigjort i 1945 var 17 blokker bygd. Mannskapene bodde i egne brakker på utsiden av leiren.

Rundt 1200 jenter ble holdt i såkalt “forebyggende politivaretekt”. Mange ble overført til Uckermark fra statlige institusjoner, hvor de var plassert grunnet sin abnormale eller opprørske oppførsel i forhold til det nazistiske synet på hvordan ungdom skulle oppføre seg. I det statlige systemet var de ansett for å være utenfor mulighet til forbedring.

Elever

Som i Moringen ble fangene i Uckermark kalt Zöglinge (elever). De ble klassifisert som kriminelle grunnet seksuell umoral, var medlemmer i Swingjugend (følgere av jazzmusikk), forhold med krigsfanger eller ikke ariere, jobbnekt i krigsindustrien eller politisk opposisjon. Noen av fangene var i kategorien rasemessig underlegne, slik som jøder og sigøynere (Roma og Sinti).

De unge fangene i leiren ble observert for såkalt kriminell karakter. Militære driller, slavearbeid og mishandling var de daglige rutinene i leiren. Tidligere fanger vitnet om flere dødsfall.

Uckermark var administrativt underlagt SS hovedkvarteret i Ravensbrück. Leirens kommandant var CID inspektøren Lotte Toberentz.

Nyankomne mindreårige ble først sendt til KZ Ravensbrück. Der måtte de gjennomgå en nedverdigende mottaksprosedyre. Fratatt alle personlige eiendeler, måtte de kle seg nakne og fikk håret fjernet. Etter en iskald dusj ble de undersøkt av SS doktorer, fingeravtrykkene ble tatt, de ble fotografert, fikk utdelt fangeklær og ble gitt innføring i leirprosedyrer. Noen få dager etter introduksjonen, ble de overført til Uckermark.

Som i Moringen, var inntakskriteriene basert på de obskure kriminalbiologiske teoriene til Dr. Robert Ritter og hans assistent, Dr. Eva Justin. Begge drev sitt virke i Kriminalbiologische Institute – KBI (Kriminalbiologisk Institutt). KBI spesialiserte seg på rasehygiene, og var særskilt interessert i forskning på sigøynere (Roma og Sinti). Dr. Ritter er kreditert å ha vært arkitekten bak alle eksperimentene som Roma og Sinti ble utsatt for. Fangene i Moringen og Uckermark ble observert for å klassifisere de unge fangenes “kriminelle tilbøyeligheter og arvelige underordnethet”. Etter 6 måneders observasjon ble de plassert i en blokk etter hvor sannsynlig det var for at de kunne reformeres. I Uckermark var det tre spesialblokker, hver med sine korresponderende “pedagogiske”metode.

Blokk 1 var for de håpløse, de som ble vurdert å aldri kunne reformeres, herunder særdeles jøder, Roma og Sinti. Blokk 2 var for de tvilsomt reformerbare, og hadde flest fanger. Relativt få endte i Blokk 3 som var de reformerbare fangene. En egen blokk ble satt opp for Gestapo fanger og barn av partisaner.

Kommandant Toberentz mente at en vesentlig årsak til den differensierte behandlingen av “kvinnelig yngel” var deres påståtte interesse for seksuell promiskuitet (fra fransk språk, av latin promiscuus , “blandet”, “uten orden”, løssluppen seksuell adferd). Denne vurderingen av de “asosiale kvinnenes natur”, gjenspeilte holdninger fra keisertidens Tyskland. Da sendte man kvinner til arbeidshus for usømmelig oppførsel. Dette kunne da fra myndighetens ståsted, kureres med tvangsarbeide, som da ville være “grunnleggende lærerikt”.

dagliglivet

Konstant seigpining og hardt arbeide var dagliglivet. Dagen startet kl 0500. Etter en iskald dusj måtte fangene kun iført undertøy og barbent møte til “sport” (militær eksersis). Dette skjedde uansett årstid eller vær. Etter sport kledde de på seg og måtte ordne sengene. Sengene bestod av stråmadrasser og enkle tepper. De måtte være perfekte. De kvinnelige blokklederne og kommandant Toberentz inspiserte sengene, og straffet de som ikke fikk godkjent. Deretter fulgte en enkel frokost og oppstilling for telling på apellplassen.

Etter oppstillingen møtte de enkelte til sin respektive arbeidskommando. Under konstant SS tilsyn arbeidet jentene normalt mellom 10 til 12 timer. Det var forbudt å snakke under arbeidet. Dersom de kollapset eller ikke nådde den daglige arbeidskvoten, ble de straffet for sabotasje av arbeidet. En av arbeidskommandoene var en såkalt moorkommando (myrkommando). De jobbet med å kultivere myrer, et ekstremt hardt arbeid som resulterte i fysisk og psykisk utmattelse. Mange fanger deltok i arbeid med myrer og innhøstning på nabogårder.

Andre arbeidet for Siemens og Halsker, som hadde opprettet filial i KZ Ravensbrück og Uckermark. Uckermark hadde skredderverksted og søm. Verkstedet laget blant annet dukker til barn av falne SS-soldater. En av de verste kommandoene var Holzmachen (vedhogst) hvor 16 år gamle jenter felte trær som ble slept til leiren og der delt i mindre biter.

Alle fanger ble ført tilbake til leiren for kveldsoppstillingen med telling. Kveldsmaten bestod av et stykke brød med smørbar ost. To ganger i uken ble det servert pølse eller suppe. Suppen var et tykt brygg med kål eller rødbeter, men sjelden med kjøtt. Maten var langt under det en voksende ungdom trengte, og det tok ikke lang tid før de visnet bort.

Etter maten var det tid for en times sport. Deretter var det rengjøring eller en ny oppstilling. Fullstendig utmattet kunne fangene nå dusje eller gå til sengs. Natten var ingen frisone. Kommandant Toberentz foretok nattlige inspeksjoner og blokkene ble kollektivt avstraffet for den minste forseelse eller feil.

strafferegimet

De normale straffene var advarsler, berøvelse av mat, arrestasjon og isolasjon, postforbud og tap av privilegier. De unge fangene ble også tvunget til timelange militærøvelser. Reichsführer SS Heinrich Himmler hadde utstedt ordre om at det var forbudt å slå kvinner, men SS-vaktmannskaper og Aufseherinnen (kvinnelige overseere) slo allikevel kvinnene ved enhver anledning. Flere forteller om at i dusjen kunne de se gule og blå merker på kroppen til medfanger.

De unge jentene forteller at noe av det verste var det absolutte taleforbudet. Det ble strengt straffet ved brudd. Fangene fikk ikke lov til å snakke når de spiste, arbeidet eller om natten. De som forsøkte å flykte og ble tatt, ble straffet særdeles hardt. Tidligere fanger forteller om spesialtrente vakthunder ble benyttet i søket. En fange fikk revet opp låret, en annen fikk nesen revet i filler.

Den dårlige maten, hardt arbeid og mangelfulle klær forårsaket alvorlige sykdommer. Om vinteren fikk fangene kun et skjerf til beskyttelse, ingen gensere eller hansker. De dårlige treskoene ødela føttene til mange. Syke og skadde ble i starten sendt til revier (sykestuen) i KZ Ravensbrück. Den hadde en politidoktor og to sykepleiere. Deres eneste oppgave var å sørge for at fangene snarest var arbeidsdyktige. Tilgangen på medisiner var minimal. Mot slutten av 1943 fikk Uckermark sitt eget revier, med en sykepleier. De medisinske forholdene var elendige der også. Det er ingen tekniske beviser for at dette skjedde, men det er rimelig å anta at tvangssterilisering også skjedde i Uckermark da det ble gjort i Moringen.

Bare fordi jeg protesterte…

En av jentene var en sengevæter. Dette var ikke overraskende grunnet det mentale presset. Hun ble tvunget til å stå foran alle i sin våte nattskjorte. “Dette er galskap!” skrek jeg. Vakten kommanderte meg bort til henne. Så ble jeg […] først slått på begge sidene av ansiktet. Deretter fikk jeg 6 måneders karantene mot å skrive brev hjem, og måtte gå uten middag i åtte dager. Bare fordi jeg protesterte.

Fortalt av Käthe Anders, 1983

Dr. Ritter og Justin var ansvarlige for seleksjoner som resulterte i at noen fanger ble sendt til konsentrasjonsleire som Auschwitz-Birkenau, Dachau, Sachsenhausen, Buchenwald og Ravensbrück og myrdet der. Andre ble sendt til sanatoriene som var en del av Aktion 14f13, og ble myrdet som et ledd i fange euthenasia programmet. Dr. Ritter og Justin ble aldri stilt for retten for sine handlinger, og fikk jobbe som leger i Vest-Tyskland etter krigen.

Vernichtungsort Uckermark

Juni 1944 startet Uckermark å gå i oppløsning med åpningen av transportsleiren Dallgow-Doberitz. Grupper av fanger ble sendt til andre leire, noen arbeidet i lokale husholdninger i nærheten av leiren. 22 jenter ble betegnet som “patologisk degenererte” og sendt til santorier, og ytterligere 71 overført til KZ Ravensbrück.

Mellom juni og desember 1944 kom det mer enn 52 000 kvinnelige fanger til KZ Ravensbrück når leirene i øst ble evakuert. Det fantes ikke sengeplass eller mat for så mange, og leiren ble et arnested for sult, sykdom og død. Det fryktelige teltet ble reist august 1944 i Neues Lager. Blokk 25 som var et 15×40 meter stort telt hvor opptil 4000 kvinner ble stuet sammen under forferdelige forhold. Tidlig i 1945 startet SS å selektere “ubrukelige fanger”, de som ikke kunne arbeide eller marsjere, til å drepes. De ble myrdet ved skyting eller gassing i det midlertidge gasskammeret som var bygget ved krematoriet i KZ Ravensbrück.

I januar 1945 kom ordren om å tømme Uckermark. SS trengte brakkene for evakuerte fanger fra øst. 4 brakker ble adskilt fra resten av leiren, og huset ca 60 minderårige jenter. Uckermark skulle nå bli et samlested for syke og døende fanger, og de som var blitt selektert til å myrdes. Uckermark endret seg nå fra å være Jugendschutzlager til Vernichtungsort (Utryddelsested). Antallet fanger er estimert til å være mellom 6-8000. Kun 1 500 overlevde leiren og ble ført tilbake til KZ Ravensbrück under evakueringen av leirene i midten av april 1945.

I dette inngjerdede området myrdet SS fanger ved å nekte de hjelp eller mat. Kvinnene ble trykket sammen i 7 blokker uten varme eller mat. De måtte gi fra seg sine tepper og frakker, og måtte stå i grunnstilling på oppstillingsplassen i timesvis i det iskalde vinterværet hver dag. Hundrevis frøs eller sultet ihjel. I sykebrakken myrdet SS fanger med dødelige injeksjoner av gift (stryknin) eller overdoser med sovepiller.

Leger fra SS gjennomførte gjentatte seleksjoner blant fangene i Uckermark og disse ble sendt til gassing i KZ Ravensbrück. Drapene i hovedleiren eskalerte også i dette tidsrommet.

Sonderkommando Moll

Evakuert fra Auschwitz ll-Birkenau til KZ Sachsenhausen kom nå Sonderkommando Moll (Spesialkommando Moll) til KZ Ravensbrück. Dette var en gruppe med 8 SS-menn, ledet av Otto Moll. Alle var massdrapseksperter fra Auschwitz ll-Birkenau. De satte umiddelbart igang massedrapene i KZ Ravensbrück.

Grupper på inntil 50 kvinner ble skutt med nakkeskudd på plattingen ved krematoriet av gangen. Fraktet på lastebiler ble grupper på 150-200 kvinner tvunget til å kle av seg og ble gasset. Mot slutten av mars 1945, var rundt 5000 fanger myrdet i gasskammeret, inkludert mer enn 100 menn fra Männerlager (Manneleiren). Gasskammeret var i bruk frem til tidlig i april 1945.

Evakueringen

I april 1945 skjedde ting svært raskt i KZ Ravensbrück. Tusenvis av fanger ble tvunget ut på dødsmarsjer mot nordvest. Samtidig kommer nye fanger inn i leiren. minst 6000 menn blir plassert i Uckermark, KZ Ravensbrück og Siemenswerke. Sult, sykdom og død raste gjennom leiren.

De Hvite Bussene fra Røde Kors rullet frem foran portene, men selv da selekterte og myrdet SS fanger ved skyting og dødelige injeksjoner. For å skjule sine forbrytelser, brant SS opp mesteparten av arkivene før de flyktet fra leiren.

Mellom 24-28 april forlot de siste fangene leirene på dødsmarsjer drevet frem av SS og Aufseherinnen. Mange fanger falt døde om av utmattelse, og det er også rapportert om henrettelser av fanger som ikke kunne marsjere. Dette ble senere kjent som Ravensbrück dødsmarsjen.

frigjøringen

30. april frigjorde den Røde Arme KZ Ravensbruck og Uckermark. På grunn av fortsatte kamper ved Fürstenberg måtte fangene i leirene vente i ytterligere to dager før de fikk medisinsk hjelp. Når de sovjetiske soldatene kom inn i leiren, brant det fortsatt i krematorieovnene, og likstabler lå flere steder i leirene. Som i så mange andre frigjorte leire døde fanger etter frigjøringen grunnet behandlingen de fikk i leirene.

Det var få som ble straffet for overgrepene i Uckermark eller i KZ Ravensbrück. Kommandant Tobrenz ble frikjent grunnet manglende bevis. Dette er ganske utrolig da hun i perioden desember 1944 til april 1945 var Lagerführerin (Leirleder) for KZ Ravensbrück i perioden tusenvis ble myrdet nettopp der. Oberaufseherin Ruth Neudeck ble i den såkalte Uckermark rettssaken dømt til døden og hengt.

I Vest-Tyskland ble ikke Jugendschutzlager ansett for å være en nazi-forbrytelse.

minnessted

De sovjetiske okkupasjonstyrkene brukte området til militære formål etter krigen. Rundt 30 000 sovjetiske soldater var stasjonert ved Fürstenberg.

KZ Ravensbruck ble minneområde i 1948. Området for det tidligere Siemenswerke og Uckermark ble brukt til øvingsområde og ganske ødelagt. Nye bygg ble satt opp, de gamle ombygd eller revet, og store betongplattinger støpt for tunge kjøretøy over de gamle strukturene. Det ble senere brukt av Øst-Tyskland og var militært område fra 1945-1993.

Begge stedene er i privat eie i dag, og er betegnet som skogsområder og ikke minnesmerker. Siemens har betalt for informasjonsplaketter som er satt opp i området.

Uckermark har siden 1997 blitt holdt i hevd av frivillige grupper, og det er i dag et område som er markert. I 1997 og 2001 ble det gjennomført arkeologiske utgravinger som blant annet førte til funn av personlige gjenstander, fundamenter og andre bygningsrester.

Kilder
  • “The Ravensbrück Women’s Concentration Camp”, Alyn Beßman – Insa Eschebach. Metropol Forlag 2013
  • Mahn und Gedenkstätte Ravensbrück
  • United States Holocaust Memorial and Museum USHMM

KZ Ravensbrück

Originale piggtrådrester ytre mur. Foto: Sandbye-Ruud

“De som ikke kan huske historien, er dømt til å gjenta den”

George Santayana 1863-1952

KZ Ravensbrück skulle bli hovedleiren for kvinner i det Tredje Riket, kun overgått av Auschwitz ll – Birkenau i størrelse. Forskjellen var imidlertid stor. Auschwitz ll – Birkenau var en utryddelsesleir, Ravensbrück var primært en slavearbeidsleir.

Med 40 underleire skulle mer enn 140 000 kvinner bli brukt av SS som slavearbeidere under forferdelige forhold. Spesielt etter 1941 ble forholdene ille. En dagsrasjon var på 200 gram brød, 2 kopper erstatningskaffe og 1/2 liter dårlig grønnsaksbuljong. Denne ble senere halvert.

Minst 25 000 kvinner og 2 500 menn skulle aldri overleve behandlingen de fikk I KZ Ravensbrük. Henrettelser, mishandling, gasskammer, sykdom og sult var det som ble skjebnen for mange.

KZ Ravensbrück. Alte og Neue Lager adskilt med en mur
SS-Fotoalbum 1940/MuGR

KZ-Ravensbrück skulle huse noen av de verste massemorderne i slavearbeidsleirenes historie. SS-Haupsturmführer Otto Max Koegel var den andre kommandanten i Ravensbrück fra 1940-1942. Fra 1941 ble KZ Ravensbrück et henrettelsested for fanger ved skyting. Først ute i skogen, senere ved krematoriet. Han var ansvarlig for Aktion 14f13 (fange euthenasia) drapet på syke fanger, og sørget for byggingen av Judenschutzlager Uckermarck, ungdomsleiren for jenter mellom 16-21 år i 1942. Max Koegel skulle senere bli kommandanten i KZ Majdanek i en kort periode hvor gasskamrene ble innstallert, før han ble kommandanten i KZ Flossenbürg.

Den neste og siste kommandanten skulle bli SS-Haupsturmführer Fritz Suhren. Suhren kom fra KZ Sachsenhausen hvor han var Schutzhaftlagerführer med ansvaret for blant annet Aktion 14f14 (massedrapet på sovjetiske krigsfanger) hvor minst 13 000 sovjetiske krigsfanger ble myrdet med nakkeskudd. Han var også ansvarlig for massedrapene i KZ Ravensbrück fra slutten av 1944 til april 1945. Han fikk bygget et provisorisk gasskammer, beordret oppsettingen av “teltet” på Block 25 hvor nærmere 4000 kvinner ble stuet sammen under forferdelige forhold og mange omkom av sult, sykdom eller ble selektert til gassing eller nakkeskudd. Uckermark ble omgjort til en utryddelsesplass for syke og av nazistene ansett “farlige” fanger. Han var også ansvarlig for dødsmarsjene hvor over 20 000 fanger ble satt i marsj mot nordvest.

Når leiren ble frigjort, var det rundt 2 000 syke fanger igjen i leiren. Mange av disse døde etter frigjøringen på grunn av sin svekkede tilstand.

Die Hyäne von Auschwitz“, hyenen fra Aushwitz, Irma Grese ble trent som kvinnelig vakt (Aufseherin) ved KZ Ravensbrück før hun ble overført til Auschwitz ll – Birkenau i 1943. Max Koegel hengte seg i sin celle etter å ha blitt tatt til fange, Suhren og Grese ble dømt og hengt for sine forbrytelser mot menneskeheten.

Mahn und Gedenkstätte Ravensbrück

Mahn und Gedenkstätte Ravensbrück (MuGR) som museet og minnes-stedet i dag heter ligger rett ved byen Fürstenberg nord for Berlin. Idyllisk plassert i et tett skogsområde ved den lille innsjøen Schwedtsee. De fleste av bygningene er borte. Ingen av fangebrakkene overlevde etter frigjøringen den 30 april 1945 av Den Røde Arme. Området ble brukt som syke- og transittleir etter krigen, for deretter å bli benyttet av den sovjetiske okkupasjonsstyrken som militært øvingsfelt. De ødela, brant ned og solgte unna de tidligere fangebrakkene som bygningsmateriale.

Alte und Neue Lager (gamle og nye leiren) lå på forskjellige nivåer i landskapet med trapper i nivåforskjellen. Denne nivåforskjellen ble fylt opp av sovjetiske soldater for å få alt på ett plan. På denne måten ble den nye leiren begravet under 1,5 meter ny masse. Muren som opprinnelig var over 5 meter høy, har blitt tilsvarende lav på innsiden. De sovjetiske styrkene laget også store betongplattinger hvor stridvogner og lastebiler ble parkert. Deler av leiren ble brukt til skytefelt, og grunnet ueksplodert ammunisjon, ble området erklært for tilnærmet et minefelt. Dette ble ryddet inne i selve leirområdet, men det er fortsatt varselsplakater på det som var boligene til SS og de kvinnelige vaktene, Aufseherin.

Besøkssenteret

Mahn und Gedenkstätte Ravensbrück består av flere av de tidligere byggene som blir brukt til utstillinger, samt et nybygg som inneholder besøkssenter, bokhandel og toaletter

Besøkssenteret MuGR. Foto: Sandbye-Ruud
KOMMANDANTURET

Det tidligere kommandanturet er omgjort til en stor utstilling som omhandler alle faser av leirens utvikling fra første spadetak til utviklingen av minnestedet slik det er i dag.

Kommandanturet MuGR. Foto: Sandbye-Ruud
FØRERHUSENE

To av de tidligere såkalte Führerstube (Førerhus) er benyttet til utstillinger. Kommandantens hus er omgjort til en utstilling: “Førerhuset, hverdagen og kriminaliteten til Ravensbrück SS-offiserer. Her får man se kommandanter og andre SS-offiserer i sitt daglige virke i konsentrasjonsleiren, sammen med sine koner, familier og venner.

Det andre huset var ett av 8 hus som fungerte som boliger for de kvinnelige vaktene, Aufseherin. Her er det en utstilling merket: “I kjølvannet av SS. Overseere av kvinnenes KZ Ravensbrück”. Denne utstillingen er under ombygging, og vil gjenåpnes i en ny versjon til 75 års markeringen av frigjøringen våren 2020

GARASJEANLEGGET

I det tidligere SS garasjeanlegget er det midlertidige utstillinger. I dag er det en utstillings av trykk. Garasjeanlegget huser også bibliotek, ansatte ved MuGR, samt filmrom. På bildet til venstre sees det som er det første kommandaturet, men fra 1940-45 leirens vannverk. Der er det en utstilling “Frauen im Wiederstand” (Kvinner i motstand). Den er kun på tysk.

Vannverket og garasjeanlegget til KZ Ravensbrück. Foto: Sandbye-Ruud
DØDSBOKEN

På enden av det tidligere vannverket finne vi “Minneboken for ofrene i konsentrasjonsleiren Ravensbrück 1939-1945”. Dette er dødsboken for KZ Ravensbrück med 13 161 navn

FENGSLET OG TEKSTILFABRIKKEN

Inne på selve det tidligere leirområdet finner vi tre områder med utstilling. Fengslet, som fortsatt er stengt grunnet store vannskader, Tekstilfabrikken som er stengt i vintersesongen og inneholder noen få objekter.

TELTET

Det siste området er utendørs i Neue Lager området. Block 25 ble aldri bygget. Istedet ble det satt opp et telt på 40×15 meter, hvor opptil 4000 kvinner ble plassert høsten 1944. Under ekstrem forhold døde minst 30-40 hver dag, av sult, sykdom og frost. Teltet ble brukt til seleksjon, til arbeid eller død. Et minnesområde er laget der teltet stod

Block 25, teltet. Foto: Sandbye-Ruud
KREMATORIET

På baksiden av fengslet ligger leirens krematorium. Det er åpent for besøkende og viser tre ovner. Den første fra det lille krematoriet, og to nye mer moderne ovner. Steinstrukturen til høyre er området man fant store mengder menneskelig aske og benrester. Til venstre for krematoriet stod det lange treskuret som inneholdt gasskammeret som skulle myrde et ukjent antall fanger i leirens siste måneder. Henrettelser ved nakkeskudd ble utført på et område rett bak krematoriet.

Minnesområdet

Ved muren bortenfor krematoriet finner vi minneområdet med massegrav, plaketter og navnene på de forskjellige nasjonene hvor fangene kom fra.

Minnesmerker og massegrav. Foto: Sandbye-Ruud

Ravensbrück er så uendelig mye mer

Mahn und Gedenkstätte Ravensbrück er så ufattelig mye mer enn det som nevnes her. Hver centimeter av leiren var lidelse, sult og død. Rett utenfor hovedleiren ble Jugenschutzlager Uckermark bygget, en egen leir for mindreårige jenter fra 16-21.

Simens & Halske, det kjente tyske selskapet opprettet en egen außenlager (uteleir) rett utenfor leirområdet hvor tusenvis av slavearbeidere ble brukt for å produsere produkter for Siemens og SS.

Det viktige er som alltid “kraften av en”. I alle tall, enten det er 1 enkeltperson eller 6 millioner, så er det enkeltskjebner i hvert eneste tall. Dette må vi aldri glemme. Stemmene til de som ble myrdet kan forsvinne helt, og de få som er igjen av de overlevende er snart borte. Vi skylder alle å bringe stemmene videre for fremtidige generasjoner.

The Grey Mass

© Frank Sandbye-Ruud 2017

Imagine a small family.

A father, a mother, and two small girls, lets say they are 2 and 4 years old. Let’s give them names. The father, who is a great worker, has a limp. He was born with a bone disease, which made his right leg a little shorter. His name is Jakub. His wife Sally is a housewife who tends to their two small girls, Lea and Ester. Both have inherited their mothers dark and curly hair. Their families immigrated to Lublin after Tsar Alexander I of Russia limited the Jews rights in the Russian area.

Their family were forced to assimilate and move into the town of Lublin. Because of this, they had left their former Hasidic tradition in Russia. They tended the Synagogue for all important matters, and celebrated the Shabbat in their simple home. Work was hard, but they never starved or the children went wanting for clothes or comfort.

Their apartment is located just below Lublin Castle in the Jewish district. It is a modern building, normally not within the price range of a young couple. The inheritance left from Jakub’s parents made it possible for them to purchase the small apartment.

It is Friday August 25, 1939, the family is gathering around the small table to celebrate shabbat. The children are play fighting and the mother tells the girls lovingly to sit still and be quiet. Jakub and Sally looks at each other and he takes her hand smiling.

It is Friday September 8, 1939. Nobody is celebrating shabbat. The attacking Germans have started a deadly bombardment of the city, destroying many buildings.

It is Monday September 18, 1939. The triumphant German forces enters the city after a short battle in the suburbs. Trucks with German soldiers and motorcycles are passing Jakub in the street on the quick trip to the market. He got less than half what he needed, almost nobody dared being in an open area.

Jakub’s workplace is raided by the German police, and the foreman severely beaten. «Verdamte Judeschwein!!» they sneer as they beat on the old man with the batons they carry. Nobody knows what is going to happen. Their rabbi has been attacked in the street and have his hair and beard cut of. The prayers at the synagogue is halted. Public worship is forbidden.

It is summer 1940, Jakub and his family are forced into the new Jewish quarter. One summer day German police came banging on the door, giving the family 10 minutes to pack. They are allowed two suitcases. Sally packs clothes for the girls, food, a family album, pictures of the lon gone parents and grandparents, the precious family Hanukiah, children’s toys, a warm blanket and Jakub and hers extra clothes. Pushed by the shouting police they ran terrified into the streets. Trucks are waiting. The girls is crying in fear.

The ride was short once the truck was filled up.

It was dark when they arrived, they didn’t know where they were. They were forced into a doorway and into a building. A Jewish policeman stands by a doorway on the third floor and points inside the apartment. Inside the small apartment there are already nine other people, all strangers. They are showed into something that was the former living room and told to settle down. This was their new home.

The next day they look out of the window and recognized the area as being close to the Grodzka Gate.

Life is hard, they are confined to a small area, German police is guarding the entrances to the area, nobody is allowed outside. Food is scarce, but they get help for the small girls by other tenants so they get by. Jakub is forced to work in a coal distributing site just on the corner. The work is hard, but he manages.

It is March 1941. There is suddenly an influx of many German soldiers and police everywhere. The rumors are that they are going to be arrested. There is great anxiety in the Jewish area. The Germans start to seal of the streets with barbed wire. Arbeitskommandos are set up every day. All Jews able to work are forced to construct walls, and seal of the area. The Podzamcze Ghetto, Lublin Ghetto is a fact.

The steady stream of Jews flowing into the ghetto makes the situation deteriorate fast. People are starving and freezing to death. The gray masses start to roam the streets. Starving, half conscious people stumble aimlessly around the streets of the ghetto.

Jakub and Sally are just shadows of their former self. Every extra part of food goes to Lea and Ester.

It is Chanukah 1941. The tenants in the apartment gather together in the cold apartment and lights the candles. One of the older Jews, a former lawyer from Lublin recites the blessings as the candles are lit. The grey mass huddle together to bask in the little warmth the candles give off. Except for the prayers, all are quiet. Hunger, fatigue and fear have taken away the spirit of many.

Lea and Ester is now 5 and soon 7 years old. They are as children most, but the situation takes a toll on even small children’s spirits. It is now Friday 13 March 1942.

It is now 10pm on Monday March 16, 1942. The ghetto is surrounded by SS and the Trawnikis. The main street in the ghetto is lit up by lights, which is very unormal and is shocking to those forced out of their houses. Jakub, Sally, Lea and Ester are told to pack immediately. Everyone are allowed to take 15 kg of luggage on the journey along with valuables and money. RAUS! RAUS!! GET OUT!  Terrified they pack and grab the two girls. They are chasen down the stairs and into the streets. Inside the building screams of terror and shots can be heard. Soldiers in black uniforms are severely beating an elderly couple who fails to follow orders. One officer pulls out his pistol and fires bullets into their faces.

They have gotten accustomed to terror during those terrible months inside the ghetto. They have all seen people being humiliated, beaten and killed for the smallest things. But nothing could prepare them for what they are now seeing in front of their eyes. The soldiers are in a frenzy, screaming orders with spit flying from their lips. More people are shot right in front of them, most elderly and sick. People comes out of the doorways carrying their sick. They are torn from their arms, and shot on the spot. Women, children, men and elderly. More shots ring from the buildings. Jakub and Sally does their best to cover the girls eyes and ears, but both are frightened out of their mind.

Jakub, Sally, Lea and Ester are with hundreds of other people forced on a march in the dark. They can see the lights from the Lublin castle. Now they see The Maharshal,  the Great Synagogue appearing in front of them. The doors are open and they are forced inside. The floor of the once great synagogue is crowded with people and luggage. People are sobbing, many are bleeding. The doors are slammed shut.

There are guards inside, orders are given that nobody is allowed to stand up, those who do will be shot!

The night is spent in terror. The girls fall asleep out of pure exhaustions, but they are constantly awoken by guards screaming. Muffled shots can be heard outside. The terror of the gray mass inside the synagogue is tangible. It can be tasted on the tongue, it can be smelled. The smell inside is overpowering. Fear, urine, blood, sweat, and soon a stench of people soiling themselves.

In the morning the doors are slammed open, orders are screamed again. RAUS! RAUS!! GET OUT!

Its now Tuesday March 17, 1942. Today Ester is 7. They are forced on a march together with 1500 other Jews. The people melt together in a grey mass, moving slowly. Their faces are drawn, people can barely lift their feet. They are surrounded by Trawnikimänner who uses every reason to beat the moving people with their rifle butts.  SCHNELL!! SCHNELL!! FAST!!

They pass several houses, people are watching the grey mass moving like a snake in the streets behind curtains and blinds. The guards shoots at windows if they see anyone looking out.

Wiesława Majczak observes this form his window. He puts it into words.

«I saw the route of the Jewish people, walking to the platform at the slaughterhouse. The crowd kind of streamed by. It wasn’t that they just walked past – they walked, walked and walked. There was this clatter – thats how I remember the sound. The clatter of shoes on the cobblestone. And talking and then also the shooting. I watched it all from the second floor so it seemed to me I could see heads and bundles only. It was if the cobbled stones went by the heads round and the bundles round. It was if the street walked by, the cobblestone itself.»

The march takes about 50 minutes. Those who stumble and do not get up quick enough are shot on the spot. The terror is endless. They reach the Umschlagplatz, a railroad siding by a slaughterhouse. The smell of the slaughterhouse is not something they even notice. A locomotive is standing on the rail with its engine running. Cattle cars are at the ramp with the doors open. SS officers and Trawnikis are swarming the area. 1, 2, 3… 97, 98, 99, 100! Doors are closed, bars are slammed over the doors. The train startes with a jerk which makes the people inside cry out.

In the darkness they stand for hours until they reach their final destination, Vernichtungslager Bełżec, the extermination camp 76 kilometers from Lublin. Within a few hours the little family is no more. Ester will have a dirty grave for her birthday. Since she is among the first people to be killed in Bełżec, she is buried in the ground and not exhumed to be burnt later. The gray mass is now a part of the earth.

Jakub may have been selected for the Sonderkommando, but because of his limp, probably not. Not that it mattered much, he would soon have joined his family in the graves. Of the 450 000 people sent to Bełżec, only two survived. The Sonderkommando were killed after a short time in Bełżec. A new one came in every transport.

Aktion Reinhard started with the 28000 Jews deported form the Lublin Ghetto between Marc 17 and April 14, 1942. Most of Lublin’s Jews met their deaths in Bełżec. The rest inside the ghetto, in the arbeitslager and Majdanek. Aktion Reinhard concluded with Aktion Erntefest, with the shooting of 18400 Jews in the ditches at Majdanek November 3, 1943.

This story is a work of fiction, but based on actual facts. The names are taken from popular Jewish names in Poland 1939. There is little known about the actual stories, because no documents exists, and virtually no testimonies.

Bełżec – חורבן

ASA2016_-245

De fleste vet ikke at det var mange forskjellige typer leire under Shoah (Holocaust). Enkelte leire ble opprettet for kortere tidsperioder for å løse utryddelsen av jøder fra et bestemt område (Bełżec), og mer permanente (Auschwitz-Birkenau). Leirene er delt inn i tre hovedkategorier. Arbeidsleire (tvangsarbeid), konsentrasjonsleire og utryddelsesleire.

Arbeidsleire ble opprettet rundt fabrikkene den tyske industrien bygget opp i det okkuperte Polen. Der kjøpte de billig arbeidskraft av SS. Arbeidskraften var i hovedsak jøder. Jødene jobbet til de ikke var arbeidsføre, og ble da sendt til gasskamrene for å myrdes, eller slått ihjel/skutt på stedet. Det kjente tyske firmaet IG Farben brukte store summer på å bygge opp fabrikken i Monowice (Monowitz på tysk). Den produserte syntetisk gummi (Buna). Derav navnet Buna-werke. Det offisielle navnet var Auschwitz III-Monowitz. Leiren hadde kapasitet på ca 12000 fanger. IG Farben gjorde en byttehandel med SS. I bytte for arbeidskraften, leverte IG Farben byggematerialer til Auschwitz-Birkenau. I tillegg leverte også IG Farben Zyklon B, som ble brukt til desinfisering, og gassing av fangene.

Et stort antall av de fangene som ble sendt som tvangsarbeidere til Monowitz-Buna døde, enten som følge av det harde arbeidet, arbeidsulykker, manglende ernæring, sykdom eller kraftig mishandling. Dette gikk selvfølgelig ut over produksjonen på fabrikkene, noe som ble klaget inn. Men som SS sa, det er utømmelige mengder med arbeidskraft. Totalt døde ca 10 000 fanger i denne leiren, altså 80% av leirens fanger.

Det største antallet leire var konsentrasjonsleire. Det startet allerede i 1933. Først var det beregnet på politiske motstandere av naziregimet. Deretter på sovjetiske krigsfanger, for så fra 1941-42 å dreie seg nesten bare om “Endlösnung der judenfrage”. Den endelige løsningen på jødespørsmålet.

Så er det utryddelsesleirene (dødsleire). Aksjon Reinhard (Einsatz Reinhart) var kodenavnet som ble gitt til den nazistiske planen om å tilintetgjøre polske jøder i Generalguvernementet i det okkuperte Polen i perioden oktober 1941 til november 1943. Dette markerte begynnelsen av den mest dødelige fasen av Shoah (Holocaust). Tilintetgjørelsen ble utført i tre leire. Belzec, Sobibór og Treblinka. Nærmere 2 millioner jøder ble myrdet under denne aksjonen. Det tilsvarte 80% av alle jødene i området. Auschwitz-Birkenau var en kombinasjonsleir. Konsentrasjons- og utryddelsesleir (Birkenau). Tar man med underleirene, så var Auschwitz også en arbeidsleir.

Bełżec utryddelsesleir eksisterte i et kort tidsrom. Den ble oprettet 17 mars 1942, og var i fysisk bruk inntil slutten av desember 1942. Den var den første i sitt slag, og den første i Aksjon Reinhard i drift. Nærmere 450 000 ble tilintetgjort på den korte perioden. I starten skjedde gassingen i et primitivt gasskammer. Kapasiteten der ble altfor liten. Innen juni hadde de kun klart å myrde 80 000. Et nytt gasskammer i betong økte kapasiteten betraktelig, og mellom 350- 400 000 ble gasset på noen få måneder. Bełżec hadde ikke noe krematorium, kroppene ble gravlagt i massegraver på området, eller brent i branngroper. Pardoksalt er det det som sannsynligvis stanset driften. Mangelen på plass til å gravlegge flere… Effektiviteten i leiren var absolutt. Det er kun to overlevende som man vet om. Som i andre leire, utnyttet SS jødene til det fulle. Spesialkommandoer (Sonderkommando) jobbet med å ta imot fangene, samle inn klær og verdisaker, og tømme gasskammeret for de døde kroppene etter gassingen. Leiren var i drift frem til våren 1943. Da for å brenne alle kroppene i massegravene, og ødelegge alle bevis for jødenes eksistens. Alle dokumenter ble ødelagt. Derfor er det så vanskelig å tallfeste nøyaktig hvor mange som ble tilintetgjort i Bełżec utryddelsesleir. den siste Sonderkommandoen ble sendt til Sobibór og myrdet der.

Men leiren var svært vellykket, og ble brukt som eksempel på hvor effektivt og bra man kunne gjøre det. Dette ble også inspirasjonen til jernbanelinjen som ble ført inn i Birkenau, med de nye gasskamrene rett ved. Alt klart for å ta imot de ungarske jødene i 1944. Over 380 000 ble deportert til Auchwitz. Drapskapasiteten ble på over 9000 pr dag…

Bełżec skilte seg ut på andre måter også. Man delte opp de ankomne i to grupper. Kvinner med langt hår og menn. Kvinnene ble sendt for å få barbert av seg håret, og resten ble sammen med mennene sendt rett inn i gasskammeret. Man passet på å gasse mennene først, for å unngå problemer når de hørte kvinnene skrike og be. Gassingen ble gjort med en sovjetisk stridsvognsmotor, ikke Zyklon B. Altså død ved karbonmonoksid. Selve prosessen er beskrevet å ha tatt ca to timer med mennene for en full transport. Man stappet gasskamrene så fulle at dørene nesten ikke gikk igjen. Kvinnene ble deretter drevet med tvang inn i gasskammeret. De visste at de ville dø der så det oppstod ofte panikk. Vaktene i Bełżec var ukrainske SS soldater. Frivillige som var kjent for ekstrem brutalitet og jødehat. De hadde ofte “konkurranser” om hvem som var mest brutal. Tortur av jøder for sport var vanlig.

Vitnemålet til en av de overlevende, Rudolf Reder er det viktigste dokumentet på leirens eksistens. Han forteller forferdelig historier om hele prosessen med mottak av transporter til massegravene. Han flyktet under et oppdrag utenfor leiren. Totalt var han tre måneder i Bełżec. Han er også den som rapporterer å ha hørt fra et barn: “Mommy haven’t I been good? It’s dark. It’s dark”, igjennom veggen på gasskammeret. Mamma har jeg ikke vært snill? Det er mørkt. Det er mørkt… Dette står også på veggen inne i museet i Bełżec.

Før jeg besøkte Bełżec nå i juni 2016, visste jeg knapt om leirens eksistens. Leiren ligger 8 mil fra Lublin i Polen. Plasseringen var ikke tilfeldig. I nærheten av hovednettet i jernbanen. Livsåren for jødeutryddelsen i Europa. Et sidespor gikk rett inn i leiren. Plasseringen nesten inne i byen er derimot uvanlig. Mange polakker kunne se hva som skjedde rundt leiren. Området var strengt bevoktet. Dersom noen beveget seg mot området, ble de umiddelbart beskutt. Det ble plantet trær, og kamuflasjenett dekket over gasskammeret. Dette for å skjule leiren fra fly.

Leiren ble totalt utradert, og alle spor skjult. Som det desverre er tilfelle med flere slike steder, så ble det ikke gjort noe før på 90 tallet. Museumet, som ligger under Majdanek Museum, ble stiftet i 2004. I dag er det et inngjerdet område. Området er dekket med slagg fra jernindustrien, for å symbolisere det som har skjedd der. Der man har funnet massegravene, er det mørkere felt. Det er delt opp i to felt. En mur som er plassert på området hvor avastningsrampen var, og selve gravlunden hvor massegravene er. Det feltet er delt i to av en lang vei som går over i en korridor. Innerst i korridoren møtes man av en vegg med bibelvers fra Jobs bok (kap 18, vers 16). “Earth, do not cover my blood; let there be no resting place for my outcry! “Å, jord, skjul ikke mitt blod, legg ikke mitt skrik i grav!” På sidene er det inskripsjoner med fornavn. Det er de mest populære jødiske navnene på den tiden. Det er en gangvei rundt hele området, hvor navnet på stedene jødene ble deportert fra er satt i rustent stål.

Jeg sa i forrige innlegg at Auschwitz-Birkenau er helvete på jord. Når jeg beveger meg i Auschwitz, så føler jeg selvfølgelig på stedet. Men på mange måter blir det en kulisse. En teaterscene uten skuespillere. Det blir litt banalt, for jeg kjenner såpass til historiene i Auschwitz at det ikke er vanskelig å føle nærværet av det som skjedde der. I Bełżec så følte jeg tyngden i magen i det jeg gikk innenfor porten. Jo lenger inn i crevassen jeg kom, jo tyngre føltes luften, og veggene så ut som de skulle falle inn over meg hvert øyeblikk. En forferdelig følelse. Bełżec er ikke noe trivelig sted, og jeg tror ikke du trenger å kjenne mye til historien for å føle på dette…

Det eneste som er synd er at den ligger såpass langt utenfor de vanlige rutene, og får derfor ikke så mye besøk som den burde. Inne på området finnes det også et museum som viser den kjente historien. Når man gikk inn i området fant man blant annet mange husnøkler. Det var tydelig at ofrene trodde de skulle komme tilbake til sine hjem. Så nazistene klarte å lure de deporterte. Helt til de kom ut av vognene inne i Bełżec. Ifølge vitnemålet til Reder, så var det ikke mange som ikke skjønte at nå skulle de dø. For de som ikke kan jiddisk. Tittelen er חורבן, som betyr ødeleggelse.

[pp_gallery id=”5123″]

 

Vakkert i helvete…

ASA2016_-567

 

ASA2016_-568

 

IMG_3408

 

Fra å være en portrettfotograf, har jeg nok startet å bevege meg mer over mot det dokumentariske. I de senere årene har jeg også startet å studere. Jeg har vært 2 ganger i Auschwitz og deltatt på sommerakademiet der. Hvor man studerere selve leiren med drift og hendelser, og Holocaust. Eller det som er det mer korrekte: Shoah. Holocaust (gresk for fullstendig brent, brukt om brennoffer), også kjent som ha-shoah (hebraisk השואהtilintetgjørelse) (jiddisk האַלאָקאַוסטhalokaust, eller mer korrekt חורבןkhurbn) (ref. Wikipedia). Holocaust kommer altså fra gresk, og er et brennoffer. Blant overlevende mener man at det er feil å bruke dette navnet, da utryddelsen av europas jøder ikke ble gjort som et offer til gud, men var et folkemord som kom som et resultat av et ekstremt ødelagt menneskesyn.

Kan en av verdens verste steder også inneholde skjønnhet? Svaret er ja. I landskapet, i himmelen og i alle de ville dyrene rundt i skogen. Samtidig et rungende NEI! Bildet er tatt i Birkenau, også kjent som Auschwitz II-Birkenau. Auschwitz I (Stammlager) var en konsentrasjonsleir, opprinnelig beregnet på sovjetiske krigsfanger. Etter Wannsee konferansen i Berlin 1942, ble imidlertid fokuset satt på “Endlösnung der judenfrage”. Den endelige løsningen på jødespørsmålet. Og løsningen var at alle europas 11 millioner jøder skulle utslettes. Gjennom tvangsarbeide og utryddelse.

Heinrich Himmler besøkte Auschwitz I den 1 mars 1941, og ga da kommandanten Rudolf Höss ordre om en massiv utbygging av leiren. Birkenau ble bygget der den polske landsbyen Brzezinka lå. Birkenau var det tyske navnet landsbyen ble gitt. De lokale ble fordrevet, og tyskerne iverksatte byggingen av leiren ved hjelp av sovjetiske krigsfanger. De første massehenrettelsene med gass (Zyklon B) ble utført i januar 1942. Alt før Wannsee konferansen var avholdt. Leiren nådde sitt høydepunkt i 1944 med deportasjonen og utryddelsen av de ungarske jødene. Da lå drapstallene på 9000 pr dag.

Det er ikke noen tvil om at landskapet rundt Birkenau er vakkert. Fasaner, rådyr og masse fugler synger i skogene rundt. I det man setter foten innenfor porten i Birkenau, merker man trykket fra stedet. Det er umulig å tallfeste 100% hvor mange som ble brutalt slaktet i Auschwitz. Og ja, ordet slaktet er det rette. Fraktet til leiren i kvegvogner, strippet for klær, sendt inn i gasskammeret for å dø på den verst tenkelige måten. Redde, nakne, kalde. Stoppet det der? Nei. Etter døden ble håret fjernet for å bli solgt til tysk industri som vevet tepper til bla hester. Tenner ble trukket ut, og kroppene undersøkt for verdisaker som ofrene hadde gjemt på seg. Deretter ble kroppene brent, benrestene knust og asken strødd i elven Wisla. ALLE spor av jødene skulle utraderes. I tillegg ødela SS mye av arkivene når leiren ble terminert.

Alle kjenner til tatoveringene av fangenumre. Man må huske at de som ble tatovert, var fanger som tyskerne skulle bruke. Arbeidsføre menn og kvinner, ble brukt i industrien. Nesten samtlige tyske store firmaer hadde fabrikker i tiknytning til leirene. Der kjøpte de billig arbeidskraft av SS. Den totale utslettelsen av ofrene, dokumenter og bevis, gjør det ekstremt vanskelig å tallfeste. I tillegg så ødela nazistene kirkegårder og offentlige arkiver, slik at det ofte ikke finnes dokumenter som kan gi spor. I Auschwitz med 40 underleire, regner man at mellom 1-1,5 million ble myrdet, hovedvekten (90%) var jøder. Men man må ikke glemme de polske ofrene, sigøynerne, sovjetisk krigsfanger og andre uønskede elementer som ble sendt til Auschwitz for å dø. Av disse tallene vet man at 232 000 var barn under 18 år, alle myrdet i Birkenau.

På en måte kan man si at de barna som ble gasset var de “heldige”. Doktor Josef Mengele hadde en egen brakke i Birkenau hvor han hadde barna han brukte til forferdelige medisinske eksperimenter. Og da kan man lure på hva slags verden vi lever i, når et barn på to år er “heldig” fordi det ble gasset med en gang etter ankomsten i leiren…

For de norske jødene, ble Auschwitz det store marerittet. Transporten med DS Donau 26 november 1942 var den største. Totalt ble 767 norske jøder deportert. Kun arbeidsdyktige menn overlevde. Resten ble umiddelbart gasset i “Det Lille Hvite Huset” i Birkenau. En hytte som var omgjort til gasskammer. Kun 32 overlevde krigen. I Norge døde 21 jøder på grunn av jødeforfølgelsen. Mange reddet seg ved å flykte til Sverige.

I Birkenau er hver eneste centimeter et sted hvor noen døde. Asken fra de brente har selvfølgelig blandet seg med jorden. Asken lå i store groper før de ble kastet i elven.

Jeg dro til Birkenau rett før stengetid. Klokken var 1930, og det var ingen mennesker inne i leiren. Med panoramafunksjonen på min iPhone tok jeg disse bildene. Så på mange måter er det vakkert i helvete. Var det vakkert når leiren var i bruk? Skogen var jo der, grønn og fin. Men innenfor det strømførende gjerdet, var det kun hard jord. Alt av planter og gress var enten fjernet, eller ble spist av fangene. Stanken, røyken og asken fra krematoriene og likbålene tåkela ofte hele området. Leiren har aldri vært vakker, og kommer aldri til å kunne være det. Det eneste som er vakkert, er enkelte av historiene fra noen av de som overlevde. Ellers er det bare forferdelig mørkt. Mørkt og jævlig som det helvete leirene var…