Jugendschutzlager Uckermark

Rekonstruksjon av Uckermark leiren av Matthias Antkowiak basert på planer laget av SS i 1943. Fra boken “The Ravensbrück Women’s Concentration Camp”, Alyn Beßman – Insa Eschebach. Metropol Forlag 2013
Kart over Jugendschutzlager Uckermark basert på SS planer, utgravinger samt vitnemål.

I 1942 etablerte Reichskriminalpolizeiamt – RKPA (Rikskriminalpolitiet) en leir i området Uckermark. Jugendschutzlager Uckermark (“Beskyttende varetekt for mindreårige”) var beregnet på mindreårige jenter fra 16-19 (senere økt til 21 år). Dette kom etter press fra SS som ønsket en leir tilsvarende Moringen Jugendschutzlager som ble etablert i august 1940 for unge gutter. Det fantes også en tilsvarende leir i Polen, Polen-Jugendwehrlager Litzmannstadt.

Kriminalpolizei – KRIPO (Kriminalpolitiet) styrte leiren, men slavearbeidet var underlagt Inspektion der Konzentrationslager – IKL (Inspektoratet for konsentrasjonleirene)

Fanger fra Männerlager (Manneleiren) i KZ Ravensbrück ble tvunget til å bygge leiren. SS skaffet seg tilgang på området, og leiren fikk navnet etter området det lå i, Uckermark. Leiren var under konstant konstruksjon fra 1942-44. Når de første fangene kom dit eksisterte kun blokkene (brakker). Kommandanten rapportere når en ny blokk var ferdig til RKPA, som da organiserte overføringen av nye unge jenter. Når leiren ble frigjort i 1945 var 17 blokker bygd. Mannskapene bodde i egne brakker på utsiden av leiren.

Rundt 1200 jenter ble holdt i såkalt “forebyggende politivaretekt”. Mange ble overført til Uckermark fra statlige institusjoner, hvor de var plassert grunnet sin abnormale eller opprørske oppførsel i forhold til det nazistiske synet på hvordan ungdom skulle oppføre seg. I det statlige systemet var de ansett for å være utenfor mulighet til forbedring.

Elever

Som i Moringen ble fangene i Uckermark kalt Zöglinge (elever). De ble klassifisert som kriminelle grunnet seksuell umoral, var medlemmer i Swingjugend (følgere av jazzmusikk), forhold med krigsfanger eller ikke ariere, jobbnekt i krigsindustrien eller politisk opposisjon. Noen av fangene var i kategorien rasemessig underlegne, slik som jøder og sigøynere (Roma og Sinti).

De unge fangene i leiren ble observert for såkalt kriminell karakter. Militære driller, slavearbeid og mishandling var de daglige rutinene i leiren. Tidligere fanger vitnet om flere dødsfall.

Uckermark var administrativt underlagt SS hovedkvarteret i Ravensbrück. Leirens kommandant var CID inspektøren Lotte Toberentz.

Nyankomne mindreårige ble først sendt til KZ Ravensbrück. Der måtte de gjennomgå en nedverdigende mottaksprosedyre. Fratatt alle personlige eiendeler, måtte de kle seg nakne og fikk håret fjernet. Etter en iskald dusj ble de undersøkt av SS doktorer, fingeravtrykkene ble tatt, de ble fotografert, fikk utdelt fangeklær og ble gitt innføring i leirprosedyrer. Noen få dager etter introduksjonen, ble de overført til Uckermark.

Som i Moringen, var inntakskriteriene basert på de obskure kriminalbiologiske teoriene til Dr. Robert Ritter og hans assistent, Dr. Eva Justin. Begge drev sitt virke i Kriminalbiologische Institute – KBI (Kriminalbiologisk Institutt). KBI spesialiserte seg på rasehygiene, og var særskilt interessert i forskning på sigøynere (Roma og Sinti). Dr. Ritter er kreditert å ha vært arkitekten bak alle eksperimentene som Roma og Sinti ble utsatt for. Fangene i Moringen og Uckermark ble observert for å klassifisere de unge fangenes “kriminelle tilbøyeligheter og arvelige underordnethet”. Etter 6 måneders observasjon ble de plassert i en blokk etter hvor sannsynlig det var for at de kunne reformeres. I Uckermark var det tre spesialblokker, hver med sine korresponderende “pedagogiske”metode.

Blokk 1 var for de håpløse, de som ble vurdert å aldri kunne reformeres, herunder særdeles jøder, Roma og Sinti. Blokk 2 var for de tvilsomt reformerbare, og hadde flest fanger. Relativt få endte i Blokk 3 som var de reformerbare fangene. En egen blokk ble satt opp for Gestapo fanger og barn av partisaner.

Kommandant Toberentz mente at en vesentlig årsak til den differensierte behandlingen av “kvinnelig yngel” var deres påståtte interesse for seksuell promiskuitet (fra fransk språk, av latin promiscuus , “blandet”, “uten orden”, løssluppen seksuell adferd). Denne vurderingen av de “asosiale kvinnenes natur”, gjenspeilte holdninger fra keisertidens Tyskland. Da sendte man kvinner til arbeidshus for usømmelig oppførsel. Dette kunne da fra myndighetens ståsted, kureres med tvangsarbeide, som da ville være “grunnleggende lærerikt”.

dagliglivet

Konstant seigpining og hardt arbeide var dagliglivet. Dagen startet kl 0500. Etter en iskald dusj måtte fangene kun iført undertøy og barbent møte til “sport” (militær eksersis). Dette skjedde uansett årstid eller vær. Etter sport kledde de på seg og måtte ordne sengene. Sengene bestod av stråmadrasser og enkle tepper. De måtte være perfekte. De kvinnelige blokklederne og kommandant Toberentz inspiserte sengene, og straffet de som ikke fikk godkjent. Deretter fulgte en enkel frokost og oppstilling for telling på apellplassen.

Etter oppstillingen møtte de enkelte til sin respektive arbeidskommando. Under konstant SS tilsyn arbeidet jentene normalt mellom 10 til 12 timer. Det var forbudt å snakke under arbeidet. Dersom de kollapset eller ikke nådde den daglige arbeidskvoten, ble de straffet for sabotasje av arbeidet. En av arbeidskommandoene var en såkalt moorkommando (myrkommando). De jobbet med å kultivere myrer, et ekstremt hardt arbeid som resulterte i fysisk og psykisk utmattelse. Mange fanger deltok i arbeid med myrer og innhøstning på nabogårder.

Andre arbeidet for Siemens og Halsker, som hadde opprettet filial i KZ Ravensbrück og Uckermark. Uckermark hadde skredderverksted og søm. Verkstedet laget blant annet dukker til barn av falne SS-soldater. En av de verste kommandoene var Holzmachen (vedhogst) hvor 16 år gamle jenter felte trær som ble slept til leiren og der delt i mindre biter.

Alle fanger ble ført tilbake til leiren for kveldsoppstillingen med telling. Kveldsmaten bestod av et stykke brød med smørbar ost. To ganger i uken ble det servert pølse eller suppe. Suppen var et tykt brygg med kål eller rødbeter, men sjelden med kjøtt. Maten var langt under det en voksende ungdom trengte, og det tok ikke lang tid før de visnet bort.

Etter maten var det tid for en times sport. Deretter var det rengjøring eller en ny oppstilling. Fullstendig utmattet kunne fangene nå dusje eller gå til sengs. Natten var ingen frisone. Kommandant Toberentz foretok nattlige inspeksjoner og blokkene ble kollektivt avstraffet for den minste forseelse eller feil.

strafferegimet

De normale straffene var advarsler, berøvelse av mat, arrestasjon og isolasjon, postforbud og tap av privilegier. De unge fangene ble også tvunget til timelange militærøvelser. Reichsführer SS Heinrich Himmler hadde utstedt ordre om at det var forbudt å slå kvinner, men SS-vaktmannskaper og Aufseherinnen (kvinnelige overseere) slo allikevel kvinnene ved enhver anledning. Flere forteller om at i dusjen kunne de se gule og blå merker på kroppen til medfanger.

De unge jentene forteller at noe av det verste var det absolutte taleforbudet. Det ble strengt straffet ved brudd. Fangene fikk ikke lov til å snakke når de spiste, arbeidet eller om natten. De som forsøkte å flykte og ble tatt, ble straffet særdeles hardt. Tidligere fanger forteller om spesialtrente vakthunder ble benyttet i søket. En fange fikk revet opp låret, en annen fikk nesen revet i filler.

Den dårlige maten, hardt arbeid og mangelfulle klær forårsaket alvorlige sykdommer. Om vinteren fikk fangene kun et skjerf til beskyttelse, ingen gensere eller hansker. De dårlige treskoene ødela føttene til mange. Syke og skadde ble i starten sendt til revier (sykestuen) i KZ Ravensbrück. Den hadde en politidoktor og to sykepleiere. Deres eneste oppgave var å sørge for at fangene snarest var arbeidsdyktige. Tilgangen på medisiner var minimal. Mot slutten av 1943 fikk Uckermark sitt eget revier, med en sykepleier. De medisinske forholdene var elendige der også. Det er ingen tekniske beviser for at dette skjedde, men det er rimelig å anta at tvangssterilisering også skjedde i Uckermark da det ble gjort i Moringen.

Bare fordi jeg protesterte…

En av jentene var en sengevæter. Dette var ikke overraskende grunnet det mentale presset. Hun ble tvunget til å stå foran alle i sin våte nattskjorte. “Dette er galskap!” skrek jeg. Vakten kommanderte meg bort til henne. Så ble jeg […] først slått på begge sidene av ansiktet. Deretter fikk jeg 6 måneders karantene mot å skrive brev hjem, og måtte gå uten middag i åtte dager. Bare fordi jeg protesterte.

Fortalt av Käthe Anders, 1983

Dr. Ritter og Justin var ansvarlige for seleksjoner som resulterte i at noen fanger ble sendt til konsentrasjonsleire som Auschwitz-Birkenau, Dachau, Sachsenhausen, Buchenwald og Ravensbrück og myrdet der. Andre ble sendt til sanatoriene som var en del av Aktion 14f13, og ble myrdet som et ledd i fange euthenasia programmet. Dr. Ritter og Justin ble aldri stilt for retten for sine handlinger, og fikk jobbe som leger i Vest-Tyskland etter krigen.

Vernichtungsort Uckermark

Juni 1944 startet Uckermark å gå i oppløsning med åpningen av transportsleiren Dallgow-Doberitz. Grupper av fanger ble sendt til andre leire, noen arbeidet i lokale husholdninger i nærheten av leiren. 22 jenter ble betegnet som “patologisk degenererte” og sendt til santorier, og ytterligere 71 overført til KZ Ravensbrück.

Mellom juni og desember 1944 kom det mer enn 52 000 kvinnelige fanger til KZ Ravensbrück når leirene i øst ble evakuert. Det fantes ikke sengeplass eller mat for så mange, og leiren ble et arnested for sult, sykdom og død. Det fryktelige teltet ble reist august 1944 i Neues Lager. Blokk 25 som var et 15×40 meter stort telt hvor opptil 4000 kvinner ble stuet sammen under forferdelige forhold. Tidlig i 1945 startet SS å selektere “ubrukelige fanger”, de som ikke kunne arbeide eller marsjere, til å drepes. De ble myrdet ved skyting eller gassing i det midlertidge gasskammeret som var bygget ved krematoriet i KZ Ravensbrück.

I januar 1945 kom ordren om å tømme Uckermark. SS trengte brakkene for evakuerte fanger fra øst. 4 brakker ble adskilt fra resten av leiren, og huset ca 60 minderårige jenter. Uckermark skulle nå bli et samlested for syke og døende fanger, og de som var blitt selektert til å myrdes. Uckermark endret seg nå fra å være Jugendschutzlager til Vernichtungsort (Utryddelsested). Antallet fanger er estimert til å være mellom 6-8000. Kun 1 500 overlevde leiren og ble ført tilbake til KZ Ravensbrück under evakueringen av leirene i midten av april 1945.

I dette inngjerdede området myrdet SS fanger ved å nekte de hjelp eller mat. Kvinnene ble trykket sammen i 7 blokker uten varme eller mat. De måtte gi fra seg sine tepper og frakker, og måtte stå i grunnstilling på oppstillingsplassen i timesvis i det iskalde vinterværet hver dag. Hundrevis frøs eller sultet ihjel. I sykebrakken myrdet SS fanger med dødelige injeksjoner av gift (stryknin) eller overdoser med sovepiller.

Leger fra SS gjennomførte gjentatte seleksjoner blant fangene i Uckermark og disse ble sendt til gassing i KZ Ravensbrück. Drapene i hovedleiren eskalerte også i dette tidsrommet.

Sonderkommando Moll

Evakuert fra Auschwitz ll-Birkenau til KZ Sachsenhausen kom nå Sonderkommando Moll (Spesialkommando Moll) til KZ Ravensbrück. Dette var en gruppe med 8 SS-menn, ledet av Otto Moll. Alle var massdrapseksperter fra Auschwitz ll-Birkenau. De satte umiddelbart igang massedrapene i KZ Ravensbrück.

Grupper på inntil 50 kvinner ble skutt med nakkeskudd på plattingen ved krematoriet av gangen. Fraktet på lastebiler ble grupper på 150-200 kvinner tvunget til å kle av seg og ble gasset. Mot slutten av mars 1945, var rundt 5000 fanger myrdet i gasskammeret, inkludert mer enn 100 menn fra Männerlager (Manneleiren). Gasskammeret var i bruk frem til tidlig i april 1945.

Evakueringen

I april 1945 skjedde ting svært raskt i KZ Ravensbrück. Tusenvis av fanger ble tvunget ut på dødsmarsjer mot nordvest. Samtidig kommer nye fanger inn i leiren. minst 6000 menn blir plassert i Uckermark, KZ Ravensbrück og Siemenswerke. Sult, sykdom og død raste gjennom leiren.

De Hvite Bussene fra Røde Kors rullet frem foran portene, men selv da selekterte og myrdet SS fanger ved skyting og dødelige injeksjoner. For å skjule sine forbrytelser, brant SS opp mesteparten av arkivene før de flyktet fra leiren.

Mellom 24-28 april forlot de siste fangene leirene på dødsmarsjer drevet frem av SS og Aufseherinnen. Mange fanger falt døde om av utmattelse, og det er også rapportert om henrettelser av fanger som ikke kunne marsjere. Dette ble senere kjent som Ravensbrück dødsmarsjen.

frigjøringen

30. april frigjorde den Røde Arme KZ Ravensbruck og Uckermark. På grunn av fortsatte kamper ved Fürstenberg måtte fangene i leirene vente i ytterligere to dager før de fikk medisinsk hjelp. Når de sovjetiske soldatene kom inn i leiren, brant det fortsatt i krematorieovnene, og likstabler lå flere steder i leirene. Som i så mange andre frigjorte leire døde fanger etter frigjøringen grunnet behandlingen de fikk i leirene.

Det var få som ble straffet for overgrepene i Uckermark eller i KZ Ravensbrück. Kommandant Tobrenz ble frikjent grunnet manglende bevis. Dette er ganske utrolig da hun i perioden desember 1944 til april 1945 var Lagerführerin (Leirleder) for KZ Ravensbrück i perioden tusenvis ble myrdet nettopp der. Oberaufseherin Ruth Neudeck ble i den såkalte Uckermark rettssaken dømt til døden og hengt.

I Vest-Tyskland ble ikke Jugendschutzlager ansett for å være en nazi-forbrytelse.

minnessted

De sovjetiske okkupasjonstyrkene brukte området til militære formål etter krigen. Rundt 30 000 sovjetiske soldater var stasjonert ved Fürstenberg.

KZ Ravensbruck ble minneområde i 1948. Området for det tidligere Siemenswerke og Uckermark ble brukt til øvingsområde og ganske ødelagt. Nye bygg ble satt opp, de gamle ombygd eller revet, og store betongplattinger støpt for tunge kjøretøy over de gamle strukturene. Det ble senere brukt av Øst-Tyskland og var militært område fra 1945-1993.

Begge stedene er i privat eie i dag, og er betegnet som skogsområder og ikke minnesmerker. Siemens har betalt for informasjonsplaketter som er satt opp i området.

Uckermark har siden 1997 blitt holdt i hevd av frivillige grupper, og det er i dag et område som er markert. I 1997 og 2001 ble det gjennomført arkeologiske utgravinger som blant annet førte til funn av personlige gjenstander, fundamenter og andre bygningsrester.

Kilder
  • “The Ravensbrück Women’s Concentration Camp”, Alyn Beßman – Insa Eschebach. Metropol Forlag 2013
  • Mahn und Gedenkstätte Ravensbrück
  • United States Holocaust Memorial and Museum USHMM

KZ Ravensbrück

Originale piggtrådrester ytre mur. Foto: Sandbye-Ruud

“De som ikke kan huske historien, er dømt til å gjenta den”

George Santayana 1863-1952

KZ Ravensbrück skulle bli hovedleiren for kvinner i det Tredje Riket, kun overgått av Auschwitz ll – Birkenau i størrelse. Forskjellen var imidlertid stor. Auschwitz ll – Birkenau var en utryddelsesleir, Ravensbrück var primært en slavearbeidsleir.

Med 40 underleire skulle mer enn 140 000 kvinner bli brukt av SS som slavearbeidere under forferdelige forhold. Spesielt etter 1941 ble forholdene ille. En dagsrasjon var på 200 gram brød, 2 kopper erstatningskaffe og 1/2 liter dårlig grønnsaksbuljong. Denne ble senere halvert.

Minst 25 000 kvinner og 2 500 menn skulle aldri overleve behandlingen de fikk I KZ Ravensbrük. Henrettelser, mishandling, gasskammer, sykdom og sult var det som ble skjebnen for mange.

KZ Ravensbrück. Alte og Neue Lager adskilt med en mur
SS-Fotoalbum 1940/MuGR

KZ-Ravensbrück skulle huse noen av de verste massemorderne i slavearbeidsleirenes historie. SS-Haupsturmführer Otto Max Koegel var den andre kommandanten i Ravensbrück fra 1940-1942. Fra 1941 ble KZ Ravensbrück et henrettelsested for fanger ved skyting. Først ute i skogen, senere ved krematoriet. Han var ansvarlig for Aktion 14f13 (fange euthenasia) drapet på syke fanger, og sørget for byggingen av Judenschutzlager Uckermarck, ungdomsleiren for jenter mellom 16-21 år i 1942. Max Koegel skulle senere bli kommandanten i KZ Majdanek i en kort periode hvor gasskamrene ble innstallert, før han ble kommandanten i KZ Flossenbürg.

Den neste og siste kommandanten skulle bli SS-Haupsturmführer Fritz Suhren. Suhren kom fra KZ Sachsenhausen hvor han var Schutzhaftlagerführer med ansvaret for blant annet Aktion 14f14 (massedrapet på sovjetiske krigsfanger) hvor minst 13 000 sovjetiske krigsfanger ble myrdet med nakkeskudd. Han var også ansvarlig for massedrapene i KZ Ravensbrück fra slutten av 1944 til april 1945. Han fikk bygget et provisorisk gasskammer, beordret oppsettingen av “teltet” på Block 25 hvor nærmere 4000 kvinner ble stuet sammen under forferdelige forhold og mange omkom av sult, sykdom eller ble selektert til gassing eller nakkeskudd. Uckermark ble omgjort til en utryddelsesplass for syke og av nazistene ansett “farlige” fanger. Han var også ansvarlig for dødsmarsjene hvor over 20 000 fanger ble satt i marsj mot nordvest.

Når leiren ble frigjort, var det rundt 2 000 syke fanger igjen i leiren. Mange av disse døde etter frigjøringen på grunn av sin svekkede tilstand.

Die Hyäne von Auschwitz“, hyenen fra Aushwitz, Irma Grese ble trent som kvinnelig vakt (Aufseherin) ved KZ Ravensbrück før hun ble overført til Auschwitz ll – Birkenau i 1943. Max Koegel hengte seg i sin celle etter å ha blitt tatt til fange, Suhren og Grese ble dømt og hengt for sine forbrytelser mot menneskeheten.

Mahn und Gedenkstätte Ravensbrück

Mahn und Gedenkstätte Ravensbrück (MuGR) som museet og minnes-stedet i dag heter ligger rett ved byen Fürstenberg nord for Berlin. Idyllisk plassert i et tett skogsområde ved den lille innsjøen Schwedtsee. De fleste av bygningene er borte. Ingen av fangebrakkene overlevde etter frigjøringen den 30 april 1945 av Den Røde Arme. Området ble brukt som syke- og transittleir etter krigen, for deretter å bli benyttet av den sovjetiske okkupasjonsstyrken som militært øvingsfelt. De ødela, brant ned og solgte unna de tidligere fangebrakkene som bygningsmateriale.

Alte und Neue Lager (gamle og nye leiren) lå på forskjellige nivåer i landskapet med trapper i nivåforskjellen. Denne nivåforskjellen ble fylt opp av sovjetiske soldater for å få alt på ett plan. På denne måten ble den nye leiren begravet under 1,5 meter ny masse. Muren som opprinnelig var over 5 meter høy, har blitt tilsvarende lav på innsiden. De sovjetiske styrkene laget også store betongplattinger hvor stridvogner og lastebiler ble parkert. Deler av leiren ble brukt til skytefelt, og grunnet ueksplodert ammunisjon, ble området erklært for tilnærmet et minefelt. Dette ble ryddet inne i selve leirområdet, men det er fortsatt varselsplakater på det som var boligene til SS og de kvinnelige vaktene, Aufseherin.

Besøkssenteret

Mahn und Gedenkstätte Ravensbrück består av flere av de tidligere byggene som blir brukt til utstillinger, samt et nybygg som inneholder besøkssenter, bokhandel og toaletter

Besøkssenteret MuGR. Foto: Sandbye-Ruud
KOMMANDANTURET

Det tidligere kommandanturet er omgjort til en stor utstilling som omhandler alle faser av leirens utvikling fra første spadetak til utviklingen av minnestedet slik det er i dag.

Kommandanturet MuGR. Foto: Sandbye-Ruud
FØRERHUSENE

To av de tidligere såkalte Führerstube (Førerhus) er benyttet til utstillinger. Kommandantens hus er omgjort til en utstilling: “Førerhuset, hverdagen og kriminaliteten til Ravensbrück SS-offiserer. Her får man se kommandanter og andre SS-offiserer i sitt daglige virke i konsentrasjonsleiren, sammen med sine koner, familier og venner.

Det andre huset var ett av 8 hus som fungerte som boliger for de kvinnelige vaktene, Aufseherin. Her er det en utstilling merket: “I kjølvannet av SS. Overseere av kvinnenes KZ Ravensbrück”. Denne utstillingen er under ombygging, og vil gjenåpnes i en ny versjon til 75 års markeringen av frigjøringen våren 2020

GARASJEANLEGGET

I det tidligere SS garasjeanlegget er det midlertidige utstillinger. I dag er det en utstillings av trykk. Garasjeanlegget huser også bibliotek, ansatte ved MuGR, samt filmrom. På bildet til venstre sees det som er det første kommandaturet, men fra 1940-45 leirens vannverk. Der er det en utstilling “Frauen im Wiederstand” (Kvinner i motstand). Den er kun på tysk.

Vannverket og garasjeanlegget til KZ Ravensbrück. Foto: Sandbye-Ruud
DØDSBOKEN

På enden av det tidligere vannverket finne vi “Minneboken for ofrene i konsentrasjonsleiren Ravensbrück 1939-1945”. Dette er dødsboken for KZ Ravensbrück med 13 161 navn

FENGSLET OG TEKSTILFABRIKKEN

Inne på selve det tidligere leirområdet finner vi tre områder med utstilling. Fengslet, som fortsatt er stengt grunnet store vannskader, Tekstilfabrikken som er stengt i vintersesongen og inneholder noen få objekter.

TELTET

Det siste området er utendørs i Neue Lager området. Block 25 ble aldri bygget. Istedet ble det satt opp et telt på 40×15 meter, hvor opptil 4000 kvinner ble plassert høsten 1944. Under ekstrem forhold døde minst 30-40 hver dag, av sult, sykdom og frost. Teltet ble brukt til seleksjon, til arbeid eller død. Et minnesområde er laget der teltet stod

Block 25, teltet. Foto: Sandbye-Ruud
KREMATORIET

På baksiden av fengslet ligger leirens krematorium. Det er åpent for besøkende og viser tre ovner. Den første fra det lille krematoriet, og to nye mer moderne ovner. Steinstrukturen til høyre er området man fant store mengder menneskelig aske og benrester. Til venstre for krematoriet stod det lange treskuret som inneholdt gasskammeret som skulle myrde et ukjent antall fanger i leirens siste måneder. Henrettelser ved nakkeskudd ble utført på et område rett bak krematoriet.

Minnesområdet

Ved muren bortenfor krematoriet finner vi minneområdet med massegrav, plaketter og navnene på de forskjellige nasjonene hvor fangene kom fra.

Minnesmerker og massegrav. Foto: Sandbye-Ruud

Ravensbrück er så uendelig mye mer

Mahn und Gedenkstätte Ravensbrück er så ufattelig mye mer enn det som nevnes her. Hver centimeter av leiren var lidelse, sult og død. Rett utenfor hovedleiren ble Jugenschutzlager Uckermark bygget, en egen leir for mindreårige jenter fra 16-21.

Simens & Halske, det kjente tyske selskapet opprettet en egen außenlager (uteleir) rett utenfor leirområdet hvor tusenvis av slavearbeidere ble brukt for å produsere produkter for Siemens og SS.

Det viktige er som alltid “kraften av en”. I alle tall, enten det er 1 enkeltperson eller 6 millioner, så er det enkeltskjebner i hvert eneste tall. Dette må vi aldri glemme. Stemmene til de som ble myrdet kan forsvinne helt, og de få som er igjen av de overlevende er snart borte. Vi skylder alle å bringe stemmene videre for fremtidige generasjoner.