ASIST

I am truly humbled, and proud. During my attendance to the Team Rubicon Global Leadership Summit 2017 in Chilmark UK, I was offered to participate in ASIST training. Applied Suicide Intervention Skills Training. Before the workshop I was a little in doubt if this was applicable in Norway. After the first hour I was no longer in doubt. Twio fantastic instructors made sure of that.

There is a bit of theory of course, but very soon the workshop goes into practical training. Dealing with such a subject is quite emotional, especially if you have experience of suicide in your social network. I have unfortunately experienced this.

The training was straight to the point. You are not preventing someone to commit suicide, you are actually stopping someone who have plans to do it, or are in the act of physically doing it. The key word being: Safe For Now! Intervention must be done before you can get people into the safe zone, and life.

Facebook is a good meeting point, sadly it is also a bad replacement for a social life for those veterans and others who struggle to keep alive. Because it is truly a struggle. Within the last year, I have had a few messages about veterans who have chosen to end their life at their own hands.

Sometimes there is nothing we can do, because not all gives any warning. This I know from personal experience. More often there are many signs. Withdraval, drastic change in behavior,  giving away or selling personal effects,  closure of unfinished business, loss of appetite, loss of interest in activities that have always been important. The signs can be many, and vary from person to person.

By doing ASIST it makes you grow more attentive towards the signals. Most importantly, it gives you confidence to ask the question that brakes all social convention, is very intrusive and it may give you answers you don’t want to hear. The question is: Are you thinking of ending your own life now?

Its just as simple as that, yet so hard. Because the person in front of you could be someone you love and hold dear.

ASIST training is something I would highly recommend to everey member of Team Rubicon, yet it is not for everyone. By taking ASIST you will be part of a network, and people may referr to you for help and advice.

If you are in doubt, I will tell you this training will safe life! Many suicide attempts are screams for help, and just having someone seeing them, will stop a person from fullfilling the point of no return.

Thank you!

Team Rubicon Norge

Endelig!

Endelig er Facebooksiden til Team Rubicon Norge opprettet.

Vi startet organisasjonen i februar 2017. Året i år vil bli benyttet til å bygge organisasjonen med ledelse, frivillige og det støtteapparatet vi trenger her i Norge. Den spede norske starten skjedde under operasjon Seabird på Fillipinene i 2013. Da samarbeidet nordmenn fra Making Change med Team Rubicon. Ideen om å starte en norsk versjon startet der. Den amerikanske organisasjonen har utviklet seg i årene etter, og land som england og Australia har startet egne organsiasjoner.

Team Rubicon Norge er registrert som frivillig organisasjon i Brønnøysundregisteret. Et midlertidig styre er satt, og vi jobber nå med å få på plass grunnelementene.

Jeg ble fysisk skadet under tjeneste for Forsvaret i Afghanistan i 2005. I 2012 fikk jeg diagnosen alvorlig PTSD. I alle mine papirer står det manglende restarbeidsevne, og ingen eller liten utsikt til bedring. Det har jeg fullt og fast trodd på frem til 2015 hvor jeg fikk nok. Langvarig depresjon, aggresjon og frustrasjon hadde ført meg til et sted jeg ikke kunne være. Jeg var ikke suicidal, men all livslyst var borte.

Et lengre opphold på psykiatrisk sykehus, og en ny terapeut var det som startet å snu situasjonen. Allikevel hadde jeg ingen tro på meg selv, og feilet i tilnærmelser til arbeidslivet.

I august 2016 fikk jeg kontakt med en gruppe som ønsket å sette opp Team Rubicon Norge. Team Rubicon trengte IA (International Applicants)  til et oppdrag i USA. Jeg måtte gå noen små runder med meg selv, men jeg ble raskt  overbevist om at dette måtte jeg ikke la gå fra meg, eller backe ut av som hadde blitt standarden de siste årene.

Den 12 september var jeg på vei til New Orleans som en Gråskjorte (Greyshirt), navnet som Team Rubicon bruker på sine frivillige. Oppdraget var nødhjelp etter ekstrem flom i Baton Rouge.

Mottaket var fantastisk! Man følte seg som en av gjengen fra første stund. United hadde rotet med bagasjen min, så første dagen ble arbeidet utført med sivile klær. Min første Gråskjorte ble utdelt. Jeg ble Frank II, da det allerede var en annen Frank på oppdraget.

Jeg skal ikke gå i detalj på alt arbeidet, men det var mye utrensking av flomskadde hus. Møkkete, vått og illeluktende arbeid i ekstrem varme til tider. På nesten alle stedene traff vi på de som eide hjemmene, og hadde fått de ødelagt av flommen. De kunne ikke takke oss nok for det vi gjorde. Det var gråt, klemmer, mat og gode samtaler.

Den følelsen jeg satt igjen med etter dagene, og ikke minst etter oppdraget er ubetalelig! Mestring, følelsen av å virkelig å ha gjort en forskjell, stolthet og ydmykhet for at jeg fikk lov til å delta.

Det som er aller viktigst her, er at det var dette som snudde livet mitt. Fra å være depressiv og egentlig ha gitt opp å kunne gjøre noe mer i livet, fikk jeg tilbake mye livslyst, og troen på at jeg kan klare mange ting.

Dette ern en følelse jeg unner mange å oppleve. Nå i sommer kommer vi til å starte med å rekruttere flere Gråskjorter. I Norge er det mange veteraner som kan dra nytte av Team Rubicon. Som vi sier: Katastrofer er vår virksomhet. Veteraner er vår lidenskap.

Lonely tree of Birkenau

To me, this photo is quite describing of the feeling I get when I am in some parts of Auschwitz-Birkenau. The barracks are long gone, destroyed or looted for building materials after the liberation of the camp in January 1945.

The prisoners and guards are gone, leaving almost nothing else than the foundations of the buildings. The voices are also gone. Not only physically, but also metaphorically.  The few survivors from each barrack are dead, or soon to be.

I don’t know the age of this tree or even if it was there before the camp was built. Now it represents a quiet witness to all that have occurred on that ground. It must be green and beautiful in the summer, with its enormous crown.

I imagine the prisoners looking on the tree and feeling some kind of freedom. On the other hand there were probably no trees inside the camp. There are none to be seen in the pictures I have seen from the war.

This is the true feeling of Birkenau. So enormous, but oh so quiet…

Konsentrasjonsleiren Sachsenhausen

Jeg sitter på siste dagen i min Airbnb leilighet i byen Oranienburg. Imorgen har jeg vært her i en uke. Dagene har blitt tilbrakt inne i Konsentrasjonsleiren Sachsenhausen som er 800 meter herfra. Jeg har hatt gleden av å komme inn på arkivet, og depotet. I depotet hvor personlige eiendeler oppbevares og samles, fikk jeg se (online) deres samling fra norske fanger. Det var imponerende og samtidig rørende.

Depotet fikk  inn en ny bunke fra en norsk familie hvor faren og bestefaren satt i Sachsenhausen. Det er ikke registrert inn i systemet deres enda, men jeg fikk lov å se igjennom. Og for en skatt! Der lå det håndlagde bursdagskort, med motiver fra Norge, brev og tegninger. Underskriften til Arnulf Øverland var noen av navnene jeg gjenkjente i kortene.

En ting skal være sikkert, de fleste norske fanger stod sterke sammen, og tok godt vare på hverandre den tiden de satt i konsentrasjonsleiren. Noe som var medvirkende årsak til at så mange overlevde.

De første norske fangene kom til Sachsenhausen allerede i august 1940, straffet for å ha klippet håret av jenter som var sammen med tyske soldater. De slapp ut igjen etter tre måneder. De første organiserte transportene fra Norge startet i 1942. Da var leiren overbefolket, sykdom herjet i brakkene, maten var forferdelig og arbeidsforholdene ekstreme. Leiren var full av halvdøde og døende fanger.

Dette endret seg først i 1943. Da fikk fangene noe bedre vilkår. Dette ble ikke gjort av hensyn til fangene, men den tyske krigsindustrien trengte slavearbeidere som kunne jobbe og varte mer enn et par uker. Totalt skulle over 2500 nordmenn bli sendt til Sachsenhausen i løpet av krigen. 2000 satt der over lenger tid. 200 skulle aldri komme hjem igjen.

i Juni 1942 fikk de norske fangene en egen brakke. Dette gjorde hverdagen mye enklere for nordmennene. De fleste andre nasjonaliteter var spredd rundt på alle brakkene. Blockführer (SS) og Blockälteste (brakkesenior som var fange) var tyske. Nordmennene var av nazistene regnet som ekte ariere, slik at de kom i en særstilling inne i leiren. Dette medførte ikke at de slapp unna den ekstrem brutaliteten som var inne i leiren. De norske fangene fikk sjokk når de opplevde dette for første gang. Brutaliteten var helt annerledes enn det de kjente til fra norske leire. De fleste hadde et opphold på Møllergata 19, Grini, Falstad eller andre tilsvarende leire før de ble sendt til Tyskland.

Der Sachsenhausen Grüße, Sachsenhausen hilsenen var et yndet virkemiddel for sadistiske SS-Wachmänner (SS-vaktmenn). Det innebar å sitte på huk, med armene strukket ut foran deg. Dette kunne foregå i timesvis. Ramlet du og ikke besvimte, fikk du grisebank. De dagene det ikke var arbeide, ble fangen ofte kommandert i en “Stehkommando”. Det betød at man hele arbeidsdagen ble stående. Enten på “Appellplatz” (Oppstillingsplassen), eller inne i brakkene. Det fantes også “Strafkommando” (straffekommando). I Sachsenhausen var det normalt Schulaüferkommando (Skoløperkommando). Noe som innebar opp til 48 km marsj med støvler som garantert ikke passet inne i leiren. Gjerne med en tung oppakning. Dette var for å teste materialer til støvler for den tyske hæren.

Sachsenhausen var treningsleiren til SS. Her skulle SS-mannskapene bevise at de kunne behandle fanger riktig. Riktig betød brutalt og følelsløst. Dersom en ordre ikke ble utført raskt nok, fikk man i beste fall et slag. I verste fall ble fanger slått ihjel foran øynene på sine kamerater. Alle avstraffelser var offentlig. Man hadde en egen “Bock” piskebukk i leiren som ble brukt til å piske fanger. Minimumsstraffen var 25 slag. Mange fanger besvimte, en god del døde av behandlingen. Henginger ble foretatt på appelplatz med alle fangene som vitner.

Dette betød at ikke en fange i leiren kom gjennom et opphold uten å se titalls andre fanger dø. De som døde under “Arbeitskommando” (arbeidskommando) ble som regel liggende der de falt. Men alle fangen skulle telles på appelplatz etter at arbeidsdagen var omme. Likene ble derfor lagt foran avdelingene, og ble talt sammen de levende og halvdøde. Tellingen ble også brukt som en straffemetode eller tortur. Det kunne foregå i timesvis, uansett vær og temperatur. På appellplatz var det alltid “Mutze Ab!” (lue av) så hodet, som var uten hår var ubeskyttet mot værforholdene. Det verste var å bli våt. Ble man våt kunne man gå i våte klær i dagevis eller uker. Dette førte til at mange fanger ble svært syke, og uten medisin, døde man raskt.

De norske fangen fikk fra starten av 1943 lov til å motta pakker. Dette gjorde at de kunne få mat/sokker og annet som var verdifullt for å overleve i leiren. Dette gjaldt andre fanger også. Unntaket var jøder, ukrainere og andre som var definert som “Untermensch” (undermenneske) av nazistene.

De Hvite Busser ledet av svensk Røde Kors reddet de norske fangen ut av Sachsenhausen i mars 1945. Det var i site liten, for april 1945 ble de gjenværende over 33000 fangene tvunget ut på en dødsmarsj. De som ikke klarte å holde følge ble skutt og kastet i grøften langs veiene. 3000 fanger som skulle drepes fordi de var for syke til å marsjere, ble forlatt i leiren da SS flyktet for den fremrykkende Røde Arme.

Konsentrasjonsleiren Sachsenhausen er et svært viktig kapittel ikke bare i norsk krigshistorie, men også fordi at ved Sachsenhausen ble IKL (Inspeksjonen for konsentrasjonsleirene forlagt). Det betød at fra Sachsenhausen ble samtlige 32 hovedleire og mer enn 1000 underleire styrt. Noe som gjør Sachsenhausen til et av de viktigste verktøyene i nazistenes terrorregime.

 

 

 

Hvite Busser

De fleste har kanskje fått med seg at jeg har tatt en dreining mot det fotodokumentariske. I tillegg så har jeg nå studert Shoah (Holocaust) nå i de siste tre årene. Dette har jeg gjort fordi jeg ønsker å jobbe med formidling for å forhindre at dette skjer igjen. Desverre så ser vi eksempler på at dette gjentar seg gang på gang. Senest nå folkemordet mot Yezdiene utført av Daesh i Irak.

Fillipinenes president Duterte sa følgende: – “Hitler utslettet tre millioner jøder. Her på Filippinene har vi tre millioner narkomane. Jeg slakter dem gjerne!” i en pressekonferanse i Davao City 30. septemberRodrigo Duterte vant valget før sommeren på sitt løfte om å utrydde narkotika og kriminalitet, og hittil er over 3500 drept i noe som bare kan sammenlignes med Einsatzgruppene (dødsskvadroner) til Himmler på østfronten under den andre verdenskrig. Politiet er hans verktøy.

Duterte skapte sterke internasjonale reaksjoner da han sammenliknet sin egen blodige krig mot kriminelle med Hitlers jødeutryddelse. Den 2 oktober kom han med en offisiell beklagelse til jødene.

Det er ikke slik at jeg egentlig sa noe galt, men at de reagerer på at et vondt minne vekkes til live, så jeg ber dypt om unnskyldning til det jødiske folk for at jeg sammenliknet meg selv med Hitler, sa Duterte på nasjonalt fjernsyn, skriver AFP.

Videre gjentok presidenten at personene han ønsker å ta livet av er narkomane.

– Jeg kommer til å drepe disse tre millionene, presiserte han. Sitat: Nrk/Urix. Retorikken og dehumaniseringsprosessen står ikke tilbake for noe som verden så utført av nazistene under den andre verdenskrig.

Jeg hadde nå i oktober den store gleden av å være med Hvite Busser på tur til Polen. Hvite Busser bruker både busser, og flyreiser for å frakte ungdommer til og fra Polen og Tyskland. Dette var en av de korte turene, så derfor fløy vi ned til Kraków. Første dagen ble besøk i saltgruvene i Wieliczka, noe som alltid er spennende. Dagen etter var det busstur til avreise til Oświęcim. Oświęcim er det polske navnet på byen hvor de tyske nazistene opprettet konsentrasjonsleiren Auschwitz. Auschwitz er det tyske navnet på byen. Tre kilometer unna i byen Brzezinka (som ble jevnet med jorden), ble dødsleiren Birkenau opprettet. Til sammen utgjorde de komplekset Auschwitz-Birkenau.

Jeg var på turen sammen med to skoleklasser fra Trøgstad. Ungdommene var eksemplariske og fulgte godt med på det som ble sagt. I Aushwitz er det påkrevd med guider fra museet. Normalen er at man besøker Auschwitz I (Stammlager) først. Den inneholder hoveddelen av musseet, med forskjellige utstillinger i byggene der. I Auschwitz I er byggene kalt block (blokker). I Birkenau kalles de barracks (brakker). Jeg har besøkt Auchwitz I seks ganger nå, og Birkenau syv. Det betyr at jeg starter å bli ganske kjent med området. Allikevel er det alltid nye ting å oppdage.

I sommer fant jeg en god del inskripsjoner i mursteinene inne i Auschwitz I. Det var navn, og fangenummer. Desverre er det en del vandalisme, det vil si idioter som skraper inn navnet sitt i vegger og mursteiner. De navnene jeg fant med fangenummer er av museet bekreftet som ekte. De vil bli gjenstand for et innlegg senere. Det skal finnes frem historiene bak de enkelte numrene.

Jeg har med meg speilrefleksen alltid inn i leirene. Det viser seg at jeg bruker iPhone mer. Appen jeg bruker er Hipstamatic, og jeg bruker s/hv filter. Uttrykket jeg ønsker er grumsete, høy kontrast og helst ikke mennesker i bildene mine. Ofte er f.eks Birkenau for pen på grunn av det grønne gresset og trærne rundt. Når leiren var i drift fantes det ikke et gresstrå inne i leiren.

Her er et galleri med noen av bildene.