Rundløype Sachsenhausen

Generelle regler: Området er erklært som en gravlund. Det er ikke tillatt å spise eller røyke inne på området. Det skal ikke gås eller sittes på stålrammene som markerer brakkene, eller krysse over området som markerer plasseringen av de tidligere brakkene. Inne på brakkene skal det ikke guides, og det skal holdes et lavt volum. Inne på stasjon Z så er alle massegraven markert med en flat stein. Det skal ikke gås på gressområdet, eller sitte på de flate steinene.

1. Tårn A

Historisk:
Tårn A ble bygget i 1936 som hovedinngangen til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen, planlagt av SS som en modell for hele leirsystemet og utstråle makten som SS hadde. Leiren ble anlagt i trekantform, og Tårn A stod i enden av trekanten. Arkitekturen var nøye utformet for kontroll. Fra tårnet kunne vaktene skyte ned på hele leiren. I jernporten ble ordene «Arbeit macht frei» plassert, et slagord som for de som ble tvunget inn her representerte det motsatte – tvangsarbeid, hån og undertrykkelse.

Fra 1936 til 1945 ble mer enn 200 000 mennesker ført gjennom porten. Fangene kom fra over førti land og representerte grupper nazistene ønsket å utrydde eller kue. Politiske motstandere, jøder, Jehovas vitner, homofile, sinti og roma, kriminelle og sovjetiske krigsfanger. Ankomsten var brutal, med slag, rop, ydmykelser og registrering. Bare høsten 1941 ble rundt 13 000 sovjetiske krigsfanger skutt i Sachsenhausen. For Norges del ble omtrent 2 500 menn deportert hit. Rundt 250 av dem døde i eller rundt leiren.

I dag:
Tårn A står fortsatt som inngangen til minnestedet. Porten med «Arbeit macht frei» er en rekonstruksjon fra 1969 etter at originalen ble stjålet. Inne i bygget finnes utstillinger som viser organisasjonen til SS og gjerningsmennene som styrte leiren. Fra porten ser besøkende fortsatt den planlagte åpningen bak tårnet, hvor arkitekturen viser sin funksjon som våpen for kontroll.

2. Brakke 38 – Jødebrakken

Historisk:
Brakke 38 ble oppført i 1938 som en del av Kleines Lager, den lille leiren. Etter novemberpogromene samme år ble tusenvis av jødiske menn arrestert og deportert. Omkring 6 000 ble sendt til Sachsenhausen, mange plassert i denne brakken. Forholdene var ekstreme: overbefolkning, kulde, lus, mangel på sanitære fasiliteter og konstant mishandling. Jødene ble pålagt meningsløst arbeid og ble utsatt for særskilt brutalitet. Mange døde av sykdom, sult eller ble drept. Brakken dokumenterer den tidlige fasen av forfølgelsen, og hvordan leirene ble brukt som redskap i den gradvise radikaliseringen av jødeforfølgelsen før Holocausts industrielle fase.

I dag:
I 1992 satte nynazister fyr på bygget og det ble svært ødelagt. Det er synlige tegn på brannen, og den rusten metalldelen er en del av rekonstruksjonen av brakken. Den huser i dag en permanent utstilling, “Jødiske fanger i Sachsenhausen 1936-1945”. Besøkende kan se en rekonstruert sovesal og dagligrom med køyesenger, og utstillingen viser dokumenter, brev, fotografier og vitnesbyrd som gir konkrete eksempler på skjebner. Vi benytter ikke den nedre (til venstre etter inngangen) delen av brakken eller kjelleren grunnet tidsperspektivet og lite relevans for norske grupper.

3. Brakke 39

Historisk:
Brakke 39 ble reist samtidig med Brakke 38 og var en del av Kleines Lager. Den viser fangens hverdagsliv, spesielt sanitærforholdene. Fangene hadde få minutter til vask ved kummer med kaldt vann. Trengsel, lus og mangel på hygiene førte til sykdommer. Straffene fortsatte også inne i brakkene. Ståkommando, drukning i fotbad og mishandling i sanitærrommet. Norske fanger ble også utsatt for dette, blant dem Per Svor, fangenummer 68113, som overlevde og senere fortalte om forholdene.

I dag:
Brakken er rekonstruert. Den viser sanitæranlegg med toaletter, vaskerom, bøttekott og små rom. Utstillingen «Hverdagsliv for fangene i KZ Sachsenhausen» dekker temaer som ankomst, arbeid, fellesskap, oppstillinger, vold, sykdom og død. Norske vitnesbyrd er inkludert, og gjør det mulig å følge enkeltmennesker i systemet. Vi bruker ikke mye tid her grunnet tidsperspektivet. Brakken er best for å vise bad, toalett og bøttekottene.

4. Fengslet – Zellenbau

Historisk:
Zellenbau ble bygget i 1938 som fengsel inne i leiren, men isolert med høy mur. Her ble prominente fanger plassert, blant dem politikere, geistlige, militære og motstandsfolk. Martin Niemöller, kjent for sin motstand mot nazismen og diktet «Likegyldighet», satt her. Forholdene var ekstreme for de fleste av fangene. Små celler, mørke, kulde, lite mat og total isolasjon. Gestapo brukte fengslet til avhør og tortur. Gårdsplassen ble brukt til henrettelser. Britiske offiserer, sovjetiske offiserer og andre som egentlig skulle vært behandlet som krigsfanger ble internert her i strid med konvensjoner.

I dag:
Én cellerekke står igjen. Besøkende kan se korridorer, celler og gårdsplassen. Utstillingene viser både fangenes liv og historien til prominente enkeltpersoner som var internert. Området minner om hvordan isolasjon og brutalitet ble brukt systematisk.

5. Appellplassen og skotesterløypa

Historisk:
Appellplassen var hjertet i leiren. Fangene ble stilt opp flere ganger daglig for telling, ofte i timesvis i all slags vær. Straffer ble gitt kollektivt, og henrettelser ved henging ble utført her for å skremme. I 1940 ble en skotesterløype bygget rundt plassen. Fangene ble tvunget til å marsjere eller løpe opptil 40 kilometer daglig med sekker på 20–35 kilo. Underlagene varierte med vann, asfalt, grus, sand og stein. Kommandoen tjente industrien som fikk testet militærstøvler, mens fangene ble drevet til døden. Nordmenn ble ofte satt i denne kommandoen ved ankomst. Vitnesbyrd fra norske fanger forteller om hvor ødeleggende og dødelig dette arbeidet var.

I dag:
Plassen er åpen, og deler av skotesterløypa er rekonstruert. Besøkende kan se de ulike underlagene. Galgeplassen er markert som et sted for henrettelser og som eksempel på hvordan mishandling ble kombinert med økonomisk gevinst. Det skal ikke gås i løypa.

Norsk vinkling Skomakeren fra Sachsenhausen

Karl Maier er ukjent for mange, men han skal bli svært sentral for norske fanger i Sachsenhausen. Han flykter og ender opp i Norge

[…] Karl Maier vokste opp i Klostergrab, en liten landsby nordvest for Praha, i et område Hitler betraktet som en del av det stortyske riket. Sudetland dekket deler av Böhmen og Mähren. Den tysktalende majoriteten og deres støttespillere hadde ikke forsont seg med at området var blitt tatt fra Østerrike for å bli en del av den nye statsdannelsen Tsjekkoslovakia etter nederlaget i 1918. Etter nazistenes maktovertakelse i 1933 hadde Karl Maier stilt seg til disposisjon for motstands-grupper i Tyskland som trengte å kommunisere med likesinnete utenfor riket. Minst en gang i uken krysset han grensen med papirer som Gestapo helst ikke burde se. Det gikk godt lenge, men da den britiske statsministeren Neville Chamberlain i 1938 hevdet at det ville sikre «fred i vår tid» hvis Hitler fikk underlegge seg Sudetenland, forsto Karl Maier hvor det bar. I første omgang kom han seg til Praha, selv om byen åpenbart ikke var noe blivende sted. Før eller siden ville de tyske tentaklene nå nazismens motstandere også der. Han måtte videre. Etter å ha stått en stund på liste over folk som raskest mulig burde komme seg i trygghet, ble han puttet inn i en plombert jernbanevogn og sendt gjennom Tyskland til Gdynia i Polen og derfra videre til Sverige, før han endte som politisk flyktning på Nesodden.

Det var som om tryggheten i denne bygda utenfor Oslo fikk det til å blomstre rundt ham. Bare noen måneder etter at han kom til landet, sto Karl Maier på prestekontoret og lovet å ta Harriet, som hos ham sto, til ektefelle. Svenne-brevet han hadde med seg fra hjembyen, ga arbeids-tillatelse. Han var utdannet ortopedisk skomaker og en kløpper ved sin lest. Snart satt han hos skomakermester Oluf Hansen i Rådhusgaten og formet sko som la seg som et ekstra lag hud om kundenes føtter. Ryktene gikk om hva den nye skomakeren kunne få til. På senvinteren 1940 leverte en mann som bare ble omtalt som Olav, inn et par støvler han gjerne ville ha flikket.

Bare noen uker senere skjedde det Maier hadde fryktet helt fra han så det første tyske flyet lande på Fornebu, like over fjorden fra Nesodden. Han sto inne i leiligheten som de nygifte leide, og kikket ut gjennom vinduet mens Gestapo-folkene omringet huset.

Sikkerhetspolitiet måtte sannelig hatt gode lister med seg når de så raskt hadde funnet fram til en enslig flyktning i et helt alminnelig norsk boligområde. Nå angret han på at han ikke hadde vært engstelig nok til å komme seg over grensen til Sverige i tide. I stedet ble han fraktet til Gestapos hovedkvarter på Victoria terrasse, hvor han ble torturert så lenge og så hardt at den kvinnelige stenografen som skulle notere det han eventuelt måtte røpe, til slutt ropte at hun ikke orket mer.

Sju måneder senere, i november 1940, sto Karl Maier i registreringsbrakka i Sachsenhausen og fikk utdelt fangenummer 37734. Siden han oppga at han var skomaker, ble han først beordret til tjeneste i leirens skofabrikk. Men hva skulle de med en fagmann som kunne trylle med lær og skinn på et sted hvor de bare hamret ut grove tresko? I stedet ble han overflyttet til Schuhprüfstelle – skoprøve-avdelingen. Dette var en del av leiren som alle Sachsenhausens fanger skulle komme til å frykte, men samtidig et sted hvor Maier kunne bruke ferdighetene sine til å kjøpe fordeler.

Blant SS-offiserene som kontrollerte leiren, var det mange som gjerne ville ha spesialsydde sko og støvler, og som fant fram til skomakeren fra Sudetenland. Fornøyde med resultatet som de var, innså de det rimelige i at Maier krevde små tjenester til gjengjeld. I løpet av det året han hadde vært i leiren, var flyktningen fra Nesodden blitt en fange med betydelig innflytelse. Den hadde han først og fremst tenkt å bruke til fordel for dem han anså som sine nye landsmenn […]

Karl Maier bruker ikke bare ferdighetene til å kjøpe seg små tjenester. I Schuhprüfstelle brukte han dette til å hjelpe fanger som slet under den harde arbeidskommandoen. Han fikk ansvaret for å fylle sekkene med sand. Uten at SS-vaktene oppdaget det byttet han ut sanden med avispapir. Når en ekstra sliten fange kom for å hente sekk, sørget Maier for at fangen fikk sekken med avispapir. Han skulle etterhvert sørge for ekstra matrasjoner og klær for nyankomne fanger.

Snart hadde Karl Maier «organisert» ekstra mat til de nyankomne. Han ordnet også ekstra plagg mot kulden og sko som ikke ødela føttene fullt så fort og grundig som treplankene gjorde.

Dessuten ga han de nye brakkekameratene et raskt overlevelseskurs. Arbeid med øynene, formante han. La blikket sveipe hele tiden, bruk bare krefter når noen av vaktene ser deg. Resten av tiden hviler du og sparer på kreftene. Ikke spis opp den beskjedne kveldsrasjonen med brød, gjem noe til neste morgen. Det er om dagen du trenger det lille brødet gir av energi.

Hold spisestellet blankpusset, tyskerne er manisk opptatt av renslighet selv midt i all denne gjørmen og dritten. Hold pinlig orden i skapet, ellers blir alt revet ut og kastet på golvet, og du må bruke den korte tiden du har mellom arbeid og søvn, til å rydde.

Ryktet om Karl Maiers kunnskaper, innflytelse og forkjærlighet for nordmenn spredte seg raskt. Følelsen av forvirret hjelpeløshet bleknet. Det fantes én i dette kaoset som både ville og kunne hjelpe. Etter noen dager ble Didrik Arup Seip ^{f-nr 41713} beordret til arbeid på en bombeflyfabrikk noen kilometer fra leiren. Heinkel-anlegget hadde ry for å være en knallhard arbeidsplass, men da Seip kom inn i den enorme fabrikkhallen for første gang, hadde Karl Maier allerede snakket med arbeidsformannen, som lovet å passe på at den seksti år gamle akademikeren ikke fikk det aller tyngste arbeidet.

6. Monumentet

Historisk:
I 1961 ble et stort nasjonalt monument reist av DDR. Obelisken, med trekanter som symboliserer fangegrupper, og en figurgruppe av antifascistiske motstandere, ble reist som en del av DDRs minnekultur. Monumentet fremhevet særlig kommunistiske ofre. Andre grupper, som jøder, ble lite synliggjort. Samtidig ble stedet brukt politisk, som symbol på antifascistisk motstand og DDRs legitimitet.

I dag:
Monumentet står som et markant punkt i minnestedet. Obelisken og figurgruppen er synlige på lang avstand. Informasjon forklarer monumentets historie og hvordan minnet ble brukt i DDR-tiden.

7. Sonderlager – prominente fanger

Historisk:
Sonderlager var en avsondret del av leiren hvor prominente fanger ble internert. Her satt politikere, generaler, geistlige og kjente personer fra flere land. Forholdene var bedre enn i resten av leiren, men fangene levde under streng kontroll og usikkerhet. De ble brukt som gisler og forhandlingskort i nazistenes politikk. Blant fangene var Stalins sønn Jakov Dsjugasjvili, som døde her i 1943. Georg Elser, som hadde forsøkt å sprenge Hitler i 1939, ble også internert i Sachsenhausen før han ble sendt videre til Dachau og henrettet.

I dag:
Området er markert, og utstillinger forteller om fangene som satt her. Besøkende får innblikk i hvordan prominente personer ble brukt i nazistenes strategi.

8. Station Z

Historisk:
Station Z ble bygget i 1942 som henrettelses- og krematorieanlegg. Navnet var valgt som kontrast til Tårn A, begynnelsen og slutten. Anlegget bestod av nakkeskuddsanlegg, fire krematorieovner og fra 1943 et lite gasskammer. Høsten 1941 ble omkring 13 000 sovjetiske krigsfanger drept i Sachsenhausen, mange her. Senere ble titusener av andre fanger myrdet. Aske og beinrester ble funnet i massegraver ved frigjøringen. Station Z ble et industrielt drapsanlegg, bygd for effektivitet.

I dag:
Ruinene står igjen. Besøkende ser fundamenter, rester av krematorieovner og minnesmerker reist av ulike nasjoner. Området er detaljert forklart og markerer leirens funksjon som et drapssted.

9. De norske brakkene

Historisk:
Fra 1943 ble de norske fangene samlet i egne brakker sammen med danske fanger. Fem brakker ble brukt, blant dem brakke 3, 4, 23, 24 og 25. Mot slutten av 1944 var mer enn 2 000 nordmenn og flere hundre dansker plassert i det som da var redusert til fire brakker, og køyesengene ble stablet i fire høyder. De norske fangene opplevde noe trygghet i fellesskapet, men var utsatt for de samme straffene og arbeidspresset som alle andre. Rundt 2 500 nordmenn ble sendt til Sachsenhausen, og cirka 250 døde.

I dag:
Plasseringen av norskebrakkene er markert. Utstillingene viser dokumentasjon av norske fanger, med navn og vitnesbyrd. Stedet er et viktig stopp for norske grupper som besøker minnestedet.

10. Patologi og Sonderbau B – bordellet

Historisk:
Patologibygget ble oppført i 1940, samtidig med krematoriet. Her ble medisinske eksperimenter og obduksjoner utført. Fanger ble drept for å kunne studeres, og kjelleren ble brukt som likkjeller med plass til hundrevis av døde. Bak patologien opprettet SS i 1942 et bordell, Sonderbau B. Kvinnelige fanger fra Ravensbrück ble tvunget til prostitusjon for utvalgte fanger og funksjonærer. Bordellet ble brukt som belønning og kontrollmiddel, og kvinnene ble utsatt for vold og tvang.

I dag:
Patologibygget står fortsatt, med obduksjonssal og kjeller bevart. Utstillinger dokumenterer medisinsk misbruk og eksperimenter. Området bak bygget er markert som plasseringen av bordellet.

11. Revier – sykestuene

Historisk:
Revier var sykestuene i leiren. Mange syke og utmattede ble sendt hit, men fikk sjelden behandling. De ble ofte brukt i medisinske eksperimenter eller drept gjennom injeksjoner. Sykestuene ble et sted for seleksjon og død, snarere enn helbredelse. Fangene døde av sult, sykdom eller overgrep, og Revier ble en sentral del av drapsmaskineriet.

I dag:
Bygningene er delvis bevart. Utstillinger viser fangenes situasjon og dokumenterer hvordan medisinen ble misbrukt og sykestuene ble dødsstuer.

12. Minneplakettene

Historisk:
Etter krigen har mange land og grupper reist plaketter i Sachsenhausen til minne om sine landsmenn. Hver plakett markerer en nasjonal tragedie og hedrer ofrene. Den norske plaketten minner om de 2 500 nordmennene som ble sendt hit, og de rundt 250 som døde.

I dag:
Plakettene står spredt i området. Den norske plaketten er et fast samlingspunkt for norske besøk, og brukes til seremonier og blomsterlegging.

A. Guidestasjon – Aktion Bernhard

Historisk:
Syv fanger klarte å rømme 4. november 1936. De gravde en tunnel under brakke 18 som førte ut av leiren. Samme kvelden ble minst 30 av fangene fra samme arbeidskommando pisket på bukken med 25 slag foran alle fangene av flere SS-menn. Ifølge øyevitner var Theodor Eicke blant disse. Seks av rømlingene ble fanget med en gang. De ble ført til Zellenbau (fengslet) og hengt fra stolpene inne i fengselsgården. Ryktene sa at de ble hengt opp ned til de døde. Den syvende stolpen ble stående tom. Den syvende fangen ble funnet og ført tilbake i 1940. Karl Gröningen ble gjennom tortur fra SS drevet til selvmord. Han «gikk i tråden», et fangeuttrykk for selvmord i det strømførende gjerdet som omkranset fangeleiren.

I en av de mest spesielle og hemmelige delene av Sachsenhausen ble det fra 1942 gjennomført en operasjon kalt Aktion Bernhard. Målet var å lamme den britiske økonomien ved å oversvømme markedet med falske pundsedler. SS samlet omkring 140–150 fanger med spesialkunnskap innen trykkeri, grafikk, gravering og bankvesen. De ble innlosjert i isolerte brakker med streng bevoktning og tvunget til å bruke sin faglighet i nazistenes tjeneste.

Arbeidet ble ledet av SS-offiseren Bernhard Krüger, som ga navn til operasjonen. Produksjonen foregikk med høy presisjon, og sedlene ble laget i så god kvalitet at de ble ansett som de beste forfalskningene som noensinne er laget. Etter hvert ble det også produsert falske amerikanske dollar.

En av de mest sentrale fangene i denne operasjonen var den norske jøden Moritz Nachstern (1901–1969) fra Oslo. Han var utdannet typograf og gravør, og hans kunnskaper gjorde ham uunnværlig i arbeidet. Takket være ferdigheter som hans ble sedlene så perfekte at selv banker hadde vansker med å skille dem fra ekte. For fangene innebar deltakelsen en skjør balanse: de hadde noe bedre levekår enn andre fanger fordi SS trengte deres kunnskap, men de levde under konstant frykt for å bli drept dersom de mislyktes.

Aktion Bernhard ble den største forfalskningsoperasjonen i historien, og millioner av pundsedler ble satt i omløp. Etter krigen vitnet flere av deltakerne om arbeidet og frykten de levde under. For Norge står Moritz Nachstern som et helt sentralt navn, både som et vitnesbyrd om tvangsarbeidets natur og som en overlevende som senere kunne fortelle historien.

I dag:
Brakkene der operasjonen foregikk er ikke bevart, men området er markert. Utstillingene dokumenterer både selve operasjonen og skjebnene til fangene som ble tvunget til å delta. Besøkende får i dag innblikk i hvordan tekniske ferdigheter ble misbrukt som et våpen i krigen, og hvordan fanger som Moritz Nachstern ble tvunget til å bidra til et av nazistenes mest uvanlige og kyniske prosjekter.

B. Guidestasjon – Fengslet

Historisk:
Fengselsområdet sammen med brakkene for isolering hvor straffekompaniet befant seg

I juni 1942 overførtes mange homoseksuelle fanger fra hovedleiren til underleiren ved Klinkerwerke. I de neste månedene gjennomførte man “Aktion klinker” (^ty:Aksjon Klinker). Aktion klinker var en aksjon hvor man bevisst gikk inn for å drepe homoseksuelle fanger. Innen september var mellom 100-200 av dem døde. De var slått til døde, døde i arrangerte ulykker eller ble skutt under “fluktforsøk”.

Mer enn 600 dødsfall blant de rosa trekantene er dokumentert i perioden 1939-43. Norske fanger ble nære vitner til mishandlingen og drapene på homoseksuelle fanger. Fra boken “Nordmennene i Sachsenhausen”, Svein Egil Omdal, 2022:

Alt måtte gjøres for ikke å bli mistenkt for homofili. En Wehrmacht-soldat som tilbød et par norske fanger en sigarett, ble forundret da de svarte at de ikke hadde lov til å røyke sammen med ham. De få Wehrmacht-soldatene som var i leiren, hadde ofte en helt annen holdning enn SS-vaktene. Da han foreslo at de kunne låse døren, svarte nordmennene at det kunne de heller ikke, for

“hvis noen oppdager at vi har låst døren fra innsiden, tror de at vi er homoseksuelle og så blir vi hengt for det”

23 år gamle Karl J. Forthun, Oslo-gutten som var dømt for illegale radiosendinger, var knapt blitt kjent med noen av dem han bodde sammen med, før Knokkelbrekkeren, som var brakkefører, en kveld sto påseilet i døråpningen og forlangte at alle skulle synge. Åpenbart misfornøyd med framføringen slo han ned to mann med knyttneven før han kommanderte en av de tyske fangene til å være forsanger.

“Vet dere at vi har en operasanger her?” brølte han. “Det visste dere ikke, jævla snørrboller? Og så er’n til og med sodomitt! Nåja, han skal snart forlate oss.”

En fange med rosa trekant tok noen usikre skritt fram på golvet mellom køyene, kikket ned i golvet og fremførte «Wien, Wien, nur du allein» med vakker baryton. Han ble takket av Knokkelbrekkeren med en omgang voldsomme slag med et kosteskaft og døde to dager senere av nyre-blødning.

Også Karl J. Forthun ble satt til å produsere murstein på Klinkerwerk. Blant de mange politiske og kriminelle fangene som slet i produksjonen, var drøyt tjue homofile. De ble plassert i den verste delen av anlegget, Klinker Spesial. Alle ble drept i løpet av en snau uke. Fire fikk knust testiklene, fem andre ble pisket til døde.

To tyske kapoer som var med på mishandlingen, ble hengt av sine medfanger som hevn. De to kapoene hadde grønn trekant, hevnerne hadde rød. SS noterte dødsårsaken som “hjertelammelse”.

Nyttig tilleggsinformasjon

Hver fredag foran porten og Hvite Busser aksjonen

De fleste kjenner til historien on Wanda som besøkte fangene i Sachsenhausen og andre leire. Hun fikk registrert mange nordmenn som senere ble reddet. Færre kjenner til hele historien. Det starter i Norge allerede i 1933. Historien om Wanda og familien er hentet fra boken: “Nordmennene i Sachsenhausen – Nazistenes dødsleir og fangenes drøm om et bedre Norge”, Sven Egil Omdal, Kagge Forlag AS, 2022

[…] Høyesterettsadvokat Johan B. Hjort hadde vært en av Vidkun Quislings tidligste støttespillere og medlem av Nasjonal Samling helt fra starten i 1933. Quisling hadde flere ganger vært på besøk i den store villaen på Bestum og hadde vært en av gjestene i Hjorts 40-årsdag i 1935. Men entusiasmen for Quislings prosjekt hadde smuldret bort. I 1936 hadde Hjort meldt seg ut av partiet […] Fem år senere, i oktober 1941, hadde han eglet på seg både Quisling og Gestapo med en artikkel i Norsk Retstidende der han slo fast at det alltid hadde vært en statsrettslig grunnsetning i det norske folks historie at suvereniteten utgikk fra folket selv, mens Nasjonal Samling hentet sin makt fra okkupasjonsmakten, uten støtte fra folket.

Artikkelen var knapt publisert før Hjort ble arrestert. Etter noen måneder først på Møllergata 19 og så på Grini ble han sendt til Tyskland i februar 1942. Et halvt år senere ble den store familien beordret til å følge etter: kona Anna Cathrine og de seks barna mellom to og tjueen år. Johan B. Hjort hadde tysk mor, født Wanda Maria von der Marwitz. To av hans søstre var gift med sønner av den kjente general grev Rüdinger von der Goltz. Hjort var en tyskerne ikke ville ha på frifot i Norge, men det passet seg heller ikke å ha en mann med slik familie sittende i en fengselscelle i Tyskland.

Løsningen ble å plassere ham og familien som gisler i Gross Kreutz. Himmler syslet endatil med en plan om å bruke Hjort og hans sønner i en arisk rekolonisering av Krim. Dette var nok et argument for å tvinge hele familien til Tyskland.

Wanda hadde mistet stillingen på farens kontor da han ble arrestert. For å ha noe å gjøre hadde hun meldt seg opp til jus-studiet ved universitetet. En av foreleserne, høyesterettsadvokat Lorentz Brinch, var advokat for mange motstandsfolk. Han visste at datteren til Hjort stadig var på besøk hos faren i fengslet. Kunne hun tenke seg å finne ut hvordan det gikk også med dem av hans egne klienter som satt samme sted? Det kunne hun absolutt. Etter hver veiledningstime ga Brinch henne en liste med navn og ba henne undersøke hvor de satt, hvem som var saks-behandleren deres, og om de fikk ta imot besøk.

Brinch, som senere ble leder av Milorg i Oslo-området, må ha sett noe av det samme som Roland Marti: at Wanda Hjort hadde en sjarm og frimodighet som gjorde henne helt spesielt egnet som informasjonsinnsamler. Hun hadde blant annet fått tillatelse av Gestapo til å besøke faren mens han satt på Møllergata 19, noe som var få forunt. Da han ble flyttet til Grini, var han bare en skitur unna. Nesten daglig hadde hun dyttet ryggsekken full av pakker og lagt i vei over de forblåste jordene. I området rundt leiren var det stadig mulig å møte fanger som var ute på arbeid. Pakker det gikk an å skjule under klærne, gikk den ene veien, lapper med beskjeder den andre. Wanda fikk fin trening i illegal kommunikasjon […][…] Men den første morgenen hun våknet i Gross Kreutz, syntes hun tilværelsen var like tom som det store soverommet hun og søsteren Kirsti var blitt tildelt. Det nedslitte lystslottet var hovedbygning på et stort gods som tilhørte farens adelige fetter. Eiendommen lå bak noen gamle trær som delvis skjulte forfallet, og like ved en kirsebærallé som førte til Potsdam og slottets forbilde: det vakre Sanssouci. […] Wanda gikk motløs gjennom de lange, steinlagte korridorene og så over mot sidefløyen, hvor den tyske gårdsbestyreren og hans fem små Hitlerjugend-barn bodde. Hun skuttet seg. Hva gjorde hun i et forlorent slott med gamle prydhager og gårdsrommet fullt av tyskere? Hun ville være i Norge og kjempe, ikke sitte internert noen få mil fra Hitlers hovedkvarter […]

Rektor ved Oslo Universitet, Didrik Arup Seip ble arrestert og først sendt til Grini fangeleir, deretter til Sachsenhausen.

[…] Helsen til Didrik Arup Seip ^{f-nr 41713} var blitt stadig dårligere. Etter at han ble prylt for grønnsaktyveriene, hadde han mistet plassen i gartneriet og var blitt flyttet til skredderverkstedet. Arbeidet der var ikke særlig anstreng-ende, men det var ikke lenger mulig å få tak i noe ekstra mat. Den siste dagen i oktober 1942 ble han kalt inn sammen med flere andre til grundig dampbad og desinfisering. Det var oppdaget lus i norskebrakka. Mens han ventet på at prosessen skulle fullføres, hvisket en tysk fange at det gikk rykter om at herr Seip skulle settes fri neste dag. Som takk for denne sensasjonelle opplysningen ville tyskeren gjerne ha Seips fine lusekofte, som lå blant fangenes private eiendeler i effektkammeret […]Seip ble ikke satt fri. Han ble ansett som for farlig til å sendes tilbake til Norge. Han endte først i det beryktede fengslet på Alexanderplatz. Etter en uke endte han opp i “SS-Hausgefängnis” (^ty:SS-Husfengslet) i Prinz-Albrecht Straße 8 (Gestapohovedkvarteret).

[…] Wanda Hjort hadde forsiktig spurt etter Seip flere steder. En dag hadde hun tilfreds oppdaget at de to var blitt tildelt samme saksbehandler hos Gestapo. Han hadde fått saken hennes da hun – uten dekning i virkeligheten – påsto at hun var forlovet med en mann i Norge og gjerne ville få lov til å dra hjem for å gifte seg. Søknaden ble avslått skriftlig av riksfører SS Heinrich Himmler personlig. Brevet med avslaget skulle Wanda ved flere senere anledninger bruke for alt det var verdt, et brev med Himmlers underskrift var et tegn på at mottakeren var en viktig person, selv om det dreide seg om et avslag […]

Wanda utnytter kontakten hun har fått med Seip, og hun besøker han jevnlig i fengslet. Hun har med seg informasjon, og aller viktigst, pakker.

[…] Lille julaften ble Seip innkalt til det han trodde var nok et avhør. I stedet fikk han beskjed om at Himmler personlig hadde bedt om unnskyldning for måten han var blitt behandlet på; de skyldige hadde alt fått sin straff. Seip var ganske fortumlet, overgangen fra å være sultedøden nær i Sachsenhausen til å sitte her og høre at Himmler hadde bedt om unnskyldning, var vanskelig å ta inn over seg […]

Seip forespurte om han ikke kunne få bo sammen med familien Hjort på Gross Kreutz. Det bestemt avvist. Han skulle sendes til München. Han overføres dit, etter en tid fraktes hans kone fra Norge. Før han reiser har han gitt Wanda oversikt over så mange fange-nummer på norske fanger som han klarer å huske[…] Den neste uken raspet Hjort-barna poteter og stekte potetkaker på slottets gamle vedkomfyr. I tillegg fylte de norgesglass med potetsalat. Da alt var klart, trykket Wanda og lillebroren Helge glassene ned i hver sin ryggsekk og satte seg på S-Bahn fra Potsdam tvers gjennom Berlin til Oranienburg. I den vakre byen med de brede gatene rundt slottet var det tilsynelatende ingen som hadde hørt om noen konsentrasjonsleir. De to ungdommene fikk høflige, men avvisende svar, helt til de heller kom på å spørre om veien til Sachsenhausen. Ach, schöne Sachsenhausen , det var jo bare å gå under jernbanebroen, rett fram et stykke, og så til venstre.

På veien så de grupper av fanger i stripete drakt, omgitt av bevæpnete SS-vakter med iltre schäferhunder. Det var ganske pussig, egentlig, at de mange folkene de hadde spurt om retningen, ikke hadde lagt merke til at det sto flokker av fanger og gravde grøfter langs den velholdte veien ut av byen. De svingte til venstre som anbefalt og sto brått foran en lang mur med piggtråd på toppen. De fulgte muren forbi flere vakttårn til de kom til en lys bygning med et skilt som forkynte at dette var Schutzhaftlager Sachsenhausen.

Nølende gikk de inn i det som viste seg å være et slags vaktrom, bak en disk sto en SS-soldat. Hun tok et par skritt mot ham og forklarte på sitt beste skoletysk at de var kommet for å levere pakker til noen av de norske fangene. De hadde navn, fangenummer og hvilken brakke det var snakk om. Muligens kan diksjonen ha vært såpass utydelig at Gross Kreutz hørtes ut som Rote Kreutz, for det ble ikke stilt spørsmål hva de hadde her å gjøre.Vakten gjengjeldte Wandas smil, tok imot pakkene med potetkaker og glassene med potetsalat og sa at han skulle forsøke å få brakt alt til Herr Lange aus Norwegen, uten at han kunne love noe. I et glimt av snarrådighet kom Wanda på å spørre om hun kunne komme tilbake neste fredag og få tilbake glassene, siden det ikke var enkelt å skaffe nye. Joda, hvis det var slik at Røde Kors trengte glassene sine, var det bare å komme og hente dem […]

[…] Wanda hadde funnet den meningen med tilværelsen hun hadde lett etter som internert gissel. Nå var det bare å dra hjem og steke flere potetkaker. De neste månedene stilte hun utenfor porten til Sachsenhausen hver fredag klokken tolv, enten sammen med en av brødrene eller alene. Den første gangen hadde hun lagt merke til at en gruppe fanger kom subbende på tunge tresko inn i leiren akkurat da, og tenkte at det kanskje var rutine. Etter noen uker oppdaget hun at noen av fangene hadde en N over den røde trekanten. Hun smilte ekstra bredt til dem, samtidig som hun snudde seg, slik at de kunne se at hun hadde en lett gjenkjennelig Bergans-sekk på ryggen. Det var åpenbart at fangene ikke hadde lov til å snu på hodet, men hun så at de smilte tilbake. Enda større var det da hun oppdaget en lapp i et av glassene som ble returnert, og så at det sto: «Takk for maten […]

Slik starter en av de mest utrolige historiene under den andre verdenskrig. Wanda klarer å samle masse opp-lysninger om fangene, som senere blir uvurdelig for å redde de ut av leirene. Seip er tilbake i Berlin og blir en del av nettverket. Listene sendes til Peter Anker i Genève og den norske legasjonen i Stockholm. Under arbeidet treffer Wanda sin kommende ektemann, Bjørn Heger.

Tyskland kollapser i større og større grad. Det arbeides hektisk for å få hentet ut de norske fangene før det er for sent. Man er klar over Hitler’s ordre om å drepe alle fangene. Opplysningene er hentet fra boken: “Nordmennene i Sachsenhausen – Nazistenes dødsleir og fangenes drøm om et bedre Norge”, Sven Egil Omdal, Kagge Forlag AS, 2022

[…] I Stockholm sitter delgasjonen som lenge har jobbet med å registrere norske fanger, sørge for at de fikk pakker og planlegge for hvordan de kunne evakueres. Niels Chr. Ditleff var svært klar over hvor ekstremt farlig situasjonen nå ble for de norske fangene. Han hadde jobbet hardt for å få aksept i den norske eksilregjeringen med å få hentet ut de norske fangene. Problemet var at kommunikasjonen mellom London og Stockholm var stoppet opp. Fra 17. april 1944 hadde de allierte innført diplomatsperre. Alle former for kommunikasjon skulle nå kun gå gjennom allierte kanaler. Planleggingen av invasjonen i Frankrike var i siste fase, så sperren var for å forhindre at Hitler fikk nyss om invasjons-planene.

Bare beskjeder de allierte anså som viktige, ville bli formidlet. Til de uviktige hørte åpenbart svar på de alvorlige meldingene som ministrene Ditleff og Bull hadde sendt om fangenes situasjon. De hadde fortalt at legasjonen ville organisere et samarbeid mellom gruppen i Berlin, Røde Kors i Genève og Fangehjelpen i Stockholm for å skaffe best mulig oversikt over hvor mange norske fanger som fantes i Tyskland og de tysk-okkuperte områdene.

Før diplomatsperren hadde regjeringen svart at den selv hadde planer om å opprette en komité i London, og at denne skulle koordinere med den internasjonale planen for repatriering av alle fanger og displaced persons. Så var det blitt stille. Ditleff og Bull hadde purret, og purret igjen. De hadde vist til at gruppen i Berlin regnet med at Tyskland kunne bryte sammen når som helst, og hadde lagt til at «forsinkete forberedelser vil medføre det største ansvar for fangenes skjebne». Heller ikke det så ut til å ha gjort inntrykk på Utenriksdepartementet. I et nytt brev hadde de to diplomatene derfor bedt om at statsministeren ble involvert. Brevet nådde fram like før diplomatsperren ble innført, og det kom ikke noe svar.

Heretter arbeidet Stockholm og London hver for seg. Regjeringen oppnevnte en komité under ledelse av medisinaldirektør Karl Evang, og den var rask i snuen.

Allerede 7. juni, presenterte Evang en innstilling med to alternativ for hvordan de norske fangene skulle komme seg hjem. Alternativ A var å la fangene bli der de var til de allierte hadde sikret seg militær kontroll over hele Tyskland og de okkuperte områdene. Alternativ B var å sende fangene hjem før de allierte hadde full kontroll. I så fall måtte norske myndig-heter være forberedt på å etablere en selvstendig hjelpe-aksjon med både skip og landtransport […]

Det fantes selvfølgelig ingen slik transportkapasitet. Den norske handelsflåten var opptatt med konvoier og invasjonen i Frankrike, og infrastrukturen i Tyskland var brutt helt sammen

Lederen for de allierte styrkene i Europa, General Dwight Eisenhower var svært klar på hva de allierte forlangte. Det skulle ikke bedrives sivile operasjoner i Tyskland før nazityskland var beseiret! Flyktninge-problemet de ville oppleve når det rykket inn i Tyskland ville bli enormt, så da måtte fangene bli der de er. Den norske eksil-regjeringen i London slutter seg til denne oppfatningen

[…] En note fra regjeringen til legasjonen ga dessuten beskjed om at de militære krigsfangene hadde førsterett til å bli hjemsendt, alle sivile fanger måtte bli værende i sine respektive fengsler og konsentrasjonsleirer og kunne ikke regne med å få komme hjem før «etter meget lang tid». Legasjonen fikk beskjed om at arbeidet med å identifisere steder i Sverige hvor fangene kunne komme til hektene igjen, derfor kunne stilles i bero […]

Her overlater man altså fangene til sin egen skjebne, og “dømmer” sannsynligvis et stort antall til døden på grunn av sykdom og de kommende dødsmarsjene. Allerede før kollapsen av det tredje riket, var det ikke medisinsk kapasitet til å ta seg av egne borgere engang. Hundertusenvis av sivile og fanger ville måtte trenge medisinsk behandling når krigen var over. Forholdene i leirene var allerede på sitt mest dødelige. Himmel-transportene til KL Bergen-Belsen blir døden for mange. Leiren har blitt en dumpingplass for syke fanger, og syk-dommene herjer. Noen av de som dør er Anne og Margot Frank, Solveig Smedsrud og Gudbjørg Skaug fra KL Ravensbrück, og to av de tre avsatte kommunistiske norske tillitsmennene fra Sachsenhausen

[…] I juli, etter at de allierte styrkene hadde rykket langt inn i Frankrike og kommunikasjonen igjen var åpnet, fikk Ditleff en melding fra London som han absolutt ikke satte pris på.Regjeringen hadde opprettet et eget repatrieringskontor under Sosialdepartementet, og dette kontoret skulle heretter håndtere alle saker om flyktninger og displaced persons . Midt i august steg byråsjef Dagfin Juel i Sosialdepartementet ut av et fly på Bromma flyplass i Stockholm. Han dro rett til legasjonen og innkalte både Jens Bull og Niels Chr. Ditleff til møte. Juel var utnevnt til leder for Repatrieringskontoret, og hadde kommet til at den beste løsningen var å opprette et nytt kontor i Stockholm som kunne sortere under hans kontor i London. Følgelig måtte den mer uformelle Fangehjelpen oppløses. Det var maktpåliggende for regjeringen å ha full kontroll, og da kunne man simpelthen ikke fortsette å ha et organ med stor handlefrihet i Stockholm.

Niels Chr. Ditleff vekslet mellom fortvilelse og sinne. I sitt siste møte hadde styret for Fangehjelpen gått inn for alternativ B i Evang-komiteens innstilling. Røde Kors i Berlin hadde sagt at Tysklands sammenbrudd ville føre til momentant kaos med store folkemasser på vandring gjennom de ødelagte byene. En slik situasjon ville selv sterke militære avdelinger ha vanskelig for å kontrollere.

Men hva hadde Dagfin Juel svart? Han ville arbeide etter alternativ A, der fangene skulle sitte og vente til de ble hentet […] Ditleff var rådløs. Fra Berlin hadde han fått klar melding om at det var umulig å gi fangene en slik beskjed. Notatet til Christie måtte være forfattet av folk som ikke hadde greie på hvordan det sto til i Tyskland. Berlin-gruppen ga klar beskjed også til regjeringen i London om at det var lite trolig at fangene ville rette seg etter en ordre om å holde seg i ro hvis vaktene i leirene brått ble borte.Når katastrofen inntraff, ville alle som overhodet var i stand til å bevege seg, finne sin egen vei ut av fangenskapet. De norske fangene ville ganske sikkert søke mot nord for å forsøke å komme seg over grensen til Danmark, og ingen makt på jord ville kunne hindre dem.

For Johan B. Hjort og familien hans, for ekteparet Seip og de andre i Berlin-kretsen var det ubegripelig at regjeringen ikke forsto hva den var med på. Skjønte de ikke at tyskerne forberedte et ragnarok? Det internasjonale Røde Kors meldte at en leirkommandant hadde truet med at fangene ikke ville få se hjemlandet igjen.

Hitler hadde gitt ordre om at alle skulle drepes før de allierte styrkene nådde fram til leirene. Likvideringene var allerede planlagt ned til minste detalj. I kommandantens egen leir kunne de gjennomføres i løpet av en halv time, hadde han sagt. Verken støttropper eller fallskjermsoldater ville kunne forhindre det. 125 I tillegg hadde sjømannsprest Vogt Svendsen fått en melding som var smuglet ut fra en engelsk fange i Buchenwald. I meldingen skrev engelsk-mannen at han hadde sett et rundskriv fra Himmler som sa at fangene skulle likvideres.

Midt i oktober skrev Johan B. Hjort et notat til eksil-regjeringen. Teksten var en øredøvende advarsel: Fangene er i akutt fare, forsyningene vil gradvis bli dårligere, det vil bli vanskelig å få fram pakker, det er stor fare for at krigs-handlingene vil nå fram til leirene, og «man kan ikke regne med at myndighetene vil foretrekke å åpne anstaltene eller leirene framfor å likvidere de internerte». Den eneste muligheten for å redde de norske fangene ville være å få dem ut av Tyskland før landet ble okkupert.

«Det henstilles derfor inntrengende til overveielse for de norske myndigheter, om ikke den svenske regjering kan formås til å intervenere til fordel for iallefall de norske og danske sivilfanger i Tyskland, inklusive dem i fengsler og tukthus, med det for øye at fangene føres til Sverige, og eventuelt blir der til krigens slutt.» […]

Ditleff oppfattes som plagsom og illojal. Han fjernes fra sin stilling som leder i Fangehjelpen han har vært med på å etablere. Han har imidlertid ingen skrupler med å gå bak ryggen på eksilregjeringen, og fortsetter å jobbe parallelt

[…] Ideen var sådd: Sverige kunne være redningen. Dette var første gang norske myndigheter ble presentert for tanken om en svensk aksjon for å redde fangene. Notatet ga inntrykk av at dette var en plan uttenkt i Berlin, men den var født i Stockholm. Etter at Niels Chr. Ditleff var blitt avsatt som leder for Fangehjelpen, hadde han gjennomgått en operasjon og var satt ut av spill en tid. Men så snart han var ute av sykehuset, hadde han henvendt seg til sine gamle kontakter helt til topps i det svenske utenriks-departementet og i svensk Røde Kors. Den svenske avdelingen av Røde Kors ble ledet av prins Carl, som i sin tid også hadde vært prins av Norge og en av kandidatene til å bli norsk konge etter unionsoppløsningen i 1905.

Her starter spiren til det som senere skal utvikle seg til rednings-aksjonen de Hvite Bussene. Mange av fangene som reddes ut, hentes bare dager og timer før evakueringen av leirene starter. Titusen-vis av fanger tvinges ut på nå totalt meningsløse dødsmarsjer. De som ikke holder følge, gjøres det kort prosess med. Et skudd i nakken og så dumpes liket i grøfta ved veienDen svenske avdelingen av Røde Kors ble ledet av prins Carl, som i sin tid også hadde vært prins av Norge og en av kandidatene til å bli norsk konge etter unionsoppløsningen i 1905.

Dessuten var han svigerfar til kronprins Olav; hans bånd til Norge var sterke. Under prins Carls ledelse var antall medlemmer i Svenska Röda Korset økt fra 4500 til 550 000. Til daglig var det visepresidenten, grev Folke Bernadotte, som drev den store organisasjonen. Folke Bernadotte var sønn av prins Oscar Bernadotte og nevø til kong Gustav V. Niels Chr. Ditleff siktet mot de høyeste sirkler.

I stillhet etablerte Ditleff det som i praksis var en uautori-sert og parallell virksomhet til det offisielle repatrierings-kontoret. Han hadde ingen skrupler med å gå bak ryggen på regjeringen. Arbeidet til ingeniør Kollenborg gikk så meningsløst tregt, og det var absolutt ingen tid å miste.

Den norske eksilregjeringen i London står svært fast på alternativ A. Det er først når Ditleff legger frem planen om å bruke svenske Røde Kors at de endelig snur og gir tillatelse til ambassaden i Stockholm

Minister Ditleff utarbeidet 30. november 1944 en plan for evakuering som innebar at svenskene skulle forhandle direkte med Reichsführer-SS Himmler og Ditleff foreslo overfor Grev Folke Bernadotte å evakuere sivile norske og danske fanger til Sverige.

Heinrich Himmler blir nøkkelen til aksjonen. Himmler var svært klar over at krigen var tapt for Tyskland’s del. Når han går med på avtalen, er det todelt. Han ønsket å forhandle fred med de allierte styrkene. Dette for å forhindre at de sovjetiske styrkene okkuperte Tyskland, og han ville nok pynte på sitt ettermæle, og for å få et bedre forhandlingskort den dagen han ville bli stilt til ansvar for krigsforbrytelsene han hadde begått.

Ditleff jobber fortsatt med den norske eksilregjeringen, når Danmark får tillatelse til å hente ut danske politimenn fra KL Buchenwald i desember 1944. Dette blir på mange måter beviset på at det kan gjennomføres. Danskene gjør seg verdifulle erfaringer som kommer aksjonen til gode senere.Sverige blir nå anmodet om å sende en Røde Kors-delegasjon til Berlin for å forhandle om de skandinaviske fangene, for deretter å sende en svensk hjelpeekspedisjon. Den svenske utenriksministeren Christian Günther var positiv, regjeringen gav samtykke til at Folke Bernadotte som nestleder i Svensk Røde Kors skulle: “söka utverka i Tyskland internerade norrmäns och danskars sändande till Sverige eller Danmark med mera…”

En artig fakta er at Himmlers massør hadde oppholds-tillatelse i Sverige og formidlet kontakten med det svenske utenriksdepartementet. Folke Bernadotte fløy til Berlin den 16. februar 1945 og hadde møter med en rekke naziledere. Utenriksministeren Joachim von Ribbentrop, Ernst Kaltenbrunner, sjef for sikkerhetstjenesten, Walter Schellenberg og Heinrich Himmler. Himmler, som Hitlers stedfortreder og Nazi-tysklands nest mektigste mann, var først negativ til å transportere ut fangene. De ville jo kunne utdannes som polititropper, slik det nøytrale Sverige allerede gjorde med andre nordmenn og dansker. Bernadotte var tvunget til å gå til sitt sekundære forslag, at fangene skulle kunne samles i en leir slik at det svenske Røde Kors der kunne bistå fangene.

Ved et nytt møte med Schellenberg den 21. februar fikk Folke Bernadotte beskjed om at Himmler hadde godtatt forslaget om å samle de skandinaviske fangene i en leir, KL Neuengamme. Neugamme var på dette tidspunktet totalt overfylt etter evakueringene fra øst og andre tyske leire. Rundt 52 000 fanger er i Neuengamme og underleirene.Under besøket i Berlin hadde Grev Folke Bernadotte også flere møter med kretsen fra Gross Kreutz. Didrik Arup Seip, Conrad Vogt-Svendsen, Wanda Hjort og Bjørn Heger. Bernadottes sekundære forslag til Himmler (som han så godtok) var utarbeidet av Heger.Den 6. mars vender Folke Bernadotte tilbake til Berlin for å fortsette forhandlingene. Danskene holdt på parallelt og fikk tillatelse til å hente flere danske fanger.

Den 8. mars 1945 starter fra Hässelholm i Sverige den første delen av ekspedisjonsstyrken, og 4 dager senere var de fremme ved det som skulle bli hovedkvarteret, Friedrichsrüh slott sørøst for Hamburg. Dette var nære grensen til Danmark og ikke langt fra Neuengamme. Ekspedisjonene ble delt i to tropper. Tropp en fikk ansvaret for å hente fanger fra Sachsenhausen, tropp to fikk ansvaret for å hente fra KL Dachau, Schönberg og KL Mauthausen i Østerrike (Linz). Et absolutt krav fra tysk side var at bussene skulle ha med tysk liasonpersonell. dette var i virkeligheten Gestapo som skulle forsikre seg om at avtalen ble overholdt.

De allierte flybasene i England angrep nesten alt som rørte seg langs tyske veier nå. De kontrollerte luftrommet fullestendig, og jagerfly beskjøt alle kjøretøy på veiene. Røde Kors varslet det allierte hovedkvarteret. Den 8. mars meddelte den britiske regjeringen svensk UD at man var innforstått med ekspedisjonen, men ikke kunne gi noen garantier mot angrep. De svenske kolonnene beveget seg på eget ansvar inne i Tyskland. Alle bussene var hvitmalte, med røde kors symboler på alle kanter. Den siste danske kolonnen fra Ravensbrück den 25. april ble angrepet av britiske jagerfly, og 11 ble drept og 26 skadet. Flere døde i ettertid så endelig dødstall er oppgitt til 25. På denne kolonnen var det franske, polske, belgiske og nederlandske kvinner.

Aksjonen fortsetter helt til Tyskland kapitulerer 8. mai 1945. Over 16 000 fanger ble reddet til Sverige, hvorav om lag 7 900 var fra Norge og Danmark. Dessuten ble nesten 10 000 ikke-skandinaviske fanger brakt til Sverige i løpet av juli 1945. I disse transportene var det også jødiske fanger.Den norske NN-fangen Hans Cappelen, som overlevde fem konsentrasjonsleire før han endte opp i Neuengamme forteller til Hvite Busser om sitt møte med Grev Bernadotte:

[…] ”Jag er Bernadotte och kommer från Stockholm”, var de ord Grev Bernadotte hilste de norske fangene med da han gikk fra brakke til brakke i Neuengamme for å inspisere de norske fangene. Bernadotte var omgitt av de strammeste SS-offiserer, som så meget usikre ut da greven tok uniformsluen av seg selv og sa disse enkle ordene […] Vi så fra vår brakke hvordan Bernadotte med følge gikk fra brakke til brakke, og endelig kom turen til vår.

Bernadotte gikk først inn, og så skjedde det som momen-tant gjorde uutslettelig inntrykk på oss alle – mer enn lange taler og store ord – nemlig den enkle presentasjonen av seg selv. Jeg kunne ha grått – det var som om hjertet sto stille, og nå først gikk det opp for oss at vi virkelig var frelst. Slik virket han på oss alle. Det fantes ikke rom for tvil mer. Hans person, bevegelse, stemme og utseende virket umiddelbart overbevisende, enda han sa så lite – sikkert på grunn av det følge han var i – men de få ordene var nok. Også etter at han var gått, følte vi alle denne tryggheten. Selv ikke de stadige ryktene og de mange vanskeligheter som var forbundet med vår reise videre, gjorde noe. Det personlige møte med Folke Bernadotte gjorde at ingen var redde eller trette mer. Så imponerende virket denne mannen og de få ord han hadde sagt […]