The Grey Mass

© Frank Sandbye-Ruud 2017

Imagine a small family.

A father, a mother, and two small girls, lets say they are 2 and 4 years old. Let’s give them names. The father, who is a great worker, has a limp. He was born with a bone disease, which made his right leg a little shorter. His name is Jakub. His wife Sally is a housewife who tends to their two small girls, Lea and Ester. Both have inherited their mothers dark and curly hair. Their families immigrated to Lublin after Tsar Alexander I of Russia limited the Jews rights in the Russian area.

Their family were forced to assimilate and move into the town of Lublin. Because of this, they had left their former Hasidic tradition in Russia. They tended the Synagogue for all important matters, and celebrated the Shabbat in their simple home. Work was hard, but they never starved or the children went wanting for clothes or comfort.

Their apartment is located just below Lublin Castle in the Jewish district. It is a modern building, normally not within the price range of a young couple. The inheritance left from Jakub’s parents made it possible for them to purchase the small apartment.

It is Friday August 25, 1939, the family is gathering around the small table to celebrate shabbat. The children are play fighting and the mother tells the girls lovingly to sit still and be quiet. Jakub and Sally looks at each other and he takes her hand smiling.

It is Friday September 8, 1939. Nobody is celebrating shabbat. The attacking Germans have started a deadly bombardment of the city, destroying many buildings.

It is Monday September 18, 1939. The triumphant German forces enters the city after a short battle in the suburbs. Trucks with German soldiers and motorcycles are passing Jakub in the street on the quick trip to the market. He got less than half what he needed, almost nobody dared being in an open area.

Jakub’s workplace is raided by the German police, and the foreman severely beaten. «Verdamte Judeschwein!!» they sneer as they beat on the old man with the batons they carry. Nobody knows what is going to happen. Their rabbi has been attacked in the street and have his hair and beard cut of. The prayers at the synagogue is halted. Public worship is forbidden.

It is summer 1940, Jakub and his family are forced into the new Jewish quarter. One summer day German police came banging on the door, giving the family 10 minutes to pack. They are allowed two suitcases. Sally packs clothes for the girls, food, a family album, pictures of the lon gone parents and grandparents, the precious family Hanukiah, children’s toys, a warm blanket and Jakub and hers extra clothes. Pushed by the shouting police they ran terrified into the streets. Trucks are waiting. The girls is crying in fear.

The ride was short once the truck was filled up.

It was dark when they arrived, they didn’t know where they were. They were forced into a doorway and into a building. A Jewish policeman stands by a doorway on the third floor and points inside the apartment. Inside the small apartment there are already nine other people, all strangers. They are showed into something that was the former living room and told to settle down. This was their new home.

The next day they look out of the window and recognized the area as being close to the Grodzka Gate.

Life is hard, they are confined to a small area, German police is guarding the entrances to the area, nobody is allowed outside. Food is scarce, but they get help for the small girls by other tenants so they get by. Jakub is forced to work in a coal distributing site just on the corner. The work is hard, but he manages.

It is March 1941. There is suddenly an influx of many German soldiers and police everywhere. The rumors are that they are going to be arrested. There is great anxiety in the Jewish area. The Germans start to seal of the streets with barbed wire. Arbeitskommandos are set up every day. All Jews able to work are forced to construct walls, and seal of the area. The Podzamcze Ghetto, Lublin Ghetto is a fact.

The steady stream of Jews flowing into the ghetto makes the situation deteriorate fast. People are starving and freezing to death. The gray masses start to roam the streets. Starving, half conscious people stumble aimlessly around the streets of the ghetto.

Jakub and Sally are just shadows of their former self. Every extra part of food goes to Lea and Ester.

It is Chanukah 1941. The tenants in the apartment gather together in the cold apartment and lights the candles. One of the older Jews, a former lawyer from Lublin recites the blessings as the candles are lit. The grey mass huddle together to bask in the little warmth the candles give off. Except for the prayers, all are quiet. Hunger, fatigue and fear have taken away the spirit of many.

Lea and Ester is now 5 and soon 7 years old. They are as children most, but the situation takes a toll on even small children’s spirits. It is now Friday 13 March 1942.

It is now 10pm on Monday March 16, 1942. The ghetto is surrounded by SS and the Trawnikis. The main street in the ghetto is lit up by lights, which is very unormal and is shocking to those forced out of their houses. Jakub, Sally, Lea and Ester are told to pack immediately. Everyone are allowed to take 15 kg of luggage on the journey along with valuables and money. RAUS! RAUS!! GET OUT!  Terrified they pack and grab the two girls. They are chasen down the stairs and into the streets. Inside the building screams of terror and shots can be heard. Soldiers in black uniforms are severely beating an elderly couple who fails to follow orders. One officer pulls out his pistol and fires bullets into their faces.

They have gotten accustomed to terror during those terrible months inside the ghetto. They have all seen people being humiliated, beaten and killed for the smallest things. But nothing could prepare them for what they are now seeing in front of their eyes. The soldiers are in a frenzy, screaming orders with spit flying from their lips. More people are shot right in front of them, most elderly and sick. People comes out of the doorways carrying their sick. They are torn from their arms, and shot on the spot. Women, children, men and elderly. More shots ring from the buildings. Jakub and Sally does their best to cover the girls eyes and ears, but both are frightened out of their mind.

Jakub, Sally, Lea and Ester are with hundreds of other people forced on a march in the dark. They can see the lights from the Lublin castle. Now they see The Maharshal,  the Great Synagogue appearing in front of them. The doors are open and they are forced inside. The floor of the once great synagogue is crowded with people and luggage. People are sobbing, many are bleeding. The doors are slammed shut.

There are guards inside, orders are given that nobody is allowed to stand up, those who do will be shot!

The night is spent in terror. The girls fall asleep out of pure exhaustions, but they are constantly awoken by guards screaming. Muffled shots can be heard outside. The terror of the gray mass inside the synagogue is tangible. It can be tasted on the tongue, it can be smelled. The smell inside is overpowering. Fear, urine, blood, sweat, and soon a stench of people soiling themselves.

In the morning the doors are slammed open, orders are screamed again. RAUS! RAUS!! GET OUT!

Its now Tuesday March 17, 1942. Today Ester is 7. They are forced on a march together with 1500 other Jews. The people melt together in a grey mass, moving slowly. Their faces are drawn, people can barely lift their feet. They are surrounded by Trawnikimänner who uses every reason to beat the moving people with their rifle butts.  SCHNELL!! SCHNELL!! FAST!!

They pass several houses, people are watching the grey mass moving like a snake in the streets behind curtains and blinds. The guards shoots at windows if they see anyone looking out.

Wiesława Majczak observes this form his window. He puts it into words.

«I saw the route of the Jewish people, walking to the platform at the slaughterhouse. The crowd kind of streamed by. It wasn’t that they just walked past – they walked, walked and walked. There was this clatter – thats how I remember the sound. The clatter of shoes on the cobblestone. And talking and then also the shooting. I watched it all from the second floor so it seemed to me I could see heads and bundles only. It was if the cobbled stones went by the heads round and the bundles round. It was if the street walked by, the cobblestone itself.»

The march takes about 50 minutes. Those who stumble and do not get up quick enough are shot on the spot. The terror is endless. They reach the Umschlagplatz, a railroad siding by a slaughterhouse. The smell of the slaughterhouse is not something they even notice. A locomotive is standing on the rail with its engine running. Cattle cars are at the ramp with the doors open. SS officers and Trawnikis are swarming the area. 1, 2, 3… 97, 98, 99, 100! Doors are closed, bars are slammed over the doors. The train startes with a jerk which makes the people inside cry out.

In the darkness they stand for hours until they reach their final destination, Vernichtungslager Bełżec, the extermination camp 76 kilometers from Lublin. Within a few hours the little family is no more. Ester will have a dirty grave for her birthday. Since she is among the first people to be killed in Bełżec, she is buried in the ground and not exhumed to be burnt later. The gray mass is now a part of the earth.

Jakub may have been selected for the Sonderkommando, but because of his limp, probably not. Not that it mattered much, he would soon have joined his family in the graves. Of the 450 000 people sent to Bełżec, only two survived. The Sonderkommando were killed after a short time in Bełżec. A new one came in every transport.

Aktion Reinhard started with the 28000 Jews deported form the Lublin Ghetto between Marc 17 and April 14, 1942. Most of Lublin’s Jews met their deaths in Bełżec. The rest inside the ghetto, in the arbeitslager and Majdanek. Aktion Reinhard concluded with Aktion Erntefest, with the shooting of 18400 Jews in the ditches at Majdanek November 3, 1943.

This story is a work of fiction, but based on actual facts. The names are taken from popular Jewish names in Poland 1939. There is little known about the actual stories, because no documents exists, and virtually no testimonies.

Lonely tree of Birkenau

To me, this photo is quite describing of the feeling I get when I am in some parts of Auschwitz-Birkenau. The barracks are long gone, destroyed or looted for building materials after the liberation of the camp in January 1945.

The prisoners and guards are gone, leaving almost nothing else than the foundations of the buildings. The voices are also gone. Not only physically, but also metaphorically.  The few survivors from each barrack are dead, or soon to be.

I don’t know the age of this tree or even if it was there before the camp was built. Now it represents a quiet witness to all that have occurred on that ground. It must be green and beautiful in the summer, with its enormous crown.

I imagine the prisoners looking on the tree and feeling some kind of freedom. On the other hand there were probably no trees inside the camp. There are none to be seen in the pictures I have seen from the war.

This is the true feeling of Birkenau. So enormous, but oh so quiet…


I have made changes to my homepage. First of all, everything will be in English. The main reason for this is my work on the Shoah (Holocaust). Most of the major museums, memorials and archives are in Germany, Poland, UK, Israel and USA, and the only common language is then English.

After I participated in the summer academy of Auschwitz-Birkenau, many of my other contacts are English speaking too.

I have started to give lectures in my experiences from serving in the Army, and my injuries. I am also working with the White Buses of Norway with guiding and lectures. Those are given in Norwegian.

I haven’t given up totally on photography, but I am turning more into documentary than portraits and weddings. Which my page will bear witness of.

Working with and documenting the Shoah (Holocaust) becomes infinitely more and more important. The last survivors are within a few years gone. If we don’t upheld their memories and stories, then Shoah will truly become history and nothing more.

The human race have shown that we don’t have the capacity to learn from history, therefore this is crucial to avoid the atrocities and suffering of the Shoah ever happening again.

The photograph are from the mass graves of the 30 000 POW’s executed from Stalag319 in Chełm.

Konsentrasjonsleiren Sachsenhausen

Jeg sitter på siste dagen i min Airbnb leilighet i byen Oranienburg. Imorgen har jeg vært her i en uke. Dagene har blitt tilbrakt inne i Konsentrasjonsleiren Sachsenhausen som er 800 meter herfra. Jeg har hatt gleden av å komme inn på arkivet, og depotet. I depotet hvor personlige eiendeler oppbevares og samles, fikk jeg se (online) deres samling fra norske fanger. Det var imponerende og samtidig rørende.

Depotet fikk  inn en ny bunke fra en norsk familie hvor faren og bestefaren satt i Sachsenhausen. Det er ikke registrert inn i systemet deres enda, men jeg fikk lov å se igjennom. Og for en skatt! Der lå det håndlagde bursdagskort, med motiver fra Norge, brev og tegninger. Underskriften til Arnulf Øverland var noen av navnene jeg gjenkjente i kortene.

En ting skal være sikkert, de fleste norske fanger stod sterke sammen, og tok godt vare på hverandre den tiden de satt i konsentrasjonsleiren. Noe som var medvirkende årsak til at så mange overlevde.

De første norske fangene kom til Sachsenhausen allerede i august 1940, straffet for å ha klippet håret av jenter som var sammen med tyske soldater. De slapp ut igjen etter tre måneder. De første organiserte transportene fra Norge startet i 1942. Da var leiren overbefolket, sykdom herjet i brakkene, maten var forferdelig og arbeidsforholdene ekstreme. Leiren var full av halvdøde og døende fanger.

Dette endret seg først i 1943. Da fikk fangene noe bedre vilkår. Dette ble ikke gjort av hensyn til fangene, men den tyske krigsindustrien trengte slavearbeidere som kunne jobbe og varte mer enn et par uker. Totalt skulle over 2500 nordmenn bli sendt til Sachsenhausen i løpet av krigen. 2000 satt der over lenger tid. 200 skulle aldri komme hjem igjen.

i Juni 1942 fikk de norske fangene en egen brakke. Dette gjorde hverdagen mye enklere for nordmennene. De fleste andre nasjonaliteter var spredd rundt på alle brakkene. Blockführer (SS) og Blockälteste (brakkesenior som var fange) var tyske. Nordmennene var av nazistene regnet som ekte ariere, slik at de kom i en særstilling inne i leiren. Dette medførte ikke at de slapp unna den ekstrem brutaliteten som var inne i leiren. De norske fangene fikk sjokk når de opplevde dette for første gang. Brutaliteten var helt annerledes enn det de kjente til fra norske leire. De fleste hadde et opphold på Møllergata 19, Grini, Falstad eller andre tilsvarende leire før de ble sendt til Tyskland.

Der Sachsenhausen Grüße, Sachsenhausen hilsenen var et yndet virkemiddel for sadistiske SS-Wachmänner (SS-vaktmenn). Det innebar å sitte på huk, med armene strukket ut foran deg. Dette kunne foregå i timesvis. Ramlet du og ikke besvimte, fikk du grisebank. De dagene det ikke var arbeide, ble fangen ofte kommandert i en «Stehkommando». Det betød at man hele arbeidsdagen ble stående. Enten på «Appellplatz» (Oppstillingsplassen), eller inne i brakkene. Det fantes også «Strafkommando» (straffekommando). I Sachsenhausen var det normalt Schulaüferkommando (Skoløperkommando). Noe som innebar opp til 48 km marsj med støvler som garantert ikke passet inne i leiren. Gjerne med en tung oppakning. Dette var for å teste materialer til støvler for den tyske hæren.

Sachsenhausen var treningsleiren til SS. Her skulle SS-mannskapene bevise at de kunne behandle fanger riktig. Riktig betød brutalt og følelsløst. Dersom en ordre ikke ble utført raskt nok, fikk man i beste fall et slag. I verste fall ble fanger slått ihjel foran øynene på sine kamerater. Alle avstraffelser var offentlig. Man hadde en egen «Bock» piskebukk i leiren som ble brukt til å piske fanger. Minimumsstraffen var 25 slag. Mange fanger besvimte, en god del døde av behandlingen. Henginger ble foretatt på appelplatz med alle fangene som vitner.

Dette betød at ikke en fange i leiren kom gjennom et opphold uten å se titalls andre fanger dø. De som døde under «Arbeitskommando» (arbeidskommando) ble som regel liggende der de falt. Men alle fangen skulle telles på appelplatz etter at arbeidsdagen var omme. Likene ble derfor lagt foran avdelingene, og ble talt sammen de levende og halvdøde. Tellingen ble også brukt som en straffemetode eller tortur. Det kunne foregå i timesvis, uansett vær og temperatur. På appellplatz var det alltid «Mutze Ab!» (lue av) så hodet, som var uten hår var ubeskyttet mot værforholdene. Det verste var å bli våt. Ble man våt kunne man gå i våte klær i dagevis eller uker. Dette førte til at mange fanger ble svært syke, og uten medisin, døde man raskt.

De norske fangen fikk fra starten av 1943 lov til å motta pakker. Dette gjorde at de kunne få mat/sokker og annet som var verdifullt for å overleve i leiren. Dette gjaldt andre fanger også. Unntaket var jøder, ukrainere og andre som var definert som «Untermensch» (undermenneske) av nazistene.

De Hvite Busser ledet av svensk Røde Kors reddet de norske fangen ut av Sachsenhausen i mars 1945. Det var i site liten, for april 1945 ble de gjenværende over 33000 fangene tvunget ut på en dødsmarsj. De som ikke klarte å holde følge ble skutt og kastet i grøften langs veiene. 3000 fanger som skulle drepes fordi de var for syke til å marsjere, ble forlatt i leiren da SS flyktet for den fremrykkende Røde Arme.

Konsentrasjonsleiren Sachsenhausen er et svært viktig kapittel ikke bare i norsk krigshistorie, men også fordi at ved Sachsenhausen ble IKL (Inspeksjonen for konsentrasjonsleirene forlagt). Det betød at fra Sachsenhausen ble samtlige 32 hovedleire og mer enn 1000 underleire styrt. Noe som gjør Sachsenhausen til et av de viktigste verktøyene i nazistenes terrorregime.




Hvite Busser

De fleste har kanskje fått med seg at jeg har tatt en dreining mot det fotodokumentariske. I tillegg så har jeg nå studert Shoah (Holocaust) nå i de siste tre årene. Dette har jeg gjort fordi jeg ønsker å jobbe med formidling for å forhindre at dette skjer igjen. Desverre så ser vi eksempler på at dette gjentar seg gang på gang. Senest nå folkemordet mot Yezdiene utført av Daesh i Irak.

Fillipinenes president Duterte sa følgende: – «Hitler utslettet tre millioner jøder. Her på Filippinene har vi tre millioner narkomane. Jeg slakter dem gjerne!» i en pressekonferanse i Davao City 30. septemberRodrigo Duterte vant valget før sommeren på sitt løfte om å utrydde narkotika og kriminalitet, og hittil er over 3500 drept i noe som bare kan sammenlignes med Einsatzgruppene (dødsskvadroner) til Himmler på østfronten under den andre verdenskrig. Politiet er hans verktøy.

Duterte skapte sterke internasjonale reaksjoner da han sammenliknet sin egen blodige krig mot kriminelle med Hitlers jødeutryddelse. Den 2 oktober kom han med en offisiell beklagelse til jødene.

Det er ikke slik at jeg egentlig sa noe galt, men at de reagerer på at et vondt minne vekkes til live, så jeg ber dypt om unnskyldning til det jødiske folk for at jeg sammenliknet meg selv med Hitler, sa Duterte på nasjonalt fjernsyn, skriver AFP.

Videre gjentok presidenten at personene han ønsker å ta livet av er narkomane.

– Jeg kommer til å drepe disse tre millionene, presiserte han. Sitat: Nrk/Urix. Retorikken og dehumaniseringsprosessen står ikke tilbake for noe som verden så utført av nazistene under den andre verdenskrig.

Jeg hadde nå i oktober den store gleden av å være med Hvite Busser på tur til Polen. Hvite Busser bruker både busser, og flyreiser for å frakte ungdommer til og fra Polen og Tyskland. Dette var en av de korte turene, så derfor fløy vi ned til Kraków. Første dagen ble besøk i saltgruvene i Wieliczka, noe som alltid er spennende. Dagen etter var det busstur til avreise til Oświęcim. Oświęcim er det polske navnet på byen hvor de tyske nazistene opprettet konsentrasjonsleiren Auschwitz. Auschwitz er det tyske navnet på byen. Tre kilometer unna i byen Brzezinka (som ble jevnet med jorden), ble dødsleiren Birkenau opprettet. Til sammen utgjorde de komplekset Auschwitz-Birkenau.

Jeg var på turen sammen med to skoleklasser fra Trøgstad. Ungdommene var eksemplariske og fulgte godt med på det som ble sagt. I Aushwitz er det påkrevd med guider fra museet. Normalen er at man besøker Auschwitz I (Stammlager) først. Den inneholder hoveddelen av musseet, med forskjellige utstillinger i byggene der. I Auschwitz I er byggene kalt block (blokker). I Birkenau kalles de barracks (brakker). Jeg har besøkt Auchwitz I seks ganger nå, og Birkenau syv. Det betyr at jeg starter å bli ganske kjent med området. Allikevel er det alltid nye ting å oppdage.

I sommer fant jeg en god del inskripsjoner i mursteinene inne i Auschwitz I. Det var navn, og fangenummer. Desverre er det en del vandalisme, det vil si idioter som skraper inn navnet sitt i vegger og mursteiner. De navnene jeg fant med fangenummer er av museet bekreftet som ekte. De vil bli gjenstand for et innlegg senere. Det skal finnes frem historiene bak de enkelte numrene.

Jeg har med meg speilrefleksen alltid inn i leirene. Det viser seg at jeg bruker iPhone mer. Appen jeg bruker er Hipstamatic, og jeg bruker s/hv filter. Uttrykket jeg ønsker er grumsete, høy kontrast og helst ikke mennesker i bildene mine. Ofte er f.eks Birkenau for pen på grunn av det grønne gresset og trærne rundt. Når leiren var i drift fantes det ikke et gresstrå inne i leiren.

Her er et galleri med noen av bildene.

Når naturen sier hei…

Jeg fikk særdeles fint besøk her om dagen. Det skremte vettet av endene mine, men det ble et magisk øyeblikk. Jeg er usikker på om den var skadet i foten, men det er nok en ungfugl siden den lot meg komme 2,5 innpå. Blikket i kameraet fikk jeg ved å lage fuglelyder. Jeg vet ikke opp ned på rovfugltyper, så hva det var vet jeg ikke.




Bełżec – חורבן


De fleste vet ikke at det var mange forskjellige typer leire under Shoah (Holocaust). Enkelte leire ble opprettet for kortere tidsperioder for å løse utryddelsen av jøder fra et bestemt område (Bełżec), og mer permanente (Auschwitz-Birkenau). Leirene er delt inn i tre hovedkategorier. Arbeidsleire (tvangsarbeid), konsentrasjonsleire og utryddelsesleire.

Arbeidsleire ble opprettet rundt fabrikkene den tyske industrien bygget opp i det okkuperte Polen. Der kjøpte de billig arbeidskraft av SS. Arbeidskraften var i hovedsak jøder. Jødene jobbet til de ikke var arbeidsføre, og ble da sendt til gasskamrene for å myrdes, eller slått ihjel/skutt på stedet. Det kjente tyske firmaet IG Farben brukte store summer på å bygge opp fabrikken i Monowice (Monowitz på tysk). Den produserte syntetisk gummi (Buna). Derav navnet Buna-werke. Det offisielle navnet var Auschwitz III-Monowitz. Leiren hadde kapasitet på ca 12000 fanger. IG Farben gjorde en byttehandel med SS. I bytte for arbeidskraften, leverte IG Farben byggematerialer til Auschwitz-Birkenau. I tillegg leverte også IG Farben Zyklon B, som ble brukt til desinfisering, og gassing av fangene.

Et stort antall av de fangene som ble sendt som tvangsarbeidere til Monowitz-Buna døde, enten som følge av det harde arbeidet, arbeidsulykker, manglende ernæring, sykdom eller kraftig mishandling. Dette gikk selvfølgelig ut over produksjonen på fabrikkene, noe som ble klaget inn. Men som SS sa, det er utømmelige mengder med arbeidskraft. Totalt døde ca 10 000 fanger i denne leiren, altså 80% av leirens fanger.

Det største antallet leire var konsentrasjonsleire. Det startet allerede i 1933. Først var det beregnet på politiske motstandere av naziregimet. Deretter på sovjetiske krigsfanger, for så fra 1941-42 å dreie seg nesten bare om «Endlösnung der judenfrage». Den endelige løsningen på jødespørsmålet.

Så er det utryddelsesleirene (dødsleire). Aksjon Reinhard (Einsatz Reinhart) var kodenavnet som ble gitt til den nazistiske planen om å tilintetgjøre polske jøder i Generalguvernementet i det okkuperte Polen i perioden oktober 1941 til november 1943. Dette markerte begynnelsen av den mest dødelige fasen av Shoah (Holocaust). Tilintetgjørelsen ble utført i tre leire. Belzec, Sobibór og Treblinka. Nærmere 2 millioner jøder ble myrdet under denne aksjonen. Det tilsvarte 80% av alle jødene i området. Auschwitz-Birkenau var en kombinasjonsleir. Konsentrasjons- og utryddelsesleir (Birkenau). Tar man med underleirene, så var Auschwitz også en arbeidsleir.

Bełżec utryddelsesleir eksisterte i et kort tidsrom. Den ble oprettet 17 mars 1942, og var i fysisk bruk inntil slutten av desember 1942. Den var den første i sitt slag, og den første i Aksjon Reinhard i drift. Nærmere 450 000 ble tilintetgjort på den korte perioden. I starten skjedde gassingen i et primitivt gasskammer. Kapasiteten der ble altfor liten. Innen juni hadde de kun klart å myrde 80 000. Et nytt gasskammer i betong økte kapasiteten betraktelig, og mellom 350- 400 000 ble gasset på noen få måneder. Bełżec hadde ikke noe krematorium, kroppene ble gravlagt i massegraver på området, eller brent i branngroper. Pardoksalt er det det som sannsynligvis stanset driften. Mangelen på plass til å gravlegge flere… Effektiviteten i leiren var absolutt. Det er kun to overlevende som man vet om. Som i andre leire, utnyttet SS jødene til det fulle. Spesialkommandoer (Sonderkommando) jobbet med å ta imot fangene, samle inn klær og verdisaker, og tømme gasskammeret for de døde kroppene etter gassingen. Leiren var i drift frem til våren 1943. Da for å brenne alle kroppene i massegravene, og ødelegge alle bevis for jødenes eksistens. Alle dokumenter ble ødelagt. Derfor er det så vanskelig å tallfeste nøyaktig hvor mange som ble tilintetgjort i Bełżec utryddelsesleir. den siste Sonderkommandoen ble sendt til Sobibór og myrdet der.

Men leiren var svært vellykket, og ble brukt som eksempel på hvor effektivt og bra man kunne gjøre det. Dette ble også inspirasjonen til jernbanelinjen som ble ført inn i Birkenau, med de nye gasskamrene rett ved. Alt klart for å ta imot de ungarske jødene i 1944. Over 380 000 ble deportert til Auchwitz. Drapskapasiteten ble på over 9000 pr dag…

Bełżec skilte seg ut på andre måter også. Man delte opp de ankomne i to grupper. Kvinner med langt hår og menn. Kvinnene ble sendt for å få barbert av seg håret, og resten ble sammen med mennene sendt rett inn i gasskammeret. Man passet på å gasse mennene først, for å unngå problemer når de hørte kvinnene skrike og be. Gassingen ble gjort med en sovjetisk stridsvognsmotor, ikke Zyklon B. Altså død ved karbonmonoksid. Selve prosessen er beskrevet å ha tatt ca to timer med mennene for en full transport. Man stappet gasskamrene så fulle at dørene nesten ikke gikk igjen. Kvinnene ble deretter drevet med tvang inn i gasskammeret. De visste at de ville dø der så det oppstod ofte panikk. Vaktene i Bełżec var ukrainske SS soldater. Frivillige som var kjent for ekstrem brutalitet og jødehat. De hadde ofte «konkurranser» om hvem som var mest brutal. Tortur av jøder for sport var vanlig.

Vitnemålet til en av de overlevende, Rudolf Reder er det viktigste dokumentet på leirens eksistens. Han forteller forferdelig historier om hele prosessen med mottak av transporter til massegravene. Han flyktet under et oppdrag utenfor leiren. Totalt var han tre måneder i Bełżec. Han er også den som rapporterer å ha hørt fra et barn: «Mommy haven’t I been good? It’s dark. It’s dark”, igjennom veggen på gasskammeret. Mamma har jeg ikke vært snill? Det er mørkt. Det er mørkt… Dette står også på veggen inne i museet i Bełżec.

Før jeg besøkte Bełżec nå i juni 2016, visste jeg knapt om leirens eksistens. Leiren ligger 8 mil fra Lublin i Polen. Plasseringen var ikke tilfeldig. I nærheten av hovednettet i jernbanen. Livsåren for jødeutryddelsen i Europa. Et sidespor gikk rett inn i leiren. Plasseringen nesten inne i byen er derimot uvanlig. Mange polakker kunne se hva som skjedde rundt leiren. Området var strengt bevoktet. Dersom noen beveget seg mot området, ble de umiddelbart beskutt. Det ble plantet trær, og kamuflasjenett dekket over gasskammeret. Dette for å skjule leiren fra fly.

Leiren ble totalt utradert, og alle spor skjult. Som det desverre er tilfelle med flere slike steder, så ble det ikke gjort noe før på 90 tallet. Museumet, som ligger under Majdanek Museum, ble stiftet i 2004. I dag er det et inngjerdet område. Området er dekket med slagg fra jernindustrien, for å symbolisere det som har skjedd der. Der man har funnet massegravene, er det mørkere felt. Det er delt opp i to felt. En mur som er plassert på området hvor avastningsrampen var, og selve gravlunden hvor massegravene er. Det feltet er delt i to av en lang vei som går over i en korridor. Innerst i korridoren møtes man av en vegg med bibelvers fra Jobs bok (kap 18, vers 16). «Earth, do not cover my blood; let there be no resting place for my outcry! «Å, jord, skjul ikke mitt blod, legg ikke mitt skrik i grav!» På sidene er det inskripsjoner med fornavn. Det er de mest populære jødiske navnene på den tiden. Det er en gangvei rundt hele området, hvor navnet på stedene jødene ble deportert fra er satt i rustent stål.

Jeg sa i forrige innlegg at Auschwitz-Birkenau er helvete på jord. Når jeg beveger meg i Auschwitz, så føler jeg selvfølgelig på stedet. Men på mange måter blir det en kulisse. En teaterscene uten skuespillere. Det blir litt banalt, for jeg kjenner såpass til historiene i Auschwitz at det ikke er vanskelig å føle nærværet av det som skjedde der. I Bełżec så følte jeg tyngden i magen i det jeg gikk innenfor porten. Jo lenger inn i crevassen jeg kom, jo tyngre føltes luften, og veggene så ut som de skulle falle inn over meg hvert øyeblikk. En forferdelig følelse. Bełżec er ikke noe trivelig sted, og jeg tror ikke du trenger å kjenne mye til historien for å føle på dette…

Det eneste som er synd er at den ligger såpass langt utenfor de vanlige rutene, og får derfor ikke så mye besøk som den burde. Inne på området finnes det også et museum som viser den kjente historien. Når man gikk inn i området fant man blant annet mange husnøkler. Det var tydelig at ofrene trodde de skulle komme tilbake til sine hjem. Så nazistene klarte å lure de deporterte. Helt til de kom ut av vognene inne i Bełżec. Ifølge vitnemålet til Reder, så var det ikke mange som ikke skjønte at nå skulle de dø. For de som ikke kan jiddisk. Tittelen er חורבן, som betyr ødeleggelse.

[pp_gallery id=»5123″]


Vakkert i helvete…







Fra å være en portrettfotograf, har jeg nok startet å bevege meg mer over mot det dokumentariske. I de senere årene har jeg også startet å studere. Jeg har vært 2 ganger i Auschwitz og deltatt på sommerakademiet der. Hvor man studerere selve leiren med drift og hendelser, og Holocaust. Eller det som er det mer korrekte: Shoah. Holocaust (gresk for fullstendig brent, brukt om brennoffer), også kjent som ha-shoah (hebraisk השואהtilintetgjørelse) (jiddisk האַלאָקאַוסטhalokaust, eller mer korrekt חורבןkhurbn) (ref. Wikipedia). Holocaust kommer altså fra gresk, og er et brennoffer. Blant overlevende mener man at det er feil å bruke dette navnet, da utryddelsen av europas jøder ikke ble gjort som et offer til gud, men var et folkemord som kom som et resultat av et ekstremt ødelagt menneskesyn.

Kan en av verdens verste steder også inneholde skjønnhet? Svaret er ja. I landskapet, i himmelen og i alle de ville dyrene rundt i skogen. Samtidig et rungende NEI! Bildet er tatt i Birkenau, også kjent som Auschwitz II-Birkenau. Auschwitz I (Stammlager) var en konsentrasjonsleir, opprinnelig beregnet på sovjetiske krigsfanger. Etter Wannsee konferansen i Berlin 1942, ble imidlertid fokuset satt på «Endlösnung der judenfrage». Den endelige løsningen på jødespørsmålet. Og løsningen var at alle europas 11 millioner jøder skulle utslettes. Gjennom tvangsarbeide og utryddelse.

Heinrich Himmler besøkte Auschwitz I den 1 mars 1941, og ga da kommandanten Rudolf Höss ordre om en massiv utbygging av leiren. Birkenau ble bygget der den polske landsbyen Brzezinka lå. Birkenau var det tyske navnet landsbyen ble gitt. De lokale ble fordrevet, og tyskerne iverksatte byggingen av leiren ved hjelp av sovjetiske krigsfanger. De første massehenrettelsene med gass (Zyklon B) ble utført i januar 1942. Alt før Wannsee konferansen var avholdt. Leiren nådde sitt høydepunkt i 1944 med deportasjonen og utryddelsen av de ungarske jødene. Da lå drapstallene på 9000 pr dag.

Det er ikke noen tvil om at landskapet rundt Birkenau er vakkert. Fasaner, rådyr og masse fugler synger i skogene rundt. I det man setter foten innenfor porten i Birkenau, merker man trykket fra stedet. Det er umulig å tallfeste 100% hvor mange som ble brutalt slaktet i Auschwitz. Og ja, ordet slaktet er det rette. Fraktet til leiren i kvegvogner, strippet for klær, sendt inn i gasskammeret for å dø på den verst tenkelige måten. Redde, nakne, kalde. Stoppet det der? Nei. Etter døden ble håret fjernet for å bli solgt til tysk industri som vevet tepper til bla hester. Tenner ble trukket ut, og kroppene undersøkt for verdisaker som ofrene hadde gjemt på seg. Deretter ble kroppene brent, benrestene knust og asken strødd i elven Wisla. ALLE spor av jødene skulle utraderes. I tillegg ødela SS mye av arkivene når leiren ble terminert.

Alle kjenner til tatoveringene av fangenumre. Man må huske at de som ble tatovert, var fanger som tyskerne skulle bruke. Arbeidsføre menn og kvinner, ble brukt i industrien. Nesten samtlige tyske store firmaer hadde fabrikker i tiknytning til leirene. Der kjøpte de billig arbeidskraft av SS. Den totale utslettelsen av ofrene, dokumenter og bevis, gjør det ekstremt vanskelig å tallfeste. I tillegg så ødela nazistene kirkegårder og offentlige arkiver, slik at det ofte ikke finnes dokumenter som kan gi spor. I Auschwitz med 40 underleire, regner man at mellom 1-1,5 million ble myrdet, hovedvekten (90%) var jøder. Men man må ikke glemme de polske ofrene, sigøynerne, sovjetisk krigsfanger og andre uønskede elementer som ble sendt til Auschwitz for å dø. Av disse tallene vet man at 232 000 var barn under 18 år, alle myrdet i Birkenau.

På en måte kan man si at de barna som ble gasset var de «heldige». Doktor Josef Mengele hadde en egen brakke i Birkenau hvor han hadde barna han brukte til forferdelige medisinske eksperimenter. Og da kan man lure på hva slags verden vi lever i, når et barn på to år er «heldig» fordi det ble gasset med en gang etter ankomsten i leiren…

For de norske jødene, ble Auschwitz det store marerittet. Transporten med DS Donau 26 november 1942 var den største. Totalt ble 767 norske jøder deportert. Kun arbeidsdyktige menn overlevde. Resten ble umiddelbart gasset i «Det Lille Hvite Huset» i Birkenau. En hytte som var omgjort til gasskammer. Kun 32 overlevde krigen. I Norge døde 21 jøder på grunn av jødeforfølgelsen. Mange reddet seg ved å flykte til Sverige.

I Birkenau er hver eneste centimeter et sted hvor noen døde. Asken fra de brente har selvfølgelig blandet seg med jorden. Asken lå i store groper før de ble kastet i elven.

Jeg dro til Birkenau rett før stengetid. Klokken var 1930, og det var ingen mennesker inne i leiren. Med panoramafunksjonen på min iPhone tok jeg disse bildene. Så på mange måter er det vakkert i helvete. Var det vakkert når leiren var i bruk? Skogen var jo der, grønn og fin. Men innenfor det strømførende gjerdet, var det kun hard jord. Alt av planter og gress var enten fjernet, eller ble spist av fangene. Stanken, røyken og asken fra krematoriene og likbålene tåkela ofte hele området. Leiren har aldri vært vakker, og kommer aldri til å kunne være det. Det eneste som er vakkert, er enkelte av historiene fra noen av de som overlevde. Ellers er det bare forferdelig mørkt. Mørkt og jævlig som det helvete leirene var…