Den verste dagen

Jeg skulle aldri dra på Utøya.

Og det var mange grunner til det. Krangling om monumentet, politiske spill, men aller viktigst: Jeg har vært på nok steder som gir meg dårlige minner. Som reiseleder for Hvite Busser i Porsgrunn og privat har jeg vært i Auschwitz minst 50 ganger. Det blir ikke bedre, eller en vane. Det er jo selvfølgelig bra – den dagen det blir en vane må jeg slutte å dra dit. For hver gang man er der, oppdager man nye detaljer, eller har ny kunnskap, noe som bare øker trykket. Det tar normalt en time og tjue minutter å kjøre dit, og kjevespenningen kommer alltid tretti minutter før. I tillegg har jeg vært i alle de største konsentrasjons- og utryddelsesleirene på eget initiativ. Jeg mangler kun tre.

Utøya. Dronefoto: Sandbye-Ruud © 2021

I mine 2,5 år i internasjonale operasjoner har jeg fått min dose av krig og elendighet, og sett med egne øyne hva som skjer når noen mener de er bedre enn andre. Dette gjaldt spesielt på mine 21 måneder på Balkan.

Så skulle Covid-pandemien snu opp ned på alt. Det ble umulig og ulovlig å reise utenlands. Hvite Busser hadde et tøft valg: Legge ned, hvilket man delvis gjorde med permitteringer, eller tenke annerledes. Da det ble lov å reise i Norge, ble norgesturer et alternativ. Det ble arrangert turer til Espeland fangeleir og Gestapohuset, Falstadsenteret, Grinimuseet, Krigsmuseet i Narvik, Trandumskogen, HL-senteret, 22. juli-senteret – og Utøya.

Da jeg fikk min første skoleklasse som skulle dit, var jeg skeptisk. Både på grunn av de tidligere nevnte grunnene, men også en politisk skepsis. Jeg var medlem av Unge Høyre og «kranglet» mye politisk med AUF-ere i mine yngre dager, og jeg hadde hørt at det ble drevet mye politisk «propaganda» der. Det skulle skammelig bli tilbakevist. Utøya er selvfølgelig for alltid sterkt knyttet til AUF og Arbeiderpartiet, men det bedrives ikke noen form for propaganda ovenfor besøkende slik enkelte hevdet. Guidene der gjør en fantastisk og profesjonell jobb.

Høsten 2021 stod jeg på stranda ved Tyrifjorden med den første skoleklassen. Det første besøket husker jeg veldig godt. Dette var før den nye kaia var bygget ferdig, så fergen MS Torbjørn måtte gå til land ved en strand 200 meter lenger opp – på samme sted der Anders Behring Breivik (ABB), iført falsk politiuniform, gikk om bord i fergen den 22. juli 2011, for fjorten år siden i dag.

Utøya. Foto: Sandbye-Ruud © 2021

Alle skoleklasser tildeles en eller flere guider, alt etter størrelse. Denne grå dagen fikk vi en av de overlevende fra terrorangrepet som guide, noe som selvfølgelig forsterket alt. Så tilbake til «propaganda»: Allerede fra første stund ble det grundig tilbakevist. Alle som guider på Utøya er opplært ved Det Europeiske Wergelandsenteret. Guiden vår denne dagen fortalte ikke at hun var en overlevende. De gjør ikke det av hensyn til elevene, for det tar ofte fokus vekk fra det de driver med. Hun svarte på direkte spørsmål, men det er få steder jeg opplever at elever blir mer stille enn på Utøya.

Først gikk vi opp til torget, og inn i det nye undervisningsbygget. Der ble det gjennomført informasjon om Utøya i dag, men ganske raskt startet det de kaller demokrativerksted. Elevene engasjeres og jobber med spørsmål og oppgaver. For å si det kort: Hvordan hver enkelt av oss må delta aktivt for å ivareta demokratiet – spesielt nå, når det trues fra mange kanter.

Etter en veldig god lunsj var det tid for omvisning. Vi gikk ned veien til bakken, foran det som kalles Arbeidsmiljølåven (ja, Utøya er full av ordspill). Inne i det bygget finnes historien om Utøya, som strekker seg tilbake til 1200-tallet, da det var urtehage for et munkekloster på en av naboøyene. Så går man langs E-6, veien bort til skolestua, hvor 47 mennesker reddet seg ved å barrikadere seg inne. ABB gikk aldri inn, men sa i avhør at planen var å tenne på bygget.

Deretter går man inn på kjærlighetsstien, som går rundt hele øya. Stien har en vakker historie. Opp gjennom årene har mange nyforelskede gått hånd i hånd langs stien. 22. juli 2011 ble den døden for ti ungdommer. Jeg skal ikke gå inn på detaljer, men det er brutalt. Man går langs bratte skrenter som ble redningen for noen av ungdommene som klarte å komme seg ned. Så kommer man ut på teltplassen.

Hegnhuset. Foto: Sandbye-Ruud © 2021

Det er mye annet man ser, men man kommer etter hvert opp mot Hegnhuset. Hegnhuset er læringssenteret på Utøya, og har en sterk symbolikk: Hegnhuset består av 69 søyler som strekker seg opp og bærer taket, én søyle for hver av de som ble drept. Omkring disse står 495 utvendige søyler, som hegner om minnet til de døde – søyler som symboliserer hver og en av de overlevende. Dette er også det eneste stedet man ser synlige bevis på terroren. Man valgte å bevare deler av kafébygget. Her mistet 13 ungdommer livet, og det er synlige tegn i veggene.

Dette er stedet som gjør sterkest inntrykk. I starten kommer en tidslinje. Det sterkeste der er tekstmeldinger mellom de som var på Utøya og sine pårørende. Noen overlever, andre ikke. Og det er brutalt. Personlig har jeg lest alt to ganger, men det er nok. Her inne kommer soldaten i meg frem. Jeg ser tegn som andre kanskje ikke ser. Bevisene for at dette ikke var en gal manns handling – dette ble utført med kald presisjon, noe som selvfølgelig gjør det enda mer uforståelig. Resultatet ble 69 drepte, 30 hardt eller livstruende skadd, og rundt 500 berørt for livet. Vi må allikevel ikke glemme de som ble drept i Regjeringskvartalet.
Det som river mest i meg er når jeg hører overlevende prate om at de har skyldfølelse for at de overlevde, mens den ved siden av kanskje ikke. Det er jo kun én person som skal føle skyld her, men dette er kjente menneskelige reaksjoner. Vi som står igjen, føler på skylden.

Når man i tillegg legger min PTSD på toppen av alt, lurer mange på hvorfor jeg gjør dette. Hvorfor utsette meg for flere vonde inntrykk, og frivillig gå tilbake til steder hvor andres traumer bokstavelig talt henger igjen i veggene? Det korte svaret er at jeg tror det er viktig. Det er viktig å vise unge at de sporene vi etterlater oss – gode som onde – aldri helt forsvinner. At vi har et ansvar for å ta inn over oss historien, ikke bare som en serie fakta, men som menneskers levde erfaring.

Det har gått fjorten år. Og ja, hver gang jeg besøker Utøya – eller Auschwitz, for den saks skyld – kommer minnene tilbake. Både de jeg har vært med på selv, og de jeg har lest om. Jeg kjenner på tyngden i kroppen lenge etterpå. Men jeg vet også at det hjelper å dele dette med unge som skal forme fremtiden vår. De skal ikke få vite alt, men de skal få vite nok.

Så kanskje handler det ikke om at jeg orker – men at jeg ikke kan la være.

I Hegnhuset står det fantastiske diktet til Frode Grytte, skrevet i 2011.

etter 22. juli
etter at vi blei sprengt i filler 
etter at fredagen fall ut av hendene på oss 
etter at vi måtte lære oss norsk på ny 
etter at sorga strekte seg heilt opp til håret
etter at dagane tok til å regne ned over oss
orda overlever ein 9mm glock 
kjærleiken er kraftigare enn ei 500 kilos bombe
å halde hender er mektigare enn ladegrepet 
eit lite kyss er viktigare enn 1500 sider med hat
eit vi er så mykje meir enn eit eg 
det kjem eit nytt 22. juli, det må jo det 
ferja skal frakte fleire bankande hjarte over 
telta skal bli slått opp på grønt gras 
morgonsola skal kysse øya våken
hei, hei, på tide å stå opp og endre verda

Dessverre er det skygger over dagen. Erna Solberg la ut et bilde av en rose og ordene «Vi må aldri glemme». Det tok ikke lang tid før skrivebordskrigerne kom. Kommentarer som: «Valgår i år, ja», sammenligninger med EU og pandemien, og påstander om at det Solberg gjorde under pandemien var verre enn terroren. Og det stopper jo ikke. Noen har klart falske profiler, men andre har helt åpne profiler – med arbeidsgiver, bosted og alt.

Dette gjelder dessverre ikke bare Solberg. Enten det er Pride, Eid Mubarak, Hanukkah eller 22. juli som politikere, offentlige personer eller institusjoner markerer i sosiale medier, så spretter brungrumset ut av treverket. Det er som om hver anledning til fellesskap, sorg eller feiring gir noen et påskudd til å spre hat og mistenksomhet.

For å sitere George Santayana (1863-1952), spansk filosof, poet, professor og forfatter.

De som ikke kan huske historien er dømt til å gjenta den