Moralsk skade

Den 11. juli er det 30 år siden massakrene i Srebrenica startet. Bosnisk-serbiske styrker massakrerte rundt 8000 bosnjakiske gutter og menn ble drept av bosnisk-serbiske soldater mellom 11. og 19. juli 1995. Fortsatt er rundt 1000 ofre savnet. Nye funn gjør at det 30 år etter gjøres nye begravelser.

Jeg har tjenestegjort 21 måneder på Balkan. I Makedonia, Kroatia og Kosovo. Jeg tjenestegjorde aldri i Bosnia, men var en del av UNPROFOR-styrken under krigen. Jeg var hjemme når massakrene skjedde. Jeg fulgte uansett nøye med da rapportene kom.

Allerede i 1992 kom det rapporter om rene konsentrasjonsleire. Etter krigen kom rapportene om at det hadde vært rundt 650 såkalte interneringsleire. De fleste drevet av bosnisk-serbiske styrker. I løpet av våren 1993 opprettet man sikre soner. Disse omfattet Srebrenica, Bihac, Sarajevo, Gorazde, Zepa og Tuzla. Målet var å beskytte sivilbefolkningen mot overgrep. Og det var nettopp i 1993 vi ankom til det som i dag er Nord-Makedonia, da Makedonia. Mandatet var monitor and report – observer og rapporter. Våren 1993 kom det flere og flere militære rapporter om økende overgrep og etnisk rensing i Bosnia.

Vi var stasjonert på grensen mot Serbia, i dag Kosovo. Vi hadde posisjoner mot en av de største grenseovergangene. Det tok ikke lang tid før vi oppdaget mishandling av sivile på grensen. Utført av grensevaktene. Jeg fant noen av rapportene jeg skrev fra den tiden.

Vi observerte grenseovergangen fra vår OP. Hovedtrafikken mellom Serbia og Makedonia var smugling eller handel. Det var mangel på bensin, røyk og andre produkter på begge sider. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sett på at makedonsk og serbisk politi har banket noen på grenseområdet. I etterkant fant vi ut at det var i hovedsak albanere som fikk juling. De ble slått med never, køller og geværkolber, og truet med gevær og pistol. Og de gjorde svært liten forskjell på menn, kvinner eller barn. Alle fikk seg en smell.

Alt ble meldt inn i FN-systemet. Først sent på sommeren ble det handlet. Vi etablerte en observasjonspost rett ved grensestasjonen. Det roet ned mishandlingene, selv om de ikke var fornøyd med vår tilstedeværelse. De fortsatte å ta «toll» fra de som passerte grensen. Les, stjal alt av verdi fra de som skulle passere. De viste oss beslagskuret sitt. Vi spurte hva de gjorde med alt. Svaret var enkelt: We sell.

I mai kom rapporter om massakre utført av HVO styrker (kroatiske) mot landsbyen Ahmici. Det begynte å bli ganske klart at alle parter utførte grusomme handlinger. Men de serbiske, og bosnisk-serbiske styrkene var de sterkeste, og hadde både best utstyr og flest soldater. Dette toppet seg, og den 4. juni 1993 kom resolusjon 836. Denne forandret mandatet til UNPROFOR, og ga tillatelse til bruk av makt for å forsvare sikre soner. Det hjalp lite. FN-styrkene var ikke utstyrt til å stå imot en tungt rustet hær. Vi fikk militære rapporter om at FN-soldater bare ble skjøvet til side. I Makedonia merket vi det mest ved økt serbisk aktivitet på grensen. De øvet på utgrupperinger, og flere ganger satt jeg i kikkerten og så at de siktet på oss.

Tjenesten i Makedonia var rolig sammenlignet med hva våre soldater i Bosnia opplevde. I Zagreb ble jeg sittende å drikke øl sammen med norske sanitetssoldater. Det de fortalte meg kan jeg ikke gjengi her, men det dreide seg om voldtekt og massakre av kvinner og barn, selv gravide. Utover høsten kaster kroatene seg inn i krigen, og rapportene økte i omfang. Daglig fikk vi rapporter om snikskytterne i Sarajevo, og nå gjorde de paramilitære styrkene seg mer gjeldende. Rene dødsskvadroner dro fra landsby til landsby. Mennene var ved fronten, så de fant ofte kvinner, barn, eldre og syke.

I Zagreb stod jeg vakt når en svensk SISU-ambulanse kom inn på en flatvogn. Midtre hjulpar var borte, og det store røde korset på siden var tydelig beskutt. Jeg snakket med vognkommandanten senere. Han kunne fortelle at uken før hadde de fått kastet håndgranater under vogna og 38 skudd i det røde korset. Denne uken var de på henteoppdrag og da hadde de lagt en stridsvognsmine i hjulsporene der de visset vogna måtte kjøre. Det sprengte bort hjulene, men gikk også inn og skadet en svensk soldat alvorlig. Norske sanitetssoldater fortalte det samme. De ble beskutt.

Etter 15 måneder er mitt oppdrag over. Jeg kommer hjem til forberedelsene til OL på Lillehammer, men med verre og verre rapporter fra Balkan. NATO går inn og bomber, noe som eskalerer fiendetligheten mot FN-styrkene. Og det kommer bilder og videoer som viser FN-personell som tatt som gisler er lenket fast til militære mål. I juli 1995 faller de sikre sonene i Srebrenica og Zepa. Rapportene om massakre kommer gradvis.

Jeg ba ChatGPT om å lage illustrasjonsbilder til teksten. Illustrasjonen over så ble det lagt til et fredstegn på venstre skulder. Jeg likte ikke det. Et fredssymbol bar vi aldri på uniformene. Så kom jeg jo på en ting. Jeg har jo reist på internasjonale oppdrag nettopp i fredens tjeneste, og da gir det mening.

I 1998 var jeg en kontingent i Sør-libanon. Jeg skulle få spise i meg ordene, aldri mer Balkan. Telemark Bataljon spurte i 1999 om jeg ville delta på oppdrag mot krigen i Kosovo. Det ble jeg selvfølgelig med på. Det skulle ikke gå lang tid før jeg var involvert i en situasjon med en sivil som var skutt. Han dør i hendene mine og en sanitetsmann. Hvorfor han var skutt? Han var serbisk. Vi kunne ikke ta ham til det lokale sykehuset, for de ville nektet å behandle ham. Han ble kjørt til det russiske feltsykehuset hvor han ble erklært død.

Det ble jo aldri noen krig i Kosovo som vi var trent for, og bra er det. Det ble istedet et kappløp der vi kom for sent i mange situasjoner. Spesielt når serbere skulle komme tilbake til husene sine. Ofte ble de brent ned. FN overtok styringen. Og alle skulle være venner, hvilket resulterte i konflikter på skoler, sykehus og over alt, ofte løst med vold. Jeg befinner meg en dag utenfor en «leir» hvor to klaner som aldri skulle vært plassert sammen, har angrepet hverandre. Resultatet: et knivdrept spedbarn.

Vi befant oss ofte som en buffer mellom partene. Jeg var med på å eskortere to skolebarn gjennom to landsbyer til skolen. De måtte ha eskorte, for de ble steinet. Av voksne.

Du er en tøff soldat. Du har våpen, du har verktøyene for å løse det meste. Men du får ikke lov, fordi mandatet begrenser deg. Så like ofte blir du bare en tilskuer som skal observere og rapportere det du ser. Inn i et system som er ekstremt tregt, og hvor partene i Sikkerhetsrådet rett og slett driter i sivilbefolkningen, men legger ned veto for å beskytte sine partnere. Jeg har hatt en fantastisk terapeut som har hjulpet meg, så jeg klarer meg bra. Han ga meg også diagnosen overdreven rettferdighetssans, litt for spøk men det stemmer også. Jeg klarer ikke å la være å engasjere meg.

I min reise med behandling, har jeg også møtt på de «ikke så flotte». Den første terapeuten jeg snakket med, fortalte meg at det er dumme følelser å ha. Jeg er jo ferdig med tjenesten nå, så jeg må jo skjønne at det ikke er miner, eller snikskyttere i gatene i Oslo. Det var tiden da jeg ikke tråkket på metall og skannet tak og vinduer for trusler. Jeg fortalte også om skyldfølelsen jeg følte, og svaret var det samme. Det var jo dumme følelser å ha, det er jo gjernings-mennene som skal føle skyld. Jeg var jo ikke engang i Bosnia. Dumme følelser, altså. Der sitter det en ekspert på området, så da går jeg ut og tenker at jeg er dum. Alle som har PTSD vet hvor bra det er å undertrykke følelser. Det fungerer en stund, men så sprekker bobla.

Nå er det krigen i Ukraina som ligger hjertet mitt nærmest. Igjen sitter FN og ser på at sivile ikke bare er følgeskader av krig, men faktisk er direkte mål for den russiske aggresjonen. Jeg har mistet alle illusjoner om at FN er en organisasjon som fungerer slik den skal. Bosnia, Rwanda, Midt-Østen, Afghanistan og Ukraina. Listen kan bli betydelig lengre.

Og når jeg snakker om Afghanistan. I de fleste operasjoner så har norske soldater gjort en fantastisk jobb. Det er en grunn til at vi foretrekkes i internasjonale operasjoner. I Afghanistan var vi også dyktige. I ettertid har vi fått høre at operasjonene var en fiasko. Og det er jeg enig i forsåvidt, for vi oppnådde aldri formålet. Frihet til det afghanske folket. Til tross for at Taliban blir fraktet til Norge i privatfly, så har forholdene for kvinner og barn i Afghanistan aldri vært verre.

Det norske politikere ikke skjønner, er at når de klassifiserer operasjonen som en fiasko – riktignok en politisk fiasko – så føles det som et hån mot jobben norske soldater gjorde der. Vi ble sendt ut av den norske regjeringen, og norske soldater løste oppdraget som alltid. Det er ikke vi som feilet, det var politikerne. Jeg var kun en kort tid i Afghanistan før jeg ble fysisk skadet, men andre veteraner har sagt det samme. Dette bidrar også til moralsk skade og skyldfølelse.

I det norske samfunnet snakker vi nesten aldri om moralsk skade. Dette ligger tett opp til det som er kjent som overlevendes skyldfølelse. Det mest ekstreme eksemplet i nyere tid er Utøya. Mange av dem som overlevde, føler en skyldfølelse for at nettopp de overlevde, mens de rundt dem ble skutt eller drept. Moralsk skade handler ikke nødvendigvis om frykt eller traumer, slik PTSD ofte gjør, men om opplevelsen av å ha sviktet – eller blitt sviktet av – egne moralske verdier.