Frigjøringen
Den første av hovedleirene som ble frigjort den 27. januar 1945 var Auschwitz III – Monowitz. En sovjetisk soldat fra den røde arme’s 100. infanteridivisjon kom inn i leiren rundt kl 0900. Rundt klokken 1500 samme dag ankom den 60. arme av den første ukrainske front Auschwitz I – Stammlager og Auschwitz II – Birkenau. De fant rundt 7 000 fanger i live i de tre leirene, rundt 500 i underleriene og over 600 lik. Fem av de overlevende i leiren hadde tilknytning til Norge. Resten av de norske var allerede sendt på dødsmarsjene vestover
Den raske fremrykningen av den røde armé inn i det okkupert Polen skapte panikk blant de tyske vaktene i leirene. SS-vaktene var svært klar over hva som ville skje med de dersom de falt i hendene på de sovjetiske soldatene. De stod i tillegg midt inne i den største utryddelsfabrikken nazistene hadde skapt, så det ville ikke være noen tvil om hva de hadde deltatt på. Den siste tiden i leirene var svært kaotisk. Faren for å bli tilfeldige ofre, eller bli smittet av sykdommene som herjet i de overfylte leirene var esktrem. Snart skulle de tvinges ut på dødsmarsjer som ville kreve mange liv
Av jødene som ble deportert fra Norge, var det totalt fem gjenlevende menn, ingen kvinner, som var i Auschwitz-Birkenau ved frigjøringen. De var de eneste som ikke ble sendt på dødsmarsjene. Alle norske jødiske kvinner ble umiddelbart myrdet sammen med barn, eldre og syke ved ankomsten til Auschwitz-Birkenau. Kai Feinberg var eneste norske statsborger.
De andre var jødiske flyktninger fra Tsjekkoslovakia (Pavel Fraenkl og Berthold Epstein) og Tyskland (Ludvig Paul Cohn), mens Karl Jacques Ajzenberg opprinnelig var fra Polen og kom til Norge på midten av 1930-tallet. Cohn var både den siste deporterte fra Norge (i juli eller august 1944) og den eldste av de overlevende (46 år gammel i 1945) [1]Guri Hjeltnes, Direktør HL-senteret, Aftenposten 27. januar 2020
References
| ↑1 | Guri Hjeltnes, Direktør HL-senteret, Aftenposten 27. januar 2020 |
|---|