Jugendschutzlager Uckermark

Rekonstruksjon av Uckermark leiren av Matthias Antkowiak basert på planer laget av SS i 1943. Fra boken «The Ravensbrück Women’s Concentration Camp», Alyn Beßman – Insa Eschebach. Metropol Forlag 2013
Kart over Jugendschutzlager Uckermark basert på SS planer, utgravinger samt vitnemål.

I 1942 etablerte Reichskriminalpolizeiamt – RKPA (Rikskriminalpolitiet) en leir i området Uckermark. Jugendschutzlager Uckermark («Beskyttende varetekt for mindreårige») var beregnet på mindreårige jenter fra 16-19 (senere økt til 21 år). Dette kom etter press fra SS som ønsket en leir tilsvarende Moringen Jugendschutzlager som ble etablert i august 1940 for unge gutter. Det fantes også en tilsvarende leir i Polen, Polen-Jugendwehrlager Litzmannstadt.

Kriminalpolizei – KRIPO (Kriminalpolitiet) styrte leiren, men slavearbeidet var underlagt Inspektion der Konzentrationslager – IKL (Inspektoratet for konsentrasjonleirene)

Fanger fra Männerlager (Manneleiren) i KZ Ravensbrück ble tvunget til å bygge leiren. SS skaffet seg tilgang på området, og leiren fikk navnet etter området det lå i, Uckermark. Leiren var under konstant konstruksjon fra 1942-44. Når de første fangene kom dit eksisterte kun blokkene (brakker). Kommandanten rapportere når en ny blokk var ferdig til RKPA, som da organiserte overføringen av nye unge jenter. Når leiren ble frigjort i 1945 var 17 blokker bygd. Mannskapene bodde i egne brakker på utsiden av leiren.

Rundt 1200 jenter ble holdt i såkalt «forebyggende politivaretekt». Mange ble overført til Uckermark fra statlige institusjoner, hvor de var plassert grunnet sin abnormale eller opprørske oppførsel i forhold til det nazistiske synet på hvordan ungdom skulle oppføre seg. I det statlige systemet var de ansett for å være utenfor mulighet til forbedring.

Elever

Som i Moringen ble fangene i Uckermark kalt Zöglinge (elever). De ble klassifisert som kriminelle grunnet seksuell umoral, var medlemmer i Swingjugend (følgere av jazzmusikk), forhold med krigsfanger eller ikke ariere, jobbnekt i krigsindustrien eller politisk opposisjon. Noen av fangene var i kategorien rasemessig underlegne, slik som jøder og sigøynere (Roma og Sinti).

De unge fangene i leiren ble observert for såkalt kriminell karakter. Militære driller, slavearbeid og mishandling var de daglige rutinene i leiren. Tidligere fanger vitnet om flere dødsfall.

Uckermark var administrativt underlagt SS hovedkvarteret i Ravensbrück. Leirens kommandant var CID inspektøren Lotte Toberentz.

Nyankomne mindreårige ble først sendt til KZ Ravensbrück. Der måtte de gjennomgå en nedverdigende mottaksprosedyre. Fratatt alle personlige eiendeler, måtte de kle seg nakne og fikk håret fjernet. Etter en iskald dusj ble de undersøkt av SS doktorer, fingeravtrykkene ble tatt, de ble fotografert, fikk utdelt fangeklær og ble gitt innføring i leirprosedyrer. Noen få dager etter introduksjonen, ble de overført til Uckermark.

Som i Moringen, var inntakskriteriene basert på de obskure kriminalbiologiske teoriene til Dr. Robert Ritter og hans assistent, Dr. Eva Justin. Begge drev sitt virke i Kriminalbiologische Institute – KBI (Kriminalbiologisk Institutt). KBI spesialiserte seg på rasehygiene, og var særskilt interessert i forskning på sigøynere (Roma og Sinti). Dr. Ritter er kreditert å ha vært arkitekten bak alle eksperimentene som Roma og Sinti ble utsatt for. Fangene i Moringen og Uckermark ble observert for å klassifisere de unge fangenes «kriminelle tilbøyeligheter og arvelige underordnethet». Etter 6 måneders observasjon ble de plassert i en blokk etter hvor sannsynlig det var for at de kunne reformeres. I Uckermark var det tre spesialblokker, hver med sine korresponderende «pedagogiske»metode.

Blokk 1 var for de håpløse, de som ble vurdert å aldri kunne reformeres, herunder særdeles jøder, Roma og Sinti. Blokk 2 var for de tvilsomt reformerbare, og hadde flest fanger. Relativt få endte i Blokk 3 som var de reformerbare fangene. En egen blokk ble satt opp for Gestapo fanger og barn av partisaner.

Kommandant Toberentz mente at en vesentlig årsak til den differensierte behandlingen av «kvinnelig yngel» var deres påståtte interesse for seksuell promiskuitet (fra fransk språk, av latin promiscuus , «blandet», «uten orden», løssluppen seksuell adferd). Denne vurderingen av de «asosiale kvinnenes natur», gjenspeilte holdninger fra keisertidens Tyskland. Da sendte man kvinner til arbeidshus for usømmelig oppførsel. Dette kunne da fra myndighetens ståsted, kureres med tvangsarbeide, som da ville være «grunnleggende lærerikt».

dagliglivet

Konstant seigpining og hardt arbeide var dagliglivet. Dagen startet kl 0500. Etter en iskald dusj måtte fangene kun iført undertøy og barbent møte til «sport» (militær eksersis). Dette skjedde uansett årstid eller vær. Etter sport kledde de på seg og måtte ordne sengene. Sengene bestod av stråmadrasser og enkle tepper. De måtte være perfekte. De kvinnelige blokklederne og kommandant Toberentz inspiserte sengene, og straffet de som ikke fikk godkjent. Deretter fulgte en enkel frokost og oppstilling for telling på apellplassen.

Etter oppstillingen møtte de enkelte til sin respektive arbeidskommando. Under konstant SS tilsyn arbeidet jentene normalt mellom 10 til 12 timer. Det var forbudt å snakke under arbeidet. Dersom de kollapset eller ikke nådde den daglige arbeidskvoten, ble de straffet for sabotasje av arbeidet. En av arbeidskommandoene var en såkalt moorkommando (myrkommando). De jobbet med å kultivere myrer, et ekstremt hardt arbeid som resulterte i fysisk og psykisk utmattelse. Mange fanger deltok i arbeid med myrer og innhøstning på nabogårder.

Andre arbeidet for Siemens og Halsker, som hadde opprettet filial i KZ Ravensbrück og Uckermark. Uckermark hadde skredderverksted og søm. Verkstedet laget blant annet dukker til barn av falne SS-soldater. En av de verste kommandoene var Holzmachen (vedhogst) hvor 16 år gamle jenter felte trær som ble slept til leiren og der delt i mindre biter.

Alle fanger ble ført tilbake til leiren for kveldsoppstillingen med telling. Kveldsmaten bestod av et stykke brød med smørbar ost. To ganger i uken ble det servert pølse eller suppe. Suppen var et tykt brygg med kål eller rødbeter, men sjelden med kjøtt. Maten var langt under det en voksende ungdom trengte, og det tok ikke lang tid før de visnet bort.

Etter maten var det tid for en times sport. Deretter var det rengjøring eller en ny oppstilling. Fullstendig utmattet kunne fangene nå dusje eller gå til sengs. Natten var ingen frisone. Kommandant Toberentz foretok nattlige inspeksjoner og blokkene ble kollektivt avstraffet for den minste forseelse eller feil.

strafferegimet

De normale straffene var advarsler, berøvelse av mat, arrestasjon og isolasjon, postforbud og tap av privilegier. De unge fangene ble også tvunget til timelange militærøvelser. Reichsführer SS Heinrich Himmler hadde utstedt ordre om at det var forbudt å slå kvinner, men SS-vaktmannskaper og Aufseherinnen (kvinnelige overseere) slo allikevel kvinnene ved enhver anledning. Flere forteller om at i dusjen kunne de se gule og blå merker på kroppen til medfanger.

De unge jentene forteller at noe av det verste var det absolutte taleforbudet. Det ble strengt straffet ved brudd. Fangene fikk ikke lov til å snakke når de spiste, arbeidet eller om natten. De som forsøkte å flykte og ble tatt, ble straffet særdeles hardt. Tidligere fanger forteller om spesialtrente vakthunder ble benyttet i søket. En fange fikk revet opp låret, en annen fikk nesen revet i filler.

Den dårlige maten, hardt arbeid og mangelfulle klær forårsaket alvorlige sykdommer. Om vinteren fikk fangene kun et skjerf til beskyttelse, ingen gensere eller hansker. De dårlige treskoene ødela føttene til mange. Syke og skadde ble i starten sendt til revier (sykestuen) i KZ Ravensbrück. Den hadde en politidoktor og to sykepleiere. Deres eneste oppgave var å sørge for at fangene snarest var arbeidsdyktige. Tilgangen på medisiner var minimal. Mot slutten av 1943 fikk Uckermark sitt eget revier, med en sykepleier. De medisinske forholdene var elendige der også. Det er ingen tekniske beviser for at dette skjedde, men det er rimelig å anta at tvangssterilisering også skjedde i Uckermark da det ble gjort i Moringen.

Bare fordi jeg protesterte…

En av jentene var en sengevæter. Dette var ikke overraskende grunnet det mentale presset. Hun ble tvunget til å stå foran alle i sin våte nattskjorte. «Dette er galskap!» skrek jeg. Vakten kommanderte meg bort til henne. Så ble jeg […] først slått på begge sidene av ansiktet. Deretter fikk jeg 6 måneders karantene mot å skrive brev hjem, og måtte gå uten middag i åtte dager. Bare fordi jeg protesterte.

Fortalt av Käthe Anders, 1983

Dr. Ritter og Justin var ansvarlige for seleksjoner som resulterte i at noen fanger ble sendt til konsentrasjonsleire som Auschwitz-Birkenau, Dachau, Sachsenhausen, Buchenwald og Ravensbrück og myrdet der. Andre ble sendt til sanatoriene som var en del av Aktion 14f13, og ble myrdet som et ledd i fange euthenasia programmet. Dr. Ritter og Justin ble aldri stilt for retten for sine handlinger, og fikk jobbe som leger i Vest-Tyskland etter krigen.

Vernichtungsort Uckermark

Juni 1944 startet Uckermark å gå i oppløsning med åpningen av transportsleiren Dallgow-Doberitz. Grupper av fanger ble sendt til andre leire, noen arbeidet i lokale husholdninger i nærheten av leiren. 22 jenter ble betegnet som «patologisk degenererte» og sendt til santorier, og ytterligere 71 overført til KZ Ravensbrück.

Mellom juni og desember 1944 kom det mer enn 52 000 kvinnelige fanger til KZ Ravensbrück når leirene i øst ble evakuert. Det fantes ikke sengeplass eller mat for så mange, og leiren ble et arnested for sult, sykdom og død. Det fryktelige teltet ble reist august 1944 i Neues Lager. Blokk 25 som var et 15×40 meter stort telt hvor opptil 4000 kvinner ble stuet sammen under forferdelige forhold. Tidlig i 1945 startet SS å selektere «ubrukelige fanger», de som ikke kunne arbeide eller marsjere, til å drepes. De ble myrdet ved skyting eller gassing i det midlertidge gasskammeret som var bygget ved krematoriet i KZ Ravensbrück.

I januar 1945 kom ordren om å tømme Uckermark. SS trengte brakkene for evakuerte fanger fra øst. 4 brakker ble adskilt fra resten av leiren, og huset ca 60 minderårige jenter. Uckermark skulle nå bli et samlested for syke og døende fanger, og de som var blitt selektert til å myrdes. Uckermark endret seg nå fra å være Jugendschutzlager til Vernichtungsort (Utryddelsested). Antallet fanger er estimert til å være mellom 6-8000. Kun 1 500 overlevde leiren og ble ført tilbake til KZ Ravensbrück under evakueringen av leirene i midten av april 1945.

I dette inngjerdede området myrdet SS fanger ved å nekte de hjelp eller mat. Kvinnene ble trykket sammen i 7 blokker uten varme eller mat. De måtte gi fra seg sine tepper og frakker, og måtte stå i grunnstilling på oppstillingsplassen i timesvis i det iskalde vinterværet hver dag. Hundrevis frøs eller sultet ihjel. I sykebrakken myrdet SS fanger med dødelige injeksjoner av gift (stryknin) eller overdoser med sovepiller.

Leger fra SS gjennomførte gjentatte seleksjoner blant fangene i Uckermark og disse ble sendt til gassing i KZ Ravensbrück. Drapene i hovedleiren eskalerte også i dette tidsrommet.

Sonderkommando Moll

Evakuert fra Auschwitz ll-Birkenau til KZ Sachsenhausen kom nå Sonderkommando Moll (Spesialkommando Moll) til KZ Ravensbrück. Dette var en gruppe med 8 SS-menn, ledet av Otto Moll. Alle var massdrapseksperter fra Auschwitz ll-Birkenau. De satte umiddelbart igang massedrapene i KZ Ravensbrück.

Grupper på inntil 50 kvinner ble skutt med nakkeskudd på plattingen ved krematoriet av gangen. Fraktet på lastebiler ble grupper på 150-200 kvinner tvunget til å kle av seg og ble gasset. Mot slutten av mars 1945, var rundt 5000 fanger myrdet i gasskammeret, inkludert mer enn 100 menn fra Männerlager (Manneleiren). Gasskammeret var i bruk frem til tidlig i april 1945.

Evakueringen

I april 1945 skjedde ting svært raskt i KZ Ravensbrück. Tusenvis av fanger ble tvunget ut på dødsmarsjer mot nordvest. Samtidig kommer nye fanger inn i leiren. minst 6000 menn blir plassert i Uckermark, KZ Ravensbrück og Siemenswerke. Sult, sykdom og død raste gjennom leiren.

De Hvite Bussene fra Røde Kors rullet frem foran portene, men selv da selekterte og myrdet SS fanger ved skyting og dødelige injeksjoner. For å skjule sine forbrytelser, brant SS opp mesteparten av arkivene før de flyktet fra leiren.

Mellom 24-28 april forlot de siste fangene leirene på dødsmarsjer drevet frem av SS og Aufseherinnen. Mange fanger falt døde om av utmattelse, og det er også rapportert om henrettelser av fanger som ikke kunne marsjere. Dette ble senere kjent som Ravensbrück dødsmarsjen.

frigjøringen

30. april frigjorde den Røde Arme KZ Ravensbruck og Uckermark. På grunn av fortsatte kamper ved Fürstenberg måtte fangene i leirene vente i ytterligere to dager før de fikk medisinsk hjelp. Når de sovjetiske soldatene kom inn i leiren, brant det fortsatt i krematorieovnene, og likstabler lå flere steder i leirene. Som i så mange andre frigjorte leire døde fanger etter frigjøringen grunnet behandlingen de fikk i leirene.

Det var få som ble straffet for overgrepene i Uckermark eller i KZ Ravensbrück. Kommandant Tobrenz ble frikjent grunnet manglende bevis. Dette er ganske utrolig da hun i perioden desember 1944 til april 1945 var Lagerführerin (Leirleder) for KZ Ravensbrück i perioden tusenvis ble myrdet nettopp der. Oberaufseherin Ruth Neudeck ble i den såkalte Uckermark rettssaken dømt til døden og hengt.

I Vest-Tyskland ble ikke Jugendschutzlager ansett for å være en nazi-forbrytelse.

minnessted

De sovjetiske okkupasjonstyrkene brukte området til militære formål etter krigen. Rundt 30 000 sovjetiske soldater var stasjonert ved Fürstenberg.

KZ Ravensbruck ble minneområde i 1948. Området for det tidligere Siemenswerke og Uckermark ble brukt til øvingsområde og ganske ødelagt. Nye bygg ble satt opp, de gamle ombygd eller revet, og store betongplattinger støpt for tunge kjøretøy over de gamle strukturene. Det ble senere brukt av Øst-Tyskland og var militært område fra 1945-1993.

Begge stedene er i privat eie i dag, og er betegnet som skogsområder og ikke minnesmerker. Siemens har betalt for informasjonsplaketter som er satt opp i området.

Uckermark har siden 1997 blitt holdt i hevd av frivillige grupper, og det er i dag et område som er markert. I 1997 og 2001 ble det gjennomført arkeologiske utgravinger som blant annet førte til funn av personlige gjenstander, fundamenter og andre bygningsrester.

Kilder
  • «The Ravensbrück Women’s Concentration Camp», Alyn Beßman – Insa Eschebach. Metropol Forlag 2013
  • Mahn und Gedenkstätte Ravensbrück
  • United States Holocaust Memorial and Museum USHMM

KZ Ravensbrück

Originale piggtrådrester ytre mur. Foto: Sandbye-Ruud

«De som ikke kan huske historien, er dømt til å gjenta den»

George Santayana 1863-1952

KZ Ravensbrück skulle bli hovedleiren for kvinner i det Tredje Riket, kun overgått av Auschwitz ll – Birkenau i størrelse. Forskjellen var imidlertid stor. Auschwitz ll – Birkenau var en utryddelsesleir, Ravensbrück var primært en slavearbeidsleir.

Med 40 underleire skulle mer enn 140 000 kvinner bli brukt av SS som slavearbeidere under forferdelige forhold. Spesielt etter 1941 ble forholdene ille. En dagsrasjon var på 200 gram brød, 2 kopper erstatningskaffe og 1/2 liter dårlig grønnsaksbuljong. Denne ble senere halvert.

Minst 25 000 kvinner og 2 500 menn skulle aldri overleve behandlingen de fikk I KZ Ravensbrük. Henrettelser, mishandling, gasskammer, sykdom og sult var det som ble skjebnen for mange.

KZ Ravensbrück. Alte og Neue Lager adskilt med en mur
SS-Fotoalbum 1940/MuGR

KZ-Ravensbrück skulle huse noen av de verste massemorderne i slavearbeidsleirenes historie. SS-Haupsturmführer Otto Max Koegel var den andre kommandanten i Ravensbrück fra 1940-1942. Fra 1941 ble KZ Ravensbrück et henrettelsested for fanger ved skyting. Først ute i skogen, senere ved krematoriet. Han var ansvarlig for Aktion 14f13 (fange euthenasia) drapet på syke fanger, og sørget for byggingen av Judenschutzlager Uckermarck, ungdomsleiren for jenter mellom 16-21 år i 1942. Max Koegel skulle senere bli kommandanten i KZ Majdanek i en kort periode hvor gasskamrene ble innstallert, før han ble kommandanten i KZ Flossenbürg.

Den neste og siste kommandanten skulle bli SS-Haupsturmführer Fritz Suhren. Suhren kom fra KZ Sachsenhausen hvor han var Schutzhaftlagerführer med ansvaret for blant annet Aktion 14f14 (massedrapet på sovjetiske krigsfanger) hvor minst 13 000 sovjetiske krigsfanger ble myrdet med nakkeskudd. Han var også ansvarlig for massedrapene i KZ Ravensbrück fra slutten av 1944 til april 1945. Han fikk bygget et provisorisk gasskammer, beordret oppsettingen av «teltet» på Block 25 hvor nærmere 4000 kvinner ble stuet sammen under forferdelige forhold og mange omkom av sult, sykdom eller ble selektert til gassing eller nakkeskudd. Uckermark ble omgjort til en utryddelsesplass for syke og av nazistene ansett «farlige» fanger. Han var også ansvarlig for dødsmarsjene hvor over 20 000 fanger ble satt i marsj mot nordvest.

Når leiren ble frigjort, var det rundt 2 000 syke fanger igjen i leiren. Mange av disse døde etter frigjøringen på grunn av sin svekkede tilstand.

«Die Hyäne von Auschwitz«, hyenen fra Aushwitz, Irma Grese ble trent som kvinnelig vakt (Aufseherin) ved KZ Ravensbrück før hun ble overført til Auschwitz ll – Birkenau i 1943. Max Koegel hengte seg i sin celle etter å ha blitt tatt til fange, Suhren og Grese ble dømt og hengt for sine forbrytelser mot menneskeheten.

Mahn und Gedenkstätte Ravensbrück

Mahn und Gedenkstätte Ravensbrück (MuGR) som museet og minnes-stedet i dag heter ligger rett ved byen Fürstenberg nord for Berlin. Idyllisk plassert i et tett skogsområde ved den lille innsjøen Schwedtsee. De fleste av bygningene er borte. Ingen av fangebrakkene overlevde etter frigjøringen den 30 april 1945 av Den Røde Arme. Området ble brukt som syke- og transittleir etter krigen, for deretter å bli benyttet av den sovjetiske okkupasjonsstyrken som militært øvingsfelt. De ødela, brant ned og solgte unna de tidligere fangebrakkene som bygningsmateriale.

Alte und Neue Lager (gamle og nye leiren) lå på forskjellige nivåer i landskapet med trapper i nivåforskjellen. Denne nivåforskjellen ble fylt opp av sovjetiske soldater for å få alt på ett plan. På denne måten ble den nye leiren begravet under 1,5 meter ny masse. Muren som opprinnelig var over 5 meter høy, har blitt tilsvarende lav på innsiden. De sovjetiske styrkene laget også store betongplattinger hvor stridvogner og lastebiler ble parkert. Deler av leiren ble brukt til skytefelt, og grunnet ueksplodert ammunisjon, ble området erklært for tilnærmet et minefelt. Dette ble ryddet inne i selve leirområdet, men det er fortsatt varselsplakater på det som var boligene til SS og de kvinnelige vaktene, Aufseherin.

Besøkssenteret

Mahn und Gedenkstätte Ravensbrück består av flere av de tidligere byggene som blir brukt til utstillinger, samt et nybygg som inneholder besøkssenter, bokhandel og toaletter

Besøkssenteret MuGR. Foto: Sandbye-Ruud
KOMMANDANTURET

Det tidligere kommandanturet er omgjort til en stor utstilling som omhandler alle faser av leirens utvikling fra første spadetak til utviklingen av minnestedet slik det er i dag.

Kommandanturet MuGR. Foto: Sandbye-Ruud
FØRERHUSENE

To av de tidligere såkalte Führerstube (Førerhus) er benyttet til utstillinger. Kommandantens hus er omgjort til en utstilling: «Førerhuset, hverdagen og kriminaliteten til Ravensbrück SS-offiserer«. Her får man se kommandanter og andre SS-offiserer i sitt daglige virke i konsentrasjonsleiren, sammen med sine koner, familier og venner.

Det andre huset var ett av 8 hus som fungerte som boliger for de kvinnelige vaktene, Aufseherin. Her er det en utstilling merket: «I kjølvannet av SS. Overseere av kvinnenes KZ Ravensbrück». Denne utstillingen er under ombygging, og vil gjenåpnes i en ny versjon til 75 års markeringen av frigjøringen våren 2020

GARASJEANLEGGET

I det tidligere SS garasjeanlegget er det midlertidige utstillinger. I dag er det en utstillings av trykk. Garasjeanlegget huser også bibliotek, ansatte ved MuGR, samt filmrom. På bildet til venstre sees det som er det første kommandaturet, men fra 1940-45 leirens vannverk. Der er det en utstilling «Frauen im Wiederstand» (Kvinner i motstand). Den er kun på tysk.

Vannverket og garasjeanlegget til KZ Ravensbrück. Foto: Sandbye-Ruud
DØDSBOKEN

På enden av det tidligere vannverket finne vi «Minneboken for ofrene i konsentrasjonsleiren Ravensbrück 1939-1945». Dette er dødsboken for KZ Ravensbrück med 13 161 navn

FENGSLET OG TEKSTILFABRIKKEN

Inne på selve det tidligere leirområdet finner vi tre områder med utstilling. Fengslet, som fortsatt er stengt grunnet store vannskader, Tekstilfabrikken som er stengt i vintersesongen og inneholder noen få objekter.

TELTET

Det siste området er utendørs i Neue Lager området. Block 25 ble aldri bygget. Istedet ble det satt opp et telt på 40×15 meter, hvor opptil 4000 kvinner ble plassert høsten 1944. Under ekstrem forhold døde minst 30-40 hver dag, av sult, sykdom og frost. Teltet ble brukt til seleksjon, til arbeid eller død. Et minnesområde er laget der teltet stod

Block 25, teltet. Foto: Sandbye-Ruud
KREMATORIET

På baksiden av fengslet ligger leirens krematorium. Det er åpent for besøkende og viser tre ovner. Den første fra det lille krematoriet, og to nye mer moderne ovner. Steinstrukturen til høyre er området man fant store mengder menneskelig aske og benrester. Til venstre for krematoriet stod det lange treskuret som inneholdt gasskammeret som skulle myrde et ukjent antall fanger i leirens siste måneder. Henrettelser ved nakkeskudd ble utført på et område rett bak krematoriet.

Minnesområdet

Ved muren bortenfor krematoriet finner vi minneområdet med massegrav, plaketter og navnene på de forskjellige nasjonene hvor fangene kom fra.

Minnesmerker og massegrav. Foto: Sandbye-Ruud

Ravensbrück er så uendelig mye mer

Mahn und Gedenkstätte Ravensbrück er så ufattelig mye mer enn det som nevnes her. Hver centimeter av leiren var lidelse, sult og død. Rett utenfor hovedleiren ble Jugenschutzlager Uckermark bygget, en egen leir for mindreårige jenter fra 16-21.

Simens & Halske, det kjente tyske selskapet opprettet en egen außenlager (uteleir) rett utenfor leirområdet hvor tusenvis av slavearbeidere ble brukt for å produsere produkter for Siemens og SS.

Det viktige er som alltid «kraften av en». I alle tall, enten det er 1 enkeltperson eller 6 millioner, så er det enkeltskjebner i hvert eneste tall. Dette må vi aldri glemme. Stemmene til de som ble myrdet kan forsvinne helt, og de få som er igjen av de overlevende er snart borte. Vi skylder alle å bringe stemmene videre for fremtidige generasjoner.

Et flagg til Bes(v)nær…

I dag er vi inne i pride dagene som markeres på mange forskjellige måter verden rundt. I Norge marsjerer politiet stolte og smilende i paradene, andre steder i verden er regnbueflagget forbudt, og politiet brukes for å undertrykke enhver form for markering. Kontrastene er store.

Personlig har jeg aldri deltatt i en prideparade, og ikke alt som foregår der synes jeg er like festlig. Jeg ville allikevel ikke hatt noen motforestillinger mot å delta.

Mange miljøer mobiliserer mot pride arrangementer verden over. Høyreekstreme arrangerer mot-marsjer, og kjøre anti-homo propaganda på nettet. I Russland ble en anti homo propaganda lov vedtatt enstemmig i Dumaen og signert av president Putin i 2013. Vi ser åpen anti LHBT (lesbiske, homofile, bifile og transpersoner) politikk bli ført i flere tidligere østblokkland med hatretorikk. Alle så bildene av daesh krigere som kastet mistenkte homofile bakbundet fra tak, bejublet ikke bare av deres tilhengere, men også i andre muslimske land.

På nettet kan mane lese ekstreme kommentarer, gitt med fullt navn og bilde mot personer som står frem innenfor LHBT miljøet. Dette gjelder ikke bare her. Enten saken gjelder ulv, veibygging, ja i prinsippet uansett tema så ser man at alle sperrer er borte på nett.

Spesielt rammer dette offentlige personer. Unge Høyre politiker Daniel Skjevik-Aasberg har fått føle dette på kroppen. Meldinger som: «Syndere som dere vil brenne i helvete. Dere er ikke velkommen». Han deltar her selv i en video fra #tenkdegom kampanjen.  Ville du sagt høyt det du skriver på nett?

Jeg er så heldig at jeg får jobbe som reiseleder, guide og foredragsholder for Hvite Busser. Jeg er godkjent guide i museet på Sachsenhausen, den tidligere konsentrasjonsleiren (KZ) utenfor Berlin.

KZ Sachsenhausen som ble bygget i 1936, ble et fryktet sted for homofile og transpersoner fra Berlin. De ble trakassert på det groveste og fikk de verste oppgavene i leirene.

Selvmordsraten blant homofile fanger var over 10 ganger høyere enn andre fanger. Mange selvmord skjedde enten ved god hjelp av SS eller at fangene rett og slett ikke orket mer av behandlingen de ble utsatt for. Tall viser at ca 1200 homofile ble sendt til KZ Sachsenhausen.

Sommeren 1942 arrangerte SS en egen drapsaksjon mot homoseksuelle som var en del av Strafkompanie (straffekompaniet) i Klinkerwerke (murfabrikken). Mer en 100 ble drept mellom juni og september alene. SS arrangerte ulykker, skjøt fanger under «fluktforsøk» eller drev de i døden gjennom arbeid  eller mishandling.

I rangorden var jøder og sigøynere (Roma & Sinti) nederst som undermennesker. Rett over dem stod homofile (Seksualverbrecher). Homofili var forbudt ved tysk lov av 1871 og ble ratifisert gjennom egne nazilover, og de ble da kategorisert som seksualforbrytere. Den rosa trekanten ble symbolet på dette. Andre kategorier seksualforbrytere kunne også bære denne, men det varierte fra leir til leir, og den som var ansvarlig for registreringen av fangene. Homofile bar alltid den rosa trekanten.

Lesbiske ble kategorisert under (Asoziale) såkalt asosiale. Kategorien asosial var en samlekategori som ble brukt på mennesker som stod utenfor på samfunnet slik som alkoholikere, uteliggere, arbeidsløse og prostituerte. De fleste sigøynere fikk også den sorte trekanten

I dag ser vi at en rekke land har strenge straffer for homofili, flere land dødsstraff. Den lille oljenasjonen Brunei er en av siste som april i år innførte Sharia lov. Utroskap og homofili straffes med steining til døde.

Nynazistene i Sverige og Norge fronter paroler som: «Knus homolobbyen». De mener som nazistene at homofili er en perversjon som må bekjempes. Samtidig ser vi religiøse organisasjoner som mener at homofili kan helbredes, kureres eller fjernes med «reformering» (les konsentrasjonsleire) i f.eks Tsjetenia, eller utryddes gjennom lange fengselsstraffer eller dødsstraff.

Nynazistene har blitt smarte. Holocaustfornektelsen er i stor grad skjøvet til siden og i bakgrunnen. Bekjempelsen av homolobbyen er den nye store kampen. Grunnen til at dette er smart er at ved å angripe LHBT miljøet, så får de gehør blant folk på tvers av religion, politikk og etnisitet som de ikke når med vanlig nynazist-retorikk.

Hvem står så bak homolobbyen? Ifølge den Nordiske Motstandsbevegelsen (Sitat hjemmsiden): Homolobbyens bakmenn – mektige sionister, finansmenn og bankeide aviser (Sitat slutt).

Så hvorfor engasjerer jeg meg i dette?

Martin Niemöller, som selv hadde klare antisemittiske holdninger som han uttalte bla i prekener, satt fengslet i KZ Sachsenhausen fra 1938-41, og KZ Dachau fra 1941-45 skrev det berømte diktet «Likegyldighet». Flere versjoner ble laget etter krigen, bla e n hvor jødene nevnes.

Først tok de kommunistene
men jeg brydde meg ikke
for jeg var ikke kommunist.
Så tok de sosialdemokratene
men jeg brydde meg ikke
for jeg var ikke sosialdemokrat.
Deretter tok de fagforeningsfolkene
men jeg brydde meg ikke
for jeg var ikke fagforeningsmann.
Til slutt tok de meg. Men da var det ingen igjen til å bry seg.
Dette handler om EN ting. Dersom vi som mennesker ikke bryr oss om at noen grupper blir singlet ut og forfulgt, enten det er i Norge eller i verden ellers, så viser historien at før eller senere kommer de for oss også. Minoriteter og utsatte grupper skal også ha særskilt beskyttelse slik at de kan ivareta sin egen gruppe.
De første nazistene tok, var politiske fanger, jøder og homofile. Lette mål da de fleste var kartlagt og kjent lenge før valgseieren i 1933.
Det handler også om grunnleggende menneskerettigheter, hvor ingen skal dømmes for hvem de elsker eller vil leve sitt liv sammen med så lenge det er innenfor norsk lov.
Jeg er lei av å lese drittkommentarer på Facebook. Når vår Statsminister må stenge ned kommentarfeltet sitt pga hatmeldinger, eller når Høyre nå nylig ønsket muslimer Eid Mubarak, en høflig hilsen for avsluttet Ramadan, og nettet kokte over av hat i dagevis. Da vil jeg påstå at vi har et ekstremt demokratisk problem!
I forbindelse med pride markeringene, så har jeg sett facebookvenner (USA og Norge) som har postet eller re-postet grove anti-pride meldinger. Karakteriseres det som hat-språk, melder jeg det. Uansett så er vennelisten min redusert med en del personer de siste to ukene. Jeg blokkerer alle som fremmer sånne synspunkter. Nok nå!

ASIST

I am truly humbled, and proud. During my attendance to the Team Rubicon Global Leadership Summit 2017 in Chilmark UK, I was offered to participate in ASIST training. Applied Suicide Intervention Skills Training. Before the workshop I was a little in doubt if this was applicable in Norway. After the first hour I was no longer in doubt. Twio fantastic instructors made sure of that.

There is a bit of theory of course, but very soon the workshop goes into practical training. Dealing with such a subject is quite emotional, especially if you have experience of suicide in your social network. I have unfortunately experienced this.

The training was straight to the point. You are not preventing someone to commit suicide, you are actually stopping someone who have plans to do it, or are in the act of physically doing it. The key word being: Safe For Now! Intervention must be done before you can get people into the safe zone, and life.

Facebook is a good meeting point, sadly it is also a bad replacement for a social life for those veterans and others who struggle to keep alive. Because it is truly a struggle. Within the last year, I have had a few messages about veterans who have chosen to end their life at their own hands.

Sometimes there is nothing we can do, because not all gives any warning. This I know from personal experience. More often there are many signs. Withdraval, drastic change in behavior,  giving away or selling personal effects,  closure of unfinished business, loss of appetite, loss of interest in activities that have always been important. The signs can be many, and vary from person to person.

By doing ASIST it makes you grow more attentive towards the signals. Most importantly, it gives you confidence to ask the question that brakes all social convention, is very intrusive and it may give you answers you don’t want to hear. The question is: Are you thinking of ending your own life now?

Its just as simple as that, yet so hard. Because the person in front of you could be someone you love and hold dear.

ASIST training is something I would highly recommend to everey member of Team Rubicon, yet it is not for everyone. By taking ASIST you will be part of a network, and people may referr to you for help and advice.

If you are in doubt, I will tell you this training will safe life! Many suicide attempts are screams for help, and just having someone seeing them, will stop a person from fullfilling the point of no return.

Thank you!

Team Rubicon Norge

Endelig!

Endelig er Facebooksiden til Team Rubicon Norge opprettet.

Vi startet organisasjonen i februar 2017. Året i år vil bli benyttet til å bygge organisasjonen med ledelse, frivillige og det støtteapparatet vi trenger her i Norge. Den spede norske starten skjedde under operasjon Seabird på Fillipinene i 2013. Da samarbeidet nordmenn fra Making Change med Team Rubicon. Ideen om å starte en norsk versjon startet der. Den amerikanske organisasjonen har utviklet seg i årene etter, og land som england og Australia har startet egne organsiasjoner.

Team Rubicon Norge er registrert som frivillig organisasjon i Brønnøysundregisteret. Et midlertidig styre er satt, og vi jobber nå med å få på plass grunnelementene.

Jeg ble fysisk skadet under tjeneste for Forsvaret i Afghanistan i 2005. I 2012 fikk jeg diagnosen alvorlig PTSD. I alle mine papirer står det manglende restarbeidsevne, og ingen eller liten utsikt til bedring. Det har jeg fullt og fast trodd på frem til 2015 hvor jeg fikk nok. Langvarig depresjon, aggresjon og frustrasjon hadde ført meg til et sted jeg ikke kunne være. Jeg var ikke suicidal, men all livslyst var borte.

Et lengre opphold på psykiatrisk sykehus, og en ny terapeut var det som startet å snu situasjonen. Allikevel hadde jeg ingen tro på meg selv, og feilet i tilnærmelser til arbeidslivet.

I august 2016 fikk jeg kontakt med en gruppe som ønsket å sette opp Team Rubicon Norge. Team Rubicon trengte IA (International Applicants)  til et oppdrag i USA. Jeg måtte gå noen små runder med meg selv, men jeg ble raskt  overbevist om at dette måtte jeg ikke la gå fra meg, eller backe ut av som hadde blitt standarden de siste årene.

Den 12 september var jeg på vei til New Orleans som en Gråskjorte (Greyshirt), navnet som Team Rubicon bruker på sine frivillige. Oppdraget var nødhjelp etter ekstrem flom i Baton Rouge.

Mottaket var fantastisk! Man følte seg som en av gjengen fra første stund. United hadde rotet med bagasjen min, så første dagen ble arbeidet utført med sivile klær. Min første Gråskjorte ble utdelt. Jeg ble Frank II, da det allerede var en annen Frank på oppdraget.

Jeg skal ikke gå i detalj på alt arbeidet, men det var mye utrensking av flomskadde hus. Møkkete, vått og illeluktende arbeid i ekstrem varme til tider. På nesten alle stedene traff vi på de som eide hjemmene, og hadde fått de ødelagt av flommen. De kunne ikke takke oss nok for det vi gjorde. Det var gråt, klemmer, mat og gode samtaler.

Den følelsen jeg satt igjen med etter dagene, og ikke minst etter oppdraget er ubetalelig! Mestring, følelsen av å virkelig å ha gjort en forskjell, stolthet og ydmykhet for at jeg fikk lov til å delta.

Det som er aller viktigst her, er at det var dette som snudde livet mitt. Fra å være depressiv og egentlig ha gitt opp å kunne gjøre noe mer i livet, fikk jeg tilbake mye livslyst, og troen på at jeg kan klare mange ting.

Dette ern en følelse jeg unner mange å oppleve. Nå i sommer kommer vi til å starte med å rekruttere flere Gråskjorter. I Norge er det mange veteraner som kan dra nytte av Team Rubicon. Som vi sier: Katastrofer er vår virksomhet. Veteraner er vår lidenskap.

The key

© Frank Sandbye-Ruud 2017

There is only one thing in our lives that are absolutely certain. Death. We will all die some day. The means of how we leave this life are as different as there are people on earth.

As a soldier in several wars and conflict areas I had to think about my own death. On two of my mission I made a testament in case I was KIA (Killed In Action). Soldiers are aware, or are made aware of the risk they take when signing up for missions in war zones.  I have always been at peace with this facts. I want to live a full and healthy life of course, but I will not worry about the day when death comes. Neither did I on my missions.

I have been a lot in the media, because I’m a wounded warrior, so many people know me through newspapers and online stories. That will not count when I am gone. The legacy we leave are carried on by those we leave behind, and our closest ones. I have material things of value that will be passed on, so there will also be physical evidence of my existence. The house I live in is 153 years old this year. Hopefully it will stand for another 150 years and house my relatives. I will be dead, so I will have no say anyways. There will be definite traces of me, that I’m sure of.

In my last post I asked you to do this:

«Imagine a small family. A father, a mother, and two small girls, lets say they are 2 and 4 years old. Let’s give them names. The father, who is a great worker, has a limp. He was born with a bone disease, which made his right leg a little shorter. His name is Jakub. His wife Sally is a housewife who tends to their two small girls, Lea and Ester. Both have inherited their mothers dark and curly hair. Their families immigrated to Lublin after Tsar Alexander I of Russia limited the Jews rights in the Russian area.»

I could have used actual names and victims, but I couldn’t have used testimonies! The story is built on actual historical events, the names are typical pre war Polish Jewish names taken from lists.

There are testimonies of people seeing the endless gray mass passing.

There are testimonies of perpetrators telling how they killed millions of innocent people, and there are testimonies of those who participated involuntarily in the massacre of the European Jewry. I’m talking about engine drivers, Jewish Policemen and Judenrat. I am talking about Sonderkommandos and others who were forced to do the Nazi’s biddings. I’m talking about locals who saw much of the process.

There are thousands of testimonies who will tell the story of how the Jakub’s, Sally’s, Lea’s and Ester’s of the European Jews were brutally thrown into cargo trains, and if they survived the trip, how their life ended in the gas chambers of the extermination camps in terrible agony and extreme fear.

There are thousands of testimonies, but almost no one telling that they saw this little family disappear into the jaws of the gas chamber in the extermination camp Bełżec. From Bełżec there are two survivors of 450 000 innocent women, children and men killed from March 17 to December 1942.

This is the story of many Jewish families during the Shoah (Holocaust). Total annihilation. From Norway, 250 families were totally annihilated.

Before the victims came to the extermination camps everything was taken from them. They were forced out of businesses, their homes, and could only bring what they could carry. Their belongings were soon plundered by the Nazis, or in other cases, locals.

The archives were destroyed, the names and Mezuzah (doorpost) were removed from the buildings. In many cases the buildings, as being Jewish or in the ghetto were destroyed or torn down. The bricks used for other buildings or as in the concentration camp Majdanek, foundation for the roads.

Then they destroyed the Jewish cemeteries. In some cases exhumed the bones and desecrated the remains which were thrown away or used otherwise. In other cases built upon their grounds. The concentration camp Płaszów were built upon two cemeteries, the headstones used to pave the camp road.

Most victims were in transit camps or ghettos, where they lost even more of the little what they had brought.

Finally at the arrival their last belongings were taken from them. Their clothes, shoes, valuables, bags and suitcases. Then they lost their hair if it was long enough to be used for industrial purposes.

Then they lost their life in the gas chambers. The Nazis then checked the bodies for valuables, pulled gold teeth, and finally threw the bodies in mass graves, or burnt them to ashes. The ashes were dispersed of in rivers, dumps, in fields and used as fertilizer. Every trace were to be wiped out. There should be as the Jews of Europe had never existed.

When all is destroyed and taken away, what is then left? There are none to tell this and millions of others histories. Some are lucky to know where there relatives were buried or killed, but for most it is a deep black hole.

For those who lost it all, the families are gone forever. What are their legacy? What do they leave for posterity? Only what they dropped where they were undressing. Only what the Nazis deemed useless.

In the excavations of the extermination camps of the Einsatz Reinhard, there are a few objects which reoccur. Hairpieces, combs, toothbrushes, buttons and coins. Small personal objects. In some instances there are small pieces of jewelry and rings.

And there are keys. House keys, and smaller keys for suitcases, boxes and chests. The house keys becomes essential. Why did they bring their house keys?

First of all, hope. They were hoping to one day return to their homes. They locked their houses, or brought the key to be able to enter again one day. I believe this to be confirmed by the total lack of Mezusot (doorposts) in the belongings they brought with them. The Mezuzah is an important part of a Jewish home. It is only removed when you move from the apartment or house. Otherwise it’s left in place. For me this shows very clearly that they were going back, or had high hopes of this happening.

The lies the Nazis told them also had effect here. All the way from their homes until the undressing in the exterminations camps they were told they were being resettled into arbeitslager (work camps) or were sent to other areas to resettle in Jewish communities.

The keys were discarded by the Nazis as an object of absolutely no value. The metal was something they couldn’t utilize, otherwise they would have done it.

What does these keys represent today?

Everything! 

It is now the only legacy of the murdered victims. It is proof of their existence, and of the atrocities which took place there.

It is «Never Again!» incarnate. In all its simplicity its screams to us from place where the terror was endless, thus becoming the voice of the victims.

It is the only memory left by this family, and therefore becomes infinitely important. Keys we today displace and have no personal relations to other than the extreme inconvenience when they are missing.

This is a key, this was life, now its a voice of the unjustly killed! 

 

The key in the drawing is done by freehand from one of the keys in the museum at the extermination camp Bełżec. Muzeum – Miejsce Pamięci w Bełżcu

 

The Grey Mass

© Frank Sandbye-Ruud 2017

Imagine a small family.

A father, a mother, and two small girls, lets say they are 2 and 4 years old. Let’s give them names. The father, who is a great worker, has a limp. He was born with a bone disease, which made his right leg a little shorter. His name is Jakub. His wife Sally is a housewife who tends to their two small girls, Lea and Ester. Both have inherited their mothers dark and curly hair. Their families immigrated to Lublin after Tsar Alexander I of Russia limited the Jews rights in the Russian area.

Their family were forced to assimilate and move into the town of Lublin. Because of this, they had left their former Hasidic tradition in Russia. They tended the Synagogue for all important matters, and celebrated the Shabbat in their simple home. Work was hard, but they never starved or the children went wanting for clothes or comfort.

Their apartment is located just below Lublin Castle in the Jewish district. It is a modern building, normally not within the price range of a young couple. The inheritance left from Jakub’s parents made it possible for them to purchase the small apartment.

It is Friday August 25, 1939, the family is gathering around the small table to celebrate shabbat. The children are play fighting and the mother tells the girls lovingly to sit still and be quiet. Jakub and Sally looks at each other and he takes her hand smiling.

It is Friday September 8, 1939. Nobody is celebrating shabbat. The attacking Germans have started a deadly bombardment of the city, destroying many buildings.

It is Monday September 18, 1939. The triumphant German forces enters the city after a short battle in the suburbs. Trucks with German soldiers and motorcycles are passing Jakub in the street on the quick trip to the market. He got less than half what he needed, almost nobody dared being in an open area.

Jakub’s workplace is raided by the German police, and the foreman severely beaten. «Verdamte Judeschwein!!» they sneer as they beat on the old man with the batons they carry. Nobody knows what is going to happen. Their rabbi has been attacked in the street and have his hair and beard cut of. The prayers at the synagogue is halted. Public worship is forbidden.

It is summer 1940, Jakub and his family are forced into the new Jewish quarter. One summer day German police came banging on the door, giving the family 10 minutes to pack. They are allowed two suitcases. Sally packs clothes for the girls, food, a family album, pictures of the lon gone parents and grandparents, the precious family Hanukiah, children’s toys, a warm blanket and Jakub and hers extra clothes. Pushed by the shouting police they ran terrified into the streets. Trucks are waiting. The girls is crying in fear.

The ride was short once the truck was filled up.

It was dark when they arrived, they didn’t know where they were. They were forced into a doorway and into a building. A Jewish policeman stands by a doorway on the third floor and points inside the apartment. Inside the small apartment there are already nine other people, all strangers. They are showed into something that was the former living room and told to settle down. This was their new home.

The next day they look out of the window and recognized the area as being close to the Grodzka Gate.

Life is hard, they are confined to a small area, German police is guarding the entrances to the area, nobody is allowed outside. Food is scarce, but they get help for the small girls by other tenants so they get by. Jakub is forced to work in a coal distributing site just on the corner. The work is hard, but he manages.

It is March 1941. There is suddenly an influx of many German soldiers and police everywhere. The rumors are that they are going to be arrested. There is great anxiety in the Jewish area. The Germans start to seal of the streets with barbed wire. Arbeitskommandos are set up every day. All Jews able to work are forced to construct walls, and seal of the area. The Podzamcze Ghetto, Lublin Ghetto is a fact.

The steady stream of Jews flowing into the ghetto makes the situation deteriorate fast. People are starving and freezing to death. The gray masses start to roam the streets. Starving, half conscious people stumble aimlessly around the streets of the ghetto.

Jakub and Sally are just shadows of their former self. Every extra part of food goes to Lea and Ester.

It is Chanukah 1941. The tenants in the apartment gather together in the cold apartment and lights the candles. One of the older Jews, a former lawyer from Lublin recites the blessings as the candles are lit. The grey mass huddle together to bask in the little warmth the candles give off. Except for the prayers, all are quiet. Hunger, fatigue and fear have taken away the spirit of many.

Lea and Ester is now 5 and soon 7 years old. They are as children most, but the situation takes a toll on even small children’s spirits. It is now Friday 13 March 1942.

It is now 10pm on Monday March 16, 1942. The ghetto is surrounded by SS and the Trawnikis. The main street in the ghetto is lit up by lights, which is very unormal and is shocking to those forced out of their houses. Jakub, Sally, Lea and Ester are told to pack immediately. Everyone are allowed to take 15 kg of luggage on the journey along with valuables and money. RAUS! RAUS!! GET OUT!  Terrified they pack and grab the two girls. They are chasen down the stairs and into the streets. Inside the building screams of terror and shots can be heard. Soldiers in black uniforms are severely beating an elderly couple who fails to follow orders. One officer pulls out his pistol and fires bullets into their faces.

They have gotten accustomed to terror during those terrible months inside the ghetto. They have all seen people being humiliated, beaten and killed for the smallest things. But nothing could prepare them for what they are now seeing in front of their eyes. The soldiers are in a frenzy, screaming orders with spit flying from their lips. More people are shot right in front of them, most elderly and sick. People comes out of the doorways carrying their sick. They are torn from their arms, and shot on the spot. Women, children, men and elderly. More shots ring from the buildings. Jakub and Sally does their best to cover the girls eyes and ears, but both are frightened out of their mind.

Jakub, Sally, Lea and Ester are with hundreds of other people forced on a march in the dark. They can see the lights from the Lublin castle. Now they see The Maharshal,  the Great Synagogue appearing in front of them. The doors are open and they are forced inside. The floor of the once great synagogue is crowded with people and luggage. People are sobbing, many are bleeding. The doors are slammed shut.

There are guards inside, orders are given that nobody is allowed to stand up, those who do will be shot!

The night is spent in terror. The girls fall asleep out of pure exhaustions, but they are constantly awoken by guards screaming. Muffled shots can be heard outside. The terror of the gray mass inside the synagogue is tangible. It can be tasted on the tongue, it can be smelled. The smell inside is overpowering. Fear, urine, blood, sweat, and soon a stench of people soiling themselves.

In the morning the doors are slammed open, orders are screamed again. RAUS! RAUS!! GET OUT!

Its now Tuesday March 17, 1942. Today Ester is 7. They are forced on a march together with 1500 other Jews. The people melt together in a grey mass, moving slowly. Their faces are drawn, people can barely lift their feet. They are surrounded by Trawnikimänner who uses every reason to beat the moving people with their rifle butts.  SCHNELL!! SCHNELL!! FAST!!

They pass several houses, people are watching the grey mass moving like a snake in the streets behind curtains and blinds. The guards shoots at windows if they see anyone looking out.

Wiesława Majczak observes this form his window. He puts it into words.

«I saw the route of the Jewish people, walking to the platform at the slaughterhouse. The crowd kind of streamed by. It wasn’t that they just walked past – they walked, walked and walked. There was this clatter – thats how I remember the sound. The clatter of shoes on the cobblestone. And talking and then also the shooting. I watched it all from the second floor so it seemed to me I could see heads and bundles only. It was if the cobbled stones went by the heads round and the bundles round. It was if the street walked by, the cobblestone itself.»

The march takes about 50 minutes. Those who stumble and do not get up quick enough are shot on the spot. The terror is endless. They reach the Umschlagplatz, a railroad siding by a slaughterhouse. The smell of the slaughterhouse is not something they even notice. A locomotive is standing on the rail with its engine running. Cattle cars are at the ramp with the doors open. SS officers and Trawnikis are swarming the area. 1, 2, 3… 97, 98, 99, 100! Doors are closed, bars are slammed over the doors. The train startes with a jerk which makes the people inside cry out.

In the darkness they stand for hours until they reach their final destination, Vernichtungslager Bełżec, the extermination camp 76 kilometers from Lublin. Within a few hours the little family is no more. Ester will have a dirty grave for her birthday. Since she is among the first people to be killed in Bełżec, she is buried in the ground and not exhumed to be burnt later. The gray mass is now a part of the earth.

Jakub may have been selected for the Sonderkommando, but because of his limp, probably not. Not that it mattered much, he would soon have joined his family in the graves. Of the 450 000 people sent to Bełżec, only two survived. The Sonderkommando were killed after a short time in Bełżec. A new one came in every transport.

Aktion Reinhard started with the 28000 Jews deported form the Lublin Ghetto between Marc 17 and April 14, 1942. Most of Lublin’s Jews met their deaths in Bełżec. The rest inside the ghetto, in the arbeitslager and Majdanek. Aktion Reinhard concluded with Aktion Erntefest, with the shooting of 18400 Jews in the ditches at Majdanek November 3, 1943.

This story is a work of fiction, but based on actual facts. The names are taken from popular Jewish names in Poland 1939. There is little known about the actual stories, because no documents exists, and virtually no testimonies.

Lonely tree of Birkenau

To me, this photo is quite describing of the feeling I get when I am in some parts of Auschwitz-Birkenau. The barracks are long gone, destroyed or looted for building materials after the liberation of the camp in January 1945.

The prisoners and guards are gone, leaving almost nothing else than the foundations of the buildings. The voices are also gone. Not only physically, but also metaphorically.  The few survivors from each barrack are dead, or soon to be.

I don’t know the age of this tree or even if it was there before the camp was built. Now it represents a quiet witness to all that have occurred on that ground. It must be green and beautiful in the summer, with its enormous crown.

I imagine the prisoners looking on the tree and feeling some kind of freedom. On the other hand there were probably no trees inside the camp. There are none to be seen in the pictures I have seen from the war.

This is the true feeling of Birkenau. So enormous, but oh so quiet…

E N G L I S H

I have made changes to my homepage. First of all, everything will be in English. The main reason for this is my work on the Shoah (Holocaust). Most of the major museums, memorials and archives are in Germany, Poland, UK, Israel and USA, and the only common language is then English.

After I participated in the summer academy of Auschwitz-Birkenau, many of my other contacts are English speaking too.

I have started to give lectures in my experiences from serving in the Army, and my injuries. I am also working with the White Buses of Norway with guiding and lectures. Those are given in Norwegian.

I haven’t given up totally on photography, but I am turning more into documentary than portraits and weddings. Which my page will bear witness of.

Working with and documenting the Shoah (Holocaust) becomes infinitely more and more important. The last survivors are within a few years gone. If we don’t upheld their memories and stories, then Shoah will truly become history and nothing more.

The human race have shown that we don’t have the capacity to learn from history, therefore this is crucial to avoid the atrocities and suffering of the Shoah ever happening again.

The photograph are from the mass graves of the 30 000 POW’s executed from Stalag319 in Chełm.

Konsentrasjonsleiren Sachsenhausen

Jeg sitter på siste dagen i min Airbnb leilighet i byen Oranienburg. Imorgen har jeg vært her i en uke. Dagene har blitt tilbrakt inne i Konsentrasjonsleiren Sachsenhausen som er 800 meter herfra. Jeg har hatt gleden av å komme inn på arkivet, og depotet. I depotet hvor personlige eiendeler oppbevares og samles, fikk jeg se (online) deres samling fra norske fanger. Det var imponerende og samtidig rørende.

Depotet fikk  inn en ny bunke fra en norsk familie hvor faren og bestefaren satt i Sachsenhausen. Det er ikke registrert inn i systemet deres enda, men jeg fikk lov å se igjennom. Og for en skatt! Der lå det håndlagde bursdagskort, med motiver fra Norge, brev og tegninger. Underskriften til Arnulf Øverland var noen av navnene jeg gjenkjente i kortene.

En ting skal være sikkert, de fleste norske fanger stod sterke sammen, og tok godt vare på hverandre den tiden de satt i konsentrasjonsleiren. Noe som var medvirkende årsak til at så mange overlevde.

De første norske fangene kom til Sachsenhausen allerede i august 1940, straffet for å ha klippet håret av jenter som var sammen med tyske soldater. De slapp ut igjen etter tre måneder. De første organiserte transportene fra Norge startet i 1942. Da var leiren overbefolket, sykdom herjet i brakkene, maten var forferdelig og arbeidsforholdene ekstreme. Leiren var full av halvdøde og døende fanger.

Dette endret seg først i 1943. Da fikk fangene noe bedre vilkår. Dette ble ikke gjort av hensyn til fangene, men den tyske krigsindustrien trengte slavearbeidere som kunne jobbe og varte mer enn et par uker. Totalt skulle over 2500 nordmenn bli sendt til Sachsenhausen i løpet av krigen. 2000 satt der over lenger tid. 200 skulle aldri komme hjem igjen.

i Juni 1942 fikk de norske fangene en egen brakke. Dette gjorde hverdagen mye enklere for nordmennene. De fleste andre nasjonaliteter var spredd rundt på alle brakkene. Blockführer (SS) og Blockälteste (brakkesenior som var fange) var tyske. Nordmennene var av nazistene regnet som ekte ariere, slik at de kom i en særstilling inne i leiren. Dette medførte ikke at de slapp unna den ekstrem brutaliteten som var inne i leiren. De norske fangene fikk sjokk når de opplevde dette for første gang. Brutaliteten var helt annerledes enn det de kjente til fra norske leire. De fleste hadde et opphold på Møllergata 19, Grini, Falstad eller andre tilsvarende leire før de ble sendt til Tyskland.

Der Sachsenhausen Grüße, Sachsenhausen hilsenen var et yndet virkemiddel for sadistiske SS-Wachmänner (SS-vaktmenn). Det innebar å sitte på huk, med armene strukket ut foran deg. Dette kunne foregå i timesvis. Ramlet du og ikke besvimte, fikk du grisebank. De dagene det ikke var arbeide, ble fangen ofte kommandert i en «Stehkommando». Det betød at man hele arbeidsdagen ble stående. Enten på «Appellplatz» (Oppstillingsplassen), eller inne i brakkene. Det fantes også «Strafkommando» (straffekommando). I Sachsenhausen var det normalt Schulaüferkommando (Skoløperkommando). Noe som innebar opp til 48 km marsj med støvler som garantert ikke passet inne i leiren. Gjerne med en tung oppakning. Dette var for å teste materialer til støvler for den tyske hæren.

Sachsenhausen var treningsleiren til SS. Her skulle SS-mannskapene bevise at de kunne behandle fanger riktig. Riktig betød brutalt og følelsløst. Dersom en ordre ikke ble utført raskt nok, fikk man i beste fall et slag. I verste fall ble fanger slått ihjel foran øynene på sine kamerater. Alle avstraffelser var offentlig. Man hadde en egen «Bock» piskebukk i leiren som ble brukt til å piske fanger. Minimumsstraffen var 25 slag. Mange fanger besvimte, en god del døde av behandlingen. Henginger ble foretatt på appelplatz med alle fangene som vitner.

Dette betød at ikke en fange i leiren kom gjennom et opphold uten å se titalls andre fanger dø. De som døde under «Arbeitskommando» (arbeidskommando) ble som regel liggende der de falt. Men alle fangen skulle telles på appelplatz etter at arbeidsdagen var omme. Likene ble derfor lagt foran avdelingene, og ble talt sammen de levende og halvdøde. Tellingen ble også brukt som en straffemetode eller tortur. Det kunne foregå i timesvis, uansett vær og temperatur. På appellplatz var det alltid «Mutze Ab!» (lue av) så hodet, som var uten hår var ubeskyttet mot værforholdene. Det verste var å bli våt. Ble man våt kunne man gå i våte klær i dagevis eller uker. Dette førte til at mange fanger ble svært syke, og uten medisin, døde man raskt.

De norske fangen fikk fra starten av 1943 lov til å motta pakker. Dette gjorde at de kunne få mat/sokker og annet som var verdifullt for å overleve i leiren. Dette gjaldt andre fanger også. Unntaket var jøder, ukrainere og andre som var definert som «Untermensch» (undermenneske) av nazistene.

De Hvite Busser ledet av svensk Røde Kors reddet de norske fangen ut av Sachsenhausen i mars 1945. Det var i site liten, for april 1945 ble de gjenværende over 33000 fangene tvunget ut på en dødsmarsj. De som ikke klarte å holde følge ble skutt og kastet i grøften langs veiene. 3000 fanger som skulle drepes fordi de var for syke til å marsjere, ble forlatt i leiren da SS flyktet for den fremrykkende Røde Arme.

Konsentrasjonsleiren Sachsenhausen er et svært viktig kapittel ikke bare i norsk krigshistorie, men også fordi at ved Sachsenhausen ble IKL (Inspeksjonen for konsentrasjonsleirene forlagt). Det betød at fra Sachsenhausen ble samtlige 32 hovedleire og mer enn 1000 underleire styrt. Noe som gjør Sachsenhausen til et av de viktigste verktøyene i nazistenes terrorregime.