ASIST

I am truly humbled, and proud. During my attendance to the Team Rubicon Global Leadership Summit 2017 in Chilmark UK, I was offered to participate in ASIST training. Applied Suicide Intervention Skills Training. Before the workshop I was a little in doubt if this was applicable in Norway. After the first hour I was no longer in doubt. Twio fantastic instructors made sure of that.

There is a bit of theory of course, but very soon the workshop goes into practical training. Dealing with such a subject is quite emotional, especially if you have experience of suicide in your social network. I have unfortunately experienced this.

The training was straight to the point. You are not preventing someone to commit suicide, you are actually stopping someone who have plans to do it, or are in the act of physically doing it. The key word being: Safe For Now! Intervention must be done before you can get people into the safe zone, and life.

Facebook is a good meeting point, sadly it is also a bad replacement for a social life for those veterans and others who struggle to keep alive. Because it is truly a struggle. Within the last year, I have had a few messages about veterans who have chosen to end their life at their own hands.

Sometimes there is nothing we can do, because not all gives any warning. This I know from personal experience. More often there are many signs. Withdraval, drastic change in behavior,  giving away or selling personal effects,  closure of unfinished business, loss of appetite, loss of interest in activities that have always been important. The signs can be many, and vary from person to person.

By doing ASIST it makes you grow more attentive towards the signals. Most importantly, it gives you confidence to ask the question that brakes all social convention, is very intrusive and it may give you answers you don’t want to hear. The question is: Are you thinking of ending your own life now?

Its just as simple as that, yet so hard. Because the person in front of you could be someone you love and hold dear.

ASIST training is something I would highly recommend to everey member of Team Rubicon, yet it is not for everyone. By taking ASIST you will be part of a network, and people may referr to you for help and advice.

If you are in doubt, I will tell you this training will safe life! Many suicide attempts are screams for help, and just having someone seeing them, will stop a person from fullfilling the point of no return.

Thank you!

Team Rubicon Norge

Endelig!

Endelig er Facebooksiden til Team Rubicon Norge opprettet.

Vi startet organisasjonen i februar 2017. Året i år vil bli benyttet til å bygge organisasjonen med ledelse, frivillige og det støtteapparatet vi trenger her i Norge. Den spede norske starten skjedde under operasjon Seabird på Fillipinene i 2013. Da samarbeidet nordmenn fra Making Change med Team Rubicon. Ideen om å starte en norsk versjon startet der. Den amerikanske organisasjonen har utviklet seg i årene etter, og land som england og Australia har startet egne organsiasjoner.

Team Rubicon Norge er registrert som frivillig organisasjon i Brønnøysundregisteret. Et midlertidig styre er satt, og vi jobber nå med å få på plass grunnelementene.

Jeg ble fysisk skadet under tjeneste for Forsvaret i Afghanistan i 2005. I 2012 fikk jeg diagnosen alvorlig PTSD. I alle mine papirer står det manglende restarbeidsevne, og ingen eller liten utsikt til bedring. Det har jeg fullt og fast trodd på frem til 2015 hvor jeg fikk nok. Langvarig depresjon, aggresjon og frustrasjon hadde ført meg til et sted jeg ikke kunne være. Jeg var ikke suicidal, men all livslyst var borte.

Et lengre opphold på psykiatrisk sykehus, og en ny terapeut var det som startet å snu situasjonen. Allikevel hadde jeg ingen tro på meg selv, og feilet i tilnærmelser til arbeidslivet.

I august 2016 fikk jeg kontakt med en gruppe som ønsket å sette opp Team Rubicon Norge. Team Rubicon trengte IA (International Applicants)  til et oppdrag i USA. Jeg måtte gå noen små runder med meg selv, men jeg ble raskt  overbevist om at dette måtte jeg ikke la gå fra meg, eller backe ut av som hadde blitt standarden de siste årene.

Den 12 september var jeg på vei til New Orleans som en Gråskjorte (Greyshirt), navnet som Team Rubicon bruker på sine frivillige. Oppdraget var nødhjelp etter ekstrem flom i Baton Rouge.

Mottaket var fantastisk! Man følte seg som en av gjengen fra første stund. United hadde rotet med bagasjen min, så første dagen ble arbeidet utført med sivile klær. Min første Gråskjorte ble utdelt. Jeg ble Frank II, da det allerede var en annen Frank på oppdraget.

Jeg skal ikke gå i detalj på alt arbeidet, men det var mye utrensking av flomskadde hus. Møkkete, vått og illeluktende arbeid i ekstrem varme til tider. På nesten alle stedene traff vi på de som eide hjemmene, og hadde fått de ødelagt av flommen. De kunne ikke takke oss nok for det vi gjorde. Det var gråt, klemmer, mat og gode samtaler.

Den følelsen jeg satt igjen med etter dagene, og ikke minst etter oppdraget er ubetalelig! Mestring, følelsen av å virkelig å ha gjort en forskjell, stolthet og ydmykhet for at jeg fikk lov til å delta.

Det som er aller viktigst her, er at det var dette som snudde livet mitt. Fra å være depressiv og egentlig ha gitt opp å kunne gjøre noe mer i livet, fikk jeg tilbake mye livslyst, og troen på at jeg kan klare mange ting.

Dette ern en følelse jeg unner mange å oppleve. Nå i sommer kommer vi til å starte med å rekruttere flere Gråskjorter. I Norge er det mange veteraner som kan dra nytte av Team Rubicon. Som vi sier: Katastrofer er vår virksomhet. Veteraner er vår lidenskap.

The key

© Frank Sandbye-Ruud 2017

There is only one thing in our lives that are absolutely certain. Death. We will all die some day. The means of how we leave this life are as different as there are people on earth.

As a soldier in several wars and conflict areas I had to think about my own death. On two of my mission I made a testament in case I was KIA (Killed In Action). Soldiers are aware, or are made aware of the risk they take when signing up for missions in war zones.  I have always been at peace with this facts. I want to live a full and healthy life of course, but I will not worry about the day when death comes. Neither did I on my missions.

I have been a lot in the media, because I’m a wounded warrior, so many people know me through newspapers and online stories. That will not count when I am gone. The legacy we leave are carried on by those we leave behind, and our closest ones. I have material things of value that will be passed on, so there will also be physical evidence of my existence. The house I live in is 153 years old this year. Hopefully it will stand for another 150 years and house my relatives. I will be dead, so I will have no say anyways. There will be definite traces of me, that I’m sure of.

In my last post I asked you to do this:

“Imagine a small family. A father, a mother, and two small girls, lets say they are 2 and 4 years old. Let’s give them names. The father, who is a great worker, has a limp. He was born with a bone disease, which made his right leg a little shorter. His name is Jakub. His wife Sally is a housewife who tends to their two small girls, Lea and Ester. Both have inherited their mothers dark and curly hair. Their families immigrated to Lublin after Tsar Alexander I of Russia limited the Jews rights in the Russian area.”

I could have used actual names and victims, but I couldn’t have used testimonies! The story is built on actual historical events, the names are typical pre war Polish Jewish names taken from lists.

There are testimonies of people seeing the endless gray mass passing.

There are testimonies of perpetrators telling how they killed millions of innocent people, and there are testimonies of those who participated involuntarily in the massacre of the European Jewry. I’m talking about engine drivers, Jewish Policemen and Judenrat. I am talking about Sonderkommandos and others who were forced to do the Nazi’s biddings. I’m talking about locals who saw much of the process.

There are thousands of testimonies who will tell the story of how the Jakub’s, Sally’s, Lea’s and Ester’s of the European Jews were brutally thrown into cargo trains, and if they survived the trip, how their life ended in the gas chambers of the extermination camps in terrible agony and extreme fear.

There are thousands of testimonies, but almost no one telling that they saw this little family disappear into the jaws of the gas chamber in the extermination camp Bełżec. From Bełżec there are two survivors of 450 000 innocent women, children and men killed from March 17 to December 1942.

This is the story of many Jewish families during the Shoah (Holocaust). Total annihilation. From Norway, 250 families were totally annihilated.

Before the victims came to the extermination camps everything was taken from them. They were forced out of businesses, their homes, and could only bring what they could carry. Their belongings were soon plundered by the Nazis, or in other cases, locals.

The archives were destroyed, the names and Mezuzah (doorpost) were removed from the buildings. In many cases the buildings, as being Jewish or in the ghetto were destroyed or torn down. The bricks used for other buildings or as in the concentration camp Majdanek, foundation for the roads.

Then they destroyed the Jewish cemeteries. In some cases exhumed the bones and desecrated the remains which were thrown away or used otherwise. In other cases built upon their grounds. The concentration camp Płaszów were built upon two cemeteries, the headstones used to pave the camp road.

Most victims were in transit camps or ghettos, where they lost even more of the little what they had brought.

Finally at the arrival their last belongings were taken from them. Their clothes, shoes, valuables, bags and suitcases. Then they lost their hair if it was long enough to be used for industrial purposes.

Then they lost their life in the gas chambers. The Nazis then checked the bodies for valuables, pulled gold teeth, and finally threw the bodies in mass graves, or burnt them to ashes. The ashes were dispersed of in rivers, dumps, in fields and used as fertilizer. Every trace were to be wiped out. There should be as the Jews of Europe had never existed.

When all is destroyed and taken away, what is then left? There are none to tell this and millions of others histories. Some are lucky to know where there relatives were buried or killed, but for most it is a deep black hole.

For those who lost it all, the families are gone forever. What are their legacy? What do they leave for posterity? Only what they dropped where they were undressing. Only what the Nazis deemed useless.

In the excavations of the extermination camps of the Einsatz Reinhard, there are a few objects which reoccur. Hairpieces, combs, toothbrushes, buttons and coins. Small personal objects. In some instances there are small pieces of jewelry and rings.

And there are keys. House keys, and smaller keys for suitcases, boxes and chests. The house keys becomes essential. Why did they bring their house keys?

First of all, hope. They were hoping to one day return to their homes. They locked their houses, or brought the key to be able to enter again one day. I believe this to be confirmed by the total lack of Mezusot (doorposts) in the belongings they brought with them. The Mezuzah is an important part of a Jewish home. It is only removed when you move from the apartment or house. Otherwise it’s left in place. For me this shows very clearly that they were going back, or had high hopes of this happening.

The lies the Nazis told them also had effect here. All the way from their homes until the undressing in the exterminations camps they were told they were being resettled into arbeitslager (work camps) or were sent to other areas to resettle in Jewish communities.

The keys were discarded by the Nazis as an object of absolutely no value. The metal was something they couldn’t utilize, otherwise they would have done it.

What does these keys represent today?

Everything! 

It is now the only legacy of the murdered victims. It is proof of their existence, and of the atrocities which took place there.

It is “Never Again!” incarnate. In all its simplicity its screams to us from place where the terror was endless, thus becoming the voice of the victims.

It is the only memory left by this family, and therefore becomes infinitely important. Keys we today displace and have no personal relations to other than the extreme inconvenience when they are missing.

This is a key, this was life, now its a voice of the unjustly killed! 

 

The key in the drawing is done by freehand from one of the keys in the museum at the extermination camp Bełżec. Muzeum – Miejsce Pamięci w Bełżcu

 

The Grey Mass

© Frank Sandbye-Ruud 2017

Imagine a small family.

A father, a mother, and two small girls, lets say they are 2 and 4 years old. Let’s give them names. The father, who is a great worker, has a limp. He was born with a bone disease, which made his right leg a little shorter. His name is Jakub. His wife Sally is a housewife who tends to their two small girls, Lea and Ester. Both have inherited their mothers dark and curly hair. Their families immigrated to Lublin after Tsar Alexander I of Russia limited the Jews rights in the Russian area.

Their family were forced to assimilate and move into the town of Lublin. Because of this, they had left their former Hasidic tradition in Russia. They tended the Synagogue for all important matters, and celebrated the Shabbat in their simple home. Work was hard, but they never starved or the children went wanting for clothes or comfort.

Their apartment is located just below Lublin Castle in the Jewish district. It is a modern building, normally not within the price range of a young couple. The inheritance left from Jakub’s parents made it possible for them to purchase the small apartment.

It is Friday August 25, 1939, the family is gathering around the small table to celebrate shabbat. The children are play fighting and the mother tells the girls lovingly to sit still and be quiet. Jakub and Sally looks at each other and he takes her hand smiling.

It is Friday September 8, 1939. Nobody is celebrating shabbat. The attacking Germans have started a deadly bombardment of the city, destroying many buildings.

It is Monday September 18, 1939. The triumphant German forces enters the city after a short battle in the suburbs. Trucks with German soldiers and motorcycles are passing Jakub in the street on the quick trip to the market. He got less than half what he needed, almost nobody dared being in an open area.

Jakub’s workplace is raided by the German police, and the foreman severely beaten. «Verdamte Judeschwein!!» they sneer as they beat on the old man with the batons they carry. Nobody knows what is going to happen. Their rabbi has been attacked in the street and have his hair and beard cut of. The prayers at the synagogue is halted. Public worship is forbidden.

It is summer 1940, Jakub and his family are forced into the new Jewish quarter. One summer day German police came banging on the door, giving the family 10 minutes to pack. They are allowed two suitcases. Sally packs clothes for the girls, food, a family album, pictures of the lon gone parents and grandparents, the precious family Hanukiah, children’s toys, a warm blanket and Jakub and hers extra clothes. Pushed by the shouting police they ran terrified into the streets. Trucks are waiting. The girls is crying in fear.

The ride was short once the truck was filled up.

It was dark when they arrived, they didn’t know where they were. They were forced into a doorway and into a building. A Jewish policeman stands by a doorway on the third floor and points inside the apartment. Inside the small apartment there are already nine other people, all strangers. They are showed into something that was the former living room and told to settle down. This was their new home.

The next day they look out of the window and recognized the area as being close to the Grodzka Gate.

Life is hard, they are confined to a small area, German police is guarding the entrances to the area, nobody is allowed outside. Food is scarce, but they get help for the small girls by other tenants so they get by. Jakub is forced to work in a coal distributing site just on the corner. The work is hard, but he manages.

It is March 1941. There is suddenly an influx of many German soldiers and police everywhere. The rumors are that they are going to be arrested. There is great anxiety in the Jewish area. The Germans start to seal of the streets with barbed wire. Arbeitskommandos are set up every day. All Jews able to work are forced to construct walls, and seal of the area. The Podzamcze Ghetto, Lublin Ghetto is a fact.

The steady stream of Jews flowing into the ghetto makes the situation deteriorate fast. People are starving and freezing to death. The gray masses start to roam the streets. Starving, half conscious people stumble aimlessly around the streets of the ghetto.

Jakub and Sally are just shadows of their former self. Every extra part of food goes to Lea and Ester.

It is Chanukah 1941. The tenants in the apartment gather together in the cold apartment and lights the candles. One of the older Jews, a former lawyer from Lublin recites the blessings as the candles are lit. The grey mass huddle together to bask in the little warmth the candles give off. Except for the prayers, all are quiet. Hunger, fatigue and fear have taken away the spirit of many.

Lea and Ester is now 5 and soon 7 years old. They are as children most, but the situation takes a toll on even small children’s spirits. It is now Friday 13 March 1942.

It is now 10pm on Monday March 16, 1942. The ghetto is surrounded by SS and the Trawnikis. The main street in the ghetto is lit up by lights, which is very unormal and is shocking to those forced out of their houses. Jakub, Sally, Lea and Ester are told to pack immediately. Everyone are allowed to take 15 kg of luggage on the journey along with valuables and money. RAUS! RAUS!! GET OUT!  Terrified they pack and grab the two girls. They are chasen down the stairs and into the streets. Inside the building screams of terror and shots can be heard. Soldiers in black uniforms are severely beating an elderly couple who fails to follow orders. One officer pulls out his pistol and fires bullets into their faces.

They have gotten accustomed to terror during those terrible months inside the ghetto. They have all seen people being humiliated, beaten and killed for the smallest things. But nothing could prepare them for what they are now seeing in front of their eyes. The soldiers are in a frenzy, screaming orders with spit flying from their lips. More people are shot right in front of them, most elderly and sick. People comes out of the doorways carrying their sick. They are torn from their arms, and shot on the spot. Women, children, men and elderly. More shots ring from the buildings. Jakub and Sally does their best to cover the girls eyes and ears, but both are frightened out of their mind.

Jakub, Sally, Lea and Ester are with hundreds of other people forced on a march in the dark. They can see the lights from the Lublin castle. Now they see The Maharshal,  the Great Synagogue appearing in front of them. The doors are open and they are forced inside. The floor of the once great synagogue is crowded with people and luggage. People are sobbing, many are bleeding. The doors are slammed shut.

There are guards inside, orders are given that nobody is allowed to stand up, those who do will be shot!

The night is spent in terror. The girls fall asleep out of pure exhaustions, but they are constantly awoken by guards screaming. Muffled shots can be heard outside. The terror of the gray mass inside the synagogue is tangible. It can be tasted on the tongue, it can be smelled. The smell inside is overpowering. Fear, urine, blood, sweat, and soon a stench of people soiling themselves.

In the morning the doors are slammed open, orders are screamed again. RAUS! RAUS!! GET OUT!

Its now Tuesday March 17, 1942. Today Ester is 7. They are forced on a march together with 1500 other Jews. The people melt together in a grey mass, moving slowly. Their faces are drawn, people can barely lift their feet. They are surrounded by Trawnikimänner who uses every reason to beat the moving people with their rifle butts.  SCHNELL!! SCHNELL!! FAST!!

They pass several houses, people are watching the grey mass moving like a snake in the streets behind curtains and blinds. The guards shoots at windows if they see anyone looking out.

Wiesława Majczak observes this form his window. He puts it into words.

«I saw the route of the Jewish people, walking to the platform at the slaughterhouse. The crowd kind of streamed by. It wasn’t that they just walked past – they walked, walked and walked. There was this clatter – thats how I remember the sound. The clatter of shoes on the cobblestone. And talking and then also the shooting. I watched it all from the second floor so it seemed to me I could see heads and bundles only. It was if the cobbled stones went by the heads round and the bundles round. It was if the street walked by, the cobblestone itself.»

The march takes about 50 minutes. Those who stumble and do not get up quick enough are shot on the spot. The terror is endless. They reach the Umschlagplatz, a railroad siding by a slaughterhouse. The smell of the slaughterhouse is not something they even notice. A locomotive is standing on the rail with its engine running. Cattle cars are at the ramp with the doors open. SS officers and Trawnikis are swarming the area. 1, 2, 3… 97, 98, 99, 100! Doors are closed, bars are slammed over the doors. The train startes with a jerk which makes the people inside cry out.

In the darkness they stand for hours until they reach their final destination, Vernichtungslager Bełżec, the extermination camp 76 kilometers from Lublin. Within a few hours the little family is no more. Ester will have a dirty grave for her birthday. Since she is among the first people to be killed in Bełżec, she is buried in the ground and not exhumed to be burnt later. The gray mass is now a part of the earth.

Jakub may have been selected for the Sonderkommando, but because of his limp, probably not. Not that it mattered much, he would soon have joined his family in the graves. Of the 450 000 people sent to Bełżec, only two survived. The Sonderkommando were killed after a short time in Bełżec. A new one came in every transport.

Aktion Reinhard started with the 28000 Jews deported form the Lublin Ghetto between Marc 17 and April 14, 1942. Most of Lublin’s Jews met their deaths in Bełżec. The rest inside the ghetto, in the arbeitslager and Majdanek. Aktion Reinhard concluded with Aktion Erntefest, with the shooting of 18400 Jews in the ditches at Majdanek November 3, 1943.

This story is a work of fiction, but based on actual facts. The names are taken from popular Jewish names in Poland 1939. There is little known about the actual stories, because no documents exists, and virtually no testimonies.

Lonely tree of Birkenau

To me, this photo is quite describing of the feeling I get when I am in some parts of Auschwitz-Birkenau. The barracks are long gone, destroyed or looted for building materials after the liberation of the camp in January 1945.

The prisoners and guards are gone, leaving almost nothing else than the foundations of the buildings. The voices are also gone. Not only physically, but also metaphorically.  The few survivors from each barrack are dead, or soon to be.

I don’t know the age of this tree or even if it was there before the camp was built. Now it represents a quiet witness to all that have occurred on that ground. It must be green and beautiful in the summer, with its enormous crown.

I imagine the prisoners looking on the tree and feeling some kind of freedom. On the other hand there were probably no trees inside the camp. There are none to be seen in the pictures I have seen from the war.

This is the true feeling of Birkenau. So enormous, but oh so quiet…

E N G L I S H

I have made changes to my homepage. First of all, everything will be in English. The main reason for this is my work on the Shoah (Holocaust). Most of the major museums, memorials and archives are in Germany, Poland, UK, Israel and USA, and the only common language is then English.

After I participated in the summer academy of Auschwitz-Birkenau, many of my other contacts are English speaking too.

I have started to give lectures in my experiences from serving in the Army, and my injuries. I am also working with the White Buses of Norway with guiding and lectures. Those are given in Norwegian.

I haven’t given up totally on photography, but I am turning more into documentary than portraits and weddings. Which my page will bear witness of.

Working with and documenting the Shoah (Holocaust) becomes infinitely more and more important. The last survivors are within a few years gone. If we don’t upheld their memories and stories, then Shoah will truly become history and nothing more.

The human race have shown that we don’t have the capacity to learn from history, therefore this is crucial to avoid the atrocities and suffering of the Shoah ever happening again.

The photograph are from the mass graves of the 30 000 POW’s executed from Stalag319 in Chełm.

Konsentrasjonsleiren Sachsenhausen

Jeg sitter på siste dagen i min Airbnb leilighet i byen Oranienburg. Imorgen har jeg vært her i en uke. Dagene har blitt tilbrakt inne i Konsentrasjonsleiren Sachsenhausen som er 800 meter herfra. Jeg har hatt gleden av å komme inn på arkivet, og depotet. I depotet hvor personlige eiendeler oppbevares og samles, fikk jeg se (online) deres samling fra norske fanger. Det var imponerende og samtidig rørende.

Depotet fikk  inn en ny bunke fra en norsk familie hvor faren og bestefaren satt i Sachsenhausen. Det er ikke registrert inn i systemet deres enda, men jeg fikk lov å se igjennom. Og for en skatt! Der lå det håndlagde bursdagskort, med motiver fra Norge, brev og tegninger. Underskriften til Arnulf Øverland var noen av navnene jeg gjenkjente i kortene.

En ting skal være sikkert, de fleste norske fanger stod sterke sammen, og tok godt vare på hverandre den tiden de satt i konsentrasjonsleiren. Noe som var medvirkende årsak til at så mange overlevde.

De første norske fangene kom til Sachsenhausen allerede i august 1940, straffet for å ha klippet håret av jenter som var sammen med tyske soldater. De slapp ut igjen etter tre måneder. De første organiserte transportene fra Norge startet i 1942. Da var leiren overbefolket, sykdom herjet i brakkene, maten var forferdelig og arbeidsforholdene ekstreme. Leiren var full av halvdøde og døende fanger.

Dette endret seg først i 1943. Da fikk fangene noe bedre vilkår. Dette ble ikke gjort av hensyn til fangene, men den tyske krigsindustrien trengte slavearbeidere som kunne jobbe og varte mer enn et par uker. Totalt skulle over 2500 nordmenn bli sendt til Sachsenhausen i løpet av krigen. 2000 satt der over lenger tid. 200 skulle aldri komme hjem igjen.

i Juni 1942 fikk de norske fangene en egen brakke. Dette gjorde hverdagen mye enklere for nordmennene. De fleste andre nasjonaliteter var spredd rundt på alle brakkene. Blockführer (SS) og Blockälteste (brakkesenior som var fange) var tyske. Nordmennene var av nazistene regnet som ekte ariere, slik at de kom i en særstilling inne i leiren. Dette medførte ikke at de slapp unna den ekstrem brutaliteten som var inne i leiren. De norske fangene fikk sjokk når de opplevde dette for første gang. Brutaliteten var helt annerledes enn det de kjente til fra norske leire. De fleste hadde et opphold på Møllergata 19, Grini, Falstad eller andre tilsvarende leire før de ble sendt til Tyskland.

Der Sachsenhausen Grüße, Sachsenhausen hilsenen var et yndet virkemiddel for sadistiske SS-Wachmänner (SS-vaktmenn). Det innebar å sitte på huk, med armene strukket ut foran deg. Dette kunne foregå i timesvis. Ramlet du og ikke besvimte, fikk du grisebank. De dagene det ikke var arbeide, ble fangen ofte kommandert i en “Stehkommando”. Det betød at man hele arbeidsdagen ble stående. Enten på “Appellplatz” (Oppstillingsplassen), eller inne i brakkene. Det fantes også “Strafkommando” (straffekommando). I Sachsenhausen var det normalt Schulaüferkommando (Skoløperkommando). Noe som innebar opp til 48 km marsj med støvler som garantert ikke passet inne i leiren. Gjerne med en tung oppakning. Dette var for å teste materialer til støvler for den tyske hæren.

Sachsenhausen var treningsleiren til SS. Her skulle SS-mannskapene bevise at de kunne behandle fanger riktig. Riktig betød brutalt og følelsløst. Dersom en ordre ikke ble utført raskt nok, fikk man i beste fall et slag. I verste fall ble fanger slått ihjel foran øynene på sine kamerater. Alle avstraffelser var offentlig. Man hadde en egen “Bock” piskebukk i leiren som ble brukt til å piske fanger. Minimumsstraffen var 25 slag. Mange fanger besvimte, en god del døde av behandlingen. Henginger ble foretatt på appelplatz med alle fangene som vitner.

Dette betød at ikke en fange i leiren kom gjennom et opphold uten å se titalls andre fanger dø. De som døde under “Arbeitskommando” (arbeidskommando) ble som regel liggende der de falt. Men alle fangen skulle telles på appelplatz etter at arbeidsdagen var omme. Likene ble derfor lagt foran avdelingene, og ble talt sammen de levende og halvdøde. Tellingen ble også brukt som en straffemetode eller tortur. Det kunne foregå i timesvis, uansett vær og temperatur. På appellplatz var det alltid “Mutze Ab!” (lue av) så hodet, som var uten hår var ubeskyttet mot værforholdene. Det verste var å bli våt. Ble man våt kunne man gå i våte klær i dagevis eller uker. Dette førte til at mange fanger ble svært syke, og uten medisin, døde man raskt.

De norske fangen fikk fra starten av 1943 lov til å motta pakker. Dette gjorde at de kunne få mat/sokker og annet som var verdifullt for å overleve i leiren. Dette gjaldt andre fanger også. Unntaket var jøder, ukrainere og andre som var definert som “Untermensch” (undermenneske) av nazistene.

De Hvite Busser ledet av svensk Røde Kors reddet de norske fangen ut av Sachsenhausen i mars 1945. Det var i site liten, for april 1945 ble de gjenværende over 33000 fangene tvunget ut på en dødsmarsj. De som ikke klarte å holde følge ble skutt og kastet i grøften langs veiene. 3000 fanger som skulle drepes fordi de var for syke til å marsjere, ble forlatt i leiren da SS flyktet for den fremrykkende Røde Arme.

Konsentrasjonsleiren Sachsenhausen er et svært viktig kapittel ikke bare i norsk krigshistorie, men også fordi at ved Sachsenhausen ble IKL (Inspeksjonen for konsentrasjonsleirene forlagt). Det betød at fra Sachsenhausen ble samtlige 32 hovedleire og mer enn 1000 underleire styrt. Noe som gjør Sachsenhausen til et av de viktigste verktøyene i nazistenes terrorregime.

 

 

 

Hvite Busser

De fleste har kanskje fått med seg at jeg har tatt en dreining mot det fotodokumentariske. I tillegg så har jeg nå studert Shoah (Holocaust) nå i de siste tre årene. Dette har jeg gjort fordi jeg ønsker å jobbe med formidling for å forhindre at dette skjer igjen. Desverre så ser vi eksempler på at dette gjentar seg gang på gang. Senest nå folkemordet mot Yezdiene utført av Daesh i Irak.

Fillipinenes president Duterte sa følgende: – “Hitler utslettet tre millioner jøder. Her på Filippinene har vi tre millioner narkomane. Jeg slakter dem gjerne!” i en pressekonferanse i Davao City 30. septemberRodrigo Duterte vant valget før sommeren på sitt løfte om å utrydde narkotika og kriminalitet, og hittil er over 3500 drept i noe som bare kan sammenlignes med Einsatzgruppene (dødsskvadroner) til Himmler på østfronten under den andre verdenskrig. Politiet er hans verktøy.

Duterte skapte sterke internasjonale reaksjoner da han sammenliknet sin egen blodige krig mot kriminelle med Hitlers jødeutryddelse. Den 2 oktober kom han med en offisiell beklagelse til jødene.

Det er ikke slik at jeg egentlig sa noe galt, men at de reagerer på at et vondt minne vekkes til live, så jeg ber dypt om unnskyldning til det jødiske folk for at jeg sammenliknet meg selv med Hitler, sa Duterte på nasjonalt fjernsyn, skriver AFP.

Videre gjentok presidenten at personene han ønsker å ta livet av er narkomane.

– Jeg kommer til å drepe disse tre millionene, presiserte han. Sitat: Nrk/Urix. Retorikken og dehumaniseringsprosessen står ikke tilbake for noe som verden så utført av nazistene under den andre verdenskrig.

Jeg hadde nå i oktober den store gleden av å være med Hvite Busser på tur til Polen. Hvite Busser bruker både busser, og flyreiser for å frakte ungdommer til og fra Polen og Tyskland. Dette var en av de korte turene, så derfor fløy vi ned til Kraków. Første dagen ble besøk i saltgruvene i Wieliczka, noe som alltid er spennende. Dagen etter var det busstur til avreise til Oświęcim. Oświęcim er det polske navnet på byen hvor de tyske nazistene opprettet konsentrasjonsleiren Auschwitz. Auschwitz er det tyske navnet på byen. Tre kilometer unna i byen Brzezinka (som ble jevnet med jorden), ble dødsleiren Birkenau opprettet. Til sammen utgjorde de komplekset Auschwitz-Birkenau.

Jeg var på turen sammen med to skoleklasser fra Trøgstad. Ungdommene var eksemplariske og fulgte godt med på det som ble sagt. I Aushwitz er det påkrevd med guider fra museet. Normalen er at man besøker Auschwitz I (Stammlager) først. Den inneholder hoveddelen av musseet, med forskjellige utstillinger i byggene der. I Auschwitz I er byggene kalt block (blokker). I Birkenau kalles de barracks (brakker). Jeg har besøkt Auchwitz I seks ganger nå, og Birkenau syv. Det betyr at jeg starter å bli ganske kjent med området. Allikevel er det alltid nye ting å oppdage.

I sommer fant jeg en god del inskripsjoner i mursteinene inne i Auschwitz I. Det var navn, og fangenummer. Desverre er det en del vandalisme, det vil si idioter som skraper inn navnet sitt i vegger og mursteiner. De navnene jeg fant med fangenummer er av museet bekreftet som ekte. De vil bli gjenstand for et innlegg senere. Det skal finnes frem historiene bak de enkelte numrene.

Jeg har med meg speilrefleksen alltid inn i leirene. Det viser seg at jeg bruker iPhone mer. Appen jeg bruker er Hipstamatic, og jeg bruker s/hv filter. Uttrykket jeg ønsker er grumsete, høy kontrast og helst ikke mennesker i bildene mine. Ofte er f.eks Birkenau for pen på grunn av det grønne gresset og trærne rundt. Når leiren var i drift fantes det ikke et gresstrå inne i leiren.

Her er et galleri med noen av bildene.

Når naturen sier hei…

Jeg fikk særdeles fint besøk her om dagen. Det skremte vettet av endene mine, men det ble et magisk øyeblikk. Jeg er usikker på om den var skadet i foten, men det er nok en ungfugl siden den lot meg komme 2,5 innpå. Blikket i kameraet fikk jeg ved å lage fuglelyder. Jeg vet ikke opp ned på rovfugltyper, så hva det var vet jeg ikke.

 

 

 

Bełżec – חורבן

ASA2016_-245

De fleste vet ikke at det var mange forskjellige typer leire under Shoah (Holocaust). Enkelte leire ble opprettet for kortere tidsperioder for å løse utryddelsen av jøder fra et bestemt område (Bełżec), og mer permanente (Auschwitz-Birkenau). Leirene er delt inn i tre hovedkategorier. Arbeidsleire (tvangsarbeid), konsentrasjonsleire og utryddelsesleire.

Arbeidsleire ble opprettet rundt fabrikkene den tyske industrien bygget opp i det okkuperte Polen. Der kjøpte de billig arbeidskraft av SS. Arbeidskraften var i hovedsak jøder. Jødene jobbet til de ikke var arbeidsføre, og ble da sendt til gasskamrene for å myrdes, eller slått ihjel/skutt på stedet. Det kjente tyske firmaet IG Farben brukte store summer på å bygge opp fabrikken i Monowice (Monowitz på tysk). Den produserte syntetisk gummi (Buna). Derav navnet Buna-werke. Det offisielle navnet var Auschwitz III-Monowitz. Leiren hadde kapasitet på ca 12000 fanger. IG Farben gjorde en byttehandel med SS. I bytte for arbeidskraften, leverte IG Farben byggematerialer til Auschwitz-Birkenau. I tillegg leverte også IG Farben Zyklon B, som ble brukt til desinfisering, og gassing av fangene.

Et stort antall av de fangene som ble sendt som tvangsarbeidere til Monowitz-Buna døde, enten som følge av det harde arbeidet, arbeidsulykker, manglende ernæring, sykdom eller kraftig mishandling. Dette gikk selvfølgelig ut over produksjonen på fabrikkene, noe som ble klaget inn. Men som SS sa, det er utømmelige mengder med arbeidskraft. Totalt døde ca 10 000 fanger i denne leiren, altså 80% av leirens fanger.

Det største antallet leire var konsentrasjonsleire. Det startet allerede i 1933. Først var det beregnet på politiske motstandere av naziregimet. Deretter på sovjetiske krigsfanger, for så fra 1941-42 å dreie seg nesten bare om “Endlösnung der judenfrage”. Den endelige løsningen på jødespørsmålet.

Så er det utryddelsesleirene (dødsleire). Aksjon Reinhard (Einsatz Reinhart) var kodenavnet som ble gitt til den nazistiske planen om å tilintetgjøre polske jøder i Generalguvernementet i det okkuperte Polen i perioden oktober 1941 til november 1943. Dette markerte begynnelsen av den mest dødelige fasen av Shoah (Holocaust). Tilintetgjørelsen ble utført i tre leire. Belzec, Sobibór og Treblinka. Nærmere 2 millioner jøder ble myrdet under denne aksjonen. Det tilsvarte 80% av alle jødene i området. Auschwitz-Birkenau var en kombinasjonsleir. Konsentrasjons- og utryddelsesleir (Birkenau). Tar man med underleirene, så var Auschwitz også en arbeidsleir.

Bełżec utryddelsesleir eksisterte i et kort tidsrom. Den ble oprettet 17 mars 1942, og var i fysisk bruk inntil slutten av desember 1942. Den var den første i sitt slag, og den første i Aksjon Reinhard i drift. Nærmere 450 000 ble tilintetgjort på den korte perioden. I starten skjedde gassingen i et primitivt gasskammer. Kapasiteten der ble altfor liten. Innen juni hadde de kun klart å myrde 80 000. Et nytt gasskammer i betong økte kapasiteten betraktelig, og mellom 350- 400 000 ble gasset på noen få måneder. Bełżec hadde ikke noe krematorium, kroppene ble gravlagt i massegraver på området, eller brent i branngroper. Pardoksalt er det det som sannsynligvis stanset driften. Mangelen på plass til å gravlegge flere… Effektiviteten i leiren var absolutt. Det er kun to overlevende som man vet om. Som i andre leire, utnyttet SS jødene til det fulle. Spesialkommandoer (Sonderkommando) jobbet med å ta imot fangene, samle inn klær og verdisaker, og tømme gasskammeret for de døde kroppene etter gassingen. Leiren var i drift frem til våren 1943. Da for å brenne alle kroppene i massegravene, og ødelegge alle bevis for jødenes eksistens. Alle dokumenter ble ødelagt. Derfor er det så vanskelig å tallfeste nøyaktig hvor mange som ble tilintetgjort i Bełżec utryddelsesleir. den siste Sonderkommandoen ble sendt til Sobibór og myrdet der.

Men leiren var svært vellykket, og ble brukt som eksempel på hvor effektivt og bra man kunne gjøre det. Dette ble også inspirasjonen til jernbanelinjen som ble ført inn i Birkenau, med de nye gasskamrene rett ved. Alt klart for å ta imot de ungarske jødene i 1944. Over 380 000 ble deportert til Auchwitz. Drapskapasiteten ble på over 9000 pr dag…

Bełżec skilte seg ut på andre måter også. Man delte opp de ankomne i to grupper. Kvinner med langt hår og menn. Kvinnene ble sendt for å få barbert av seg håret, og resten ble sammen med mennene sendt rett inn i gasskammeret. Man passet på å gasse mennene først, for å unngå problemer når de hørte kvinnene skrike og be. Gassingen ble gjort med en sovjetisk stridsvognsmotor, ikke Zyklon B. Altså død ved karbonmonoksid. Selve prosessen er beskrevet å ha tatt ca to timer med mennene for en full transport. Man stappet gasskamrene så fulle at dørene nesten ikke gikk igjen. Kvinnene ble deretter drevet med tvang inn i gasskammeret. De visste at de ville dø der så det oppstod ofte panikk. Vaktene i Bełżec var ukrainske SS soldater. Frivillige som var kjent for ekstrem brutalitet og jødehat. De hadde ofte “konkurranser” om hvem som var mest brutal. Tortur av jøder for sport var vanlig.

Vitnemålet til en av de overlevende, Rudolf Reder er det viktigste dokumentet på leirens eksistens. Han forteller forferdelig historier om hele prosessen med mottak av transporter til massegravene. Han flyktet under et oppdrag utenfor leiren. Totalt var han tre måneder i Bełżec. Han er også den som rapporterer å ha hørt fra et barn: “Mommy haven’t I been good? It’s dark. It’s dark”, igjennom veggen på gasskammeret. Mamma har jeg ikke vært snill? Det er mørkt. Det er mørkt… Dette står også på veggen inne i museet i Bełżec.

Før jeg besøkte Bełżec nå i juni 2016, visste jeg knapt om leirens eksistens. Leiren ligger 8 mil fra Lublin i Polen. Plasseringen var ikke tilfeldig. I nærheten av hovednettet i jernbanen. Livsåren for jødeutryddelsen i Europa. Et sidespor gikk rett inn i leiren. Plasseringen nesten inne i byen er derimot uvanlig. Mange polakker kunne se hva som skjedde rundt leiren. Området var strengt bevoktet. Dersom noen beveget seg mot området, ble de umiddelbart beskutt. Det ble plantet trær, og kamuflasjenett dekket over gasskammeret. Dette for å skjule leiren fra fly.

Leiren ble totalt utradert, og alle spor skjult. Som det desverre er tilfelle med flere slike steder, så ble det ikke gjort noe før på 90 tallet. Museumet, som ligger under Majdanek Museum, ble stiftet i 2004. I dag er det et inngjerdet område. Området er dekket med slagg fra jernindustrien, for å symbolisere det som har skjedd der. Der man har funnet massegravene, er det mørkere felt. Det er delt opp i to felt. En mur som er plassert på området hvor avastningsrampen var, og selve gravlunden hvor massegravene er. Det feltet er delt i to av en lang vei som går over i en korridor. Innerst i korridoren møtes man av en vegg med bibelvers fra Jobs bok (kap 18, vers 16). “Earth, do not cover my blood; let there be no resting place for my outcry! “Å, jord, skjul ikke mitt blod, legg ikke mitt skrik i grav!” På sidene er det inskripsjoner med fornavn. Det er de mest populære jødiske navnene på den tiden. Det er en gangvei rundt hele området, hvor navnet på stedene jødene ble deportert fra er satt i rustent stål.

Jeg sa i forrige innlegg at Auschwitz-Birkenau er helvete på jord. Når jeg beveger meg i Auschwitz, så føler jeg selvfølgelig på stedet. Men på mange måter blir det en kulisse. En teaterscene uten skuespillere. Det blir litt banalt, for jeg kjenner såpass til historiene i Auschwitz at det ikke er vanskelig å føle nærværet av det som skjedde der. I Bełżec så følte jeg tyngden i magen i det jeg gikk innenfor porten. Jo lenger inn i crevassen jeg kom, jo tyngre føltes luften, og veggene så ut som de skulle falle inn over meg hvert øyeblikk. En forferdelig følelse. Bełżec er ikke noe trivelig sted, og jeg tror ikke du trenger å kjenne mye til historien for å føle på dette…

Det eneste som er synd er at den ligger såpass langt utenfor de vanlige rutene, og får derfor ikke så mye besøk som den burde. Inne på området finnes det også et museum som viser den kjente historien. Når man gikk inn i området fant man blant annet mange husnøkler. Det var tydelig at ofrene trodde de skulle komme tilbake til sine hjem. Så nazistene klarte å lure de deporterte. Helt til de kom ut av vognene inne i Bełżec. Ifølge vitnemålet til Reder, så var det ikke mange som ikke skjønte at nå skulle de dø. For de som ikke kan jiddisk. Tittelen er חורבן, som betyr ødeleggelse.

[pp_gallery id=”5123″]